Man har fått epost i dag. Nokså mange egentlig, etter at blant annet Aftenposten, Dagsavisen og Adressa ville ha det til at jeg «gir barnehagene skylda for Halloween».

Med min innstilling til Halloween ville det i så fall ha vært «gir æren for», men selv om jeg gjerne vil oppvurdere barnehagene som potensielle kulturelle endringsagenter er det nok dessverre ikke helt så enkelt heller. Uten at jeg skal forsøke å fraskrive meg ansvaret for mistolkningene. Det var en del ting som mildest talt ikke var helt klart eller heldig formulert. Så jeg skal forsøke rydde litt i mitt eget rot.

Vi kan begynne med begynnelsen: En gang for lenge siden var Halloween en del av en religiøs høytid. Som med festdager flest ble den feiret av vanlige mennesker og hadde flere sider enn de «rent» religiøse. Fest er også moro, og markeringer som innebærer moro kan ha en viss sjanse for å overleve både den ene og den andre begrunnelsen. En folkelig feiring ble også influert av populærkultur – inkludert utviklingen av barne- og ungdomskultur – og med en voksende religiøs (aka «fundamentalistisk») reaksjon ble en del slike elementer satt i sammenheng med «omvendt» religion: okkultisme. Forestillingene om Halloween som en satanisk høytid der fæl okkultisme begår mørkets gjerninger blomstret i enkelte miljøer og enkelte perioder, med tildels paniske overreaksjoner på ungdomskultur som nisse (evt heks eller trollmann) på lasset. Akkurat den biten har interessert meg litt.

Og det er der bakgrunnen for en del av dette intervjuet utspiller seg: Blant spørsmålene som dannet grunnlaget var nemlig en innretning mot om ikke Halloween-feiringen i Norge i dag har med oppblomstringen av okkultisme å gjøre. Hvilket for meg går litt for ubehagelig godt sammen med en i visse kretser ikke ukjent holdning om at Halloween handler om «det okkulte» og er en feiring av u- og anti-kristelig religiøst opphav og ditto innhold.

Det er riktignok noe begrenset sant her: Halloween er, bl.a. som samhain en ikke uvesentlig dato for diverse paganister. Men ikke er de noe å få panikk for, og ikke er de mange nok til å være årsak til en feiring som har adskillig mer med amerikansk barne- og ungdomskulturs Halloween enn med noe videre «okkult».

Men bare å si «nei, jeg tror ikke det har så mye med nye religioner/okkultisme å gjøre» pleier ikke å være nok. Man må ha noe å erstatte idéen med. Vi trenger bedre hypoteser, selv når vi ikke vet svaret fullt ut. Når jeg blir spurt om hva jeg ellers tror er årsaken(e), så er svaret at ”jeg vet ikke helt” – men at jeg mener det finnes noen gode steder å lete. Istedenfor å foreslå noe sensasjonelt og pirrende om «det okkulte» (med eller uten mediekjendiser involvert), tror jeg man bør begynne å lete i det helt prosaiske.

Det prosaiske består i følgende ufullstendige resonnement, som altså utelukkende er en hypotese, forsøksvis belagt med det lille jeg har av observasjoner og erfaringer. Hvilket ikke er så mye verdt at det gjør noe mer enn å streke opp noen muligheter.

Vi kan begynne med «mulighetsrommet» for å etablere en ny skikk: Halloween ligger senhøstes, i en periode der den ikke bare er uten konkurranse med andre feiringer, men også kommer midt i en periode der det ikke har vært noen andre feiringer på kalenderen en stund og det er «lenge» til neste. (Ikke minst med barneøyne.) Den er midt i et feiringsmessig «sort hull». Og den har noe for liten, noe for litt større og ferdige elementer som kan importeres til hver i sær.

Det neste handler om «jordsmonn» på en litt annen måte, nemlig populærkultur og markedsøkonomi: Vi må jo bli klar over muligheten og den potensielle moroa. «Heldigvis» har vi en gjennomamerikanisert populærkultur allevegne tilgjengelig, etterhvert også i form av en stor mengde fjernsynskanaler rettet mot barn og ungdom. Der blir Halloween stadig tematisert og fortalt, med detaljer om feiring. Populærkulturen er en vare. Den markedsfører også andre varer integrert med tematikken den reiser. Og ikke minst for de som selger varer er også eksport og import av en ny feiring en God Ting™. Den kommersielle nytten av en ny feiring er åpenbar både for handelsstanden og populærkulturprodukter.

