Om evalueringsrapporten av Betania Malviks traumetilbud.
Rapporten Evaluering av traumetilbudet ved Betania Malvik burde markere et slags vannskille for terapi i Norge. Den er
- Grundig – et skoleeksempel på hvordan en slik rapport skal være.
- Levner tilbudet ingen ære.
Det er grunn til å tro at dette er nok et eksempel på at enkelte psykologer tydeligvis lever etter et slags maksime om at det er viktigere at behandlingsformen er spennende enn at klienten blir frisk.
Som evalureringsrapport er rapporten et skoleeksempel på vitenskapelighet. De bruker de beste testene; kombinerer forskjellige metodiske perspektiver; og redegjør for svakheter og forbehold (det siste er faktisk ikke så vanlig). Én ting er bemerkelsesverdig: Hvor mange som deltok. Samfunnsvitere er normalt overlykkelige om de får 30% av utvalget til å svare; i dette studiet svarte 81.5% av de som ble kontaktet.
Rasmussen & Sinkerud, paret bak rapporten, forklarer greit hvordan de har lagt opp evalueringen, hvordan de skulle ønske at de hadde lagt den opp, hvilke valg de måtte gjøre, og hva de tilslutt gjorde. De spurte mennesker som hadde blitt behandlet på Betania Malvik, og brukte både anerkjente, standardiserte tester og klinsike intervjuer. De kliniske intervjuene bidro med nyanser, og kvalitativ analyse av intervjuene ga verdifull informasjon. De intervjuet også bekjente av pasientene. Slik kunne de få en rimelig grei oversikt over hvordan behandlingen hadde virket.
Alt dette har metodologiske svakheter. Men det kan vanskelig gjøres bedre.
Det de burde finne, var at noen ble dårligere, noen ble bedre, og noen merket ingen forandring – og at de fleste burde bli litt bedre, dersom behandlingen virket. Av hensyn til anonnymiteten til pasientene har de ikke oppgitt hvor mange av hver. Men det de fant, var tragisk.
Når det gjaldt egenrapportering, fordelte respondente seg i tre grupper, som forventet: God, ingen og dårlig effekt. Det mest interessante funnet er i grunnen dette:
Blant de som rapporterte ingen bedring eller sogar forverring, stemte egenrapportering (jeg føler meg dårligere/ingen endring) godt overens med det testene, intervjuene og rapportene fra menneskene som kjente dem, sa. Men blant de som sa de følte seg bedre, var det mange som ifølge testene og mennesker som kjente dem antagelig hadde blitt verre. Hvorfor dette spriket mellom egenrapportering og andres rapportering?
Det er grunn til å tro at de turte ikke si annet.
Forskning på terapi har gitt endel interessante funn, blant annet at man skal ikke nødvendigvis tro på de som sier de er blitt bedre. Det er lange og dype tradisjoner på at å få «tømt seg», «snakket ut om det» etc. er viktig eller sogar nødvendig for å få kommet over det og blitt bedre, mens mye forskning sier at selv om man kan få en god følelse der og da, har det ingen effekt på sikt, eller man kan bli verre av det.
Metodene Betania Malvik bruker er typisk slike metoder som ikke har vitