Det er en nokså vanlig kynisme blant folk at den som betaler for forskning gjerne får det de vil ha: Tobakksprodusenter, farmasigiganter og, i det siste, data- og teleindustri. Et visst monn kynisme – ikke nødvendigvis veldig lite – er definitivt ikke av veien. Man skal bare sørge for å sjekke den opp mot gode data og solide argument innimellom.
Ben Goldacre gjør en slik jobb i British Medical Journal nå. Han oppsummerer en del kritiske punkt fra saker han (og vi her) har omtalt de siste par årene, der det blir mer enn klart at betaler ser ut til å spille en vesentlig rolle i studier betalt av farmasøytisk industri:
We will start with a tangible story, from a single field. Rochon1 analysed the literature on non-steroidal anti-inflammatory drugs (NSAIDs), and found all the studies that had ever been published where one NSAID was compared to another. In every single trial, the sponsoring company’s drug was either equivalent to, or better than, the drug it was compared to: all the drugs were better than all the other drugs. Such a result is plainly impossible.
Det er bare én av sakene. Og kanskje den minst betydningsfulle. Det er atskillig verre når det er et stort, problematisk fravær av publiserte resultater fra en lang rekke studier innen kreftbehandling samtidig som de som blir publisert er overveiende tilbøyelige til å være positive.
Og så har vi tilfellene av direkte snusk, skjult dobbelt- og trippelpublisering, og det som verre er. Uten at jeg orker grave dem frem igjen har vi vært innom alle enkeltsakene Goldacre nevner tidligere, men det er godt samlet på ett sted. Samtidig som det faktisk foregår en debatt.
Philip Lawton svarer på vegne av bransjen, og det finnes deler av artikkelen som ikke er helt ueffen. Men jeg beklager å lese det mye som en non sequiteur (jada, det finnes regler, og jada, de overholdes oftest (tror vi) – men hvordan får vi det atskillig bedre?), eller som et «tu quoque»:
Trials not conducted by drug companies can and do deviate from these standards. For example, the Women’s Health Initiative study in 2002 was conducted by National Institutes of Health sponsored investigators and looked at effects of hormone replacement therapy.8 The original focus of the study was coronary heart disease, but the investigators found that breast cancer—which had a low incidence, leading to results that were not statistically significant—got more media attention. The significance level was, therefore, changed post hoc in order to re-focus on breast cancer, causing alarm in concerned women.
Javisst gjøres det både feil og tvilsomme ting andre steder. Men han kunne godt gjort en kraftigere innsats for å si noe om det som virker som en tydelig bias: Firmabetalt forskning er atskillig mer tilbøyelig til å publisere overveiende positive resultater enn dem som er finansiert fra andre kilder.
Derimot er det direkte positivt med den uttalte interessen hans for et av forslagene til å bøte på dette i form av en grundig registrering av alle kliniske forsøk og å gjøre forsøksdata mer åpent tilgjengelig.
Så lenge det er mer enn bare vakre ord. Ingenting er billigere.
Ellers finner man også i den forbindelse en revidert guide til god publiseringspraksis for selskapsbetalt forskning i medisin i samme tidsskrift. Den er ikke ueffent formulert i forhold til nettopp en del av problemene Goldacre peker på.
Og det er viktig. Det handler om vitenskapelig integritet, i et av de spenningsfeltene Mertons ‘K’ og ‘D’ peker på, og som kan uthule både sentrale vitenskapsnormer og underminere vitenskapens stilling. Til syvende og sist er det den også selskapene lever av.