Det at det ikke er så mange gode markeringer i den norske høstkalenderen betyr tildels også at det er «et svart hull» for salgspush av varer vi kunne etterpurt om vi bare innså at vi burde. Det ville jo vært så moro om vi bare kunne innse det… Og siden varetypene allerede finnes og bare trenger nye marked å flytte seg til, er det ikke så mye å nøle etter fra handelsstandens side. Som jo har respondert nokså… imøtekommende når det gjelder utbud av Halloween-varer til liten og litt større. Ikke tok det lang tid heller. Vi var knapt begynt med litt Halloween-feiring før varene var på plass i butikken og reklamen i posten.

Så vi har en sånn passe amerikanisert populærkultur som selger idéen, handelsstand som står klar med varene, og en lang høst med lite konkurranse. Og et innhold som ikke er så vanskelig å selge barn og ungdom. Søtsaker til de små, fest til de litt større? Og litt spenningskultur på toppen? Not a hard sell.

Men er det tilstrekkelig til å forklare hva vi har sett? Jeg er ikke helt sikker på det. Når det «plutselig» dukker opp større grupper av barn som sier «knask eller knep» – og de får knasket sitt – eller det er «Halloween-party» for større grupper, tror jeg vi trenger å se på hvordan ting blir tilrettelagt for kollektiv handling. Jeg tror vi må se på institusjoner. Når det gjelder ungdommene er jeg mer usikker på i hvilken grad vi trenger det, kanskje er det nokså betydningsfullt der også, men jeg heller mot at det ikke behøver å være så viktig. De handler i mindre grupper og er nokså autonome. Mindre barn trenger helst annen støtte før de handler som større gruppe.

Foreldre og foreldregrupper er en del av bildet. Hvem andre kan ha vært endringsaktører? Kan vi se på institusjoner som når mange flere og større grupper? Såvidt jeg husker var det for eksempel i forbindelse med skoler der barn med amerikansk bakgrunn var et ikke uvesentlig innslag at vi begynte å se tilløp til Halloween-feiring. Men spredningen har gått langt utenfor grupper med amerikansk bakgrunn. Så er det noe annet i tillegg?

Vel, de siste tiårene har vi fått skolefritidsordning for mange barn til og med 5.klasse, og stadig flere har gått i barnehage. Jeg tror vi bør rette blikket mot skolen og spesielt mot SFO, men jeg tror kanskje også at barnehagene er en undervurdert arena for kulturell endring i denne sammenhengen.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg kommer på tanken om en kollektiv bakgrunn; den er ikke bare resonnert frem. Det er ikke minst slike mine egne barn har fått Halloween-vaner og -forventninger, som igjen var festet i konsum av populærkultur med Halloween-innslag som styrket det videre. Selv om søtsakene og annen moro sikkert hadde vært nok.

Ikke alle driver med den slags. Men idéen virker som om den har spredt seg, selv om det er et helt subjektivt inntrykk uten videre mange datapunkter å snakke fra. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor idéen skulle spre seg: Til Halloween kan man gjøre en masse ting, både på SFO og i barnehager – lage masker, gresskar, kostymer. Det lager en anledning å se frem til, noe man også kan forberede til (til og med invitere med foreldre på deler av), vise frem noe, feire med maskerade og gøy. Det er ikke Fastelavn, men det er et høstlig alternativ med røtter og føtter.

Og når Halloween blir inkludert i årshjulet som feiring ved kollektive anledninger – som i enkelte SFO-opplegg og noen barnehager – sosialiserer det barn til å forvente at dette er en skikk som fortsetter, hjelper foreldre til aksept, og bidrar til å sementere praksisen videre oppover i aldersgruppene. Og idéen – siden Halloween er en strålende anledning til å gjøre en masse gøy – vil ikke nødvendigvis være vanskelig å selge videre til kolleger andre steder (for ikke å snakke om nabobarn), samtidig som handelsstandens vareutbud gjør det enkelt for foreldrene å følge opp med kostymer, sminke og litt smågodt.

Hvilket vi gjør. Noen av oss. Akkurat som det bare er noen som gjør sånt fra institusjonshold, men fordi de har med tette grupper av barn å gjøre, gjør det det enklere med kollektiv handling og kollektiv forventning.

Tror jeg kanskje.

Det er bare og i all hast et halvkvedet forsøk på en hypotese om en del faktorer som kan ha vært med på å gjøre Halloween til en stadig mer utbredt feiring i Norge også, én som er litt mer prosaisk enn at det er okkulte grupper og grupperinger som infiltrerer det norske samfunnet og vil sende barn og unge i djevelens gap. Det er ikke noe mer enn det heller. Bedre og mer solid, empirisk belagte forklaringer imøteses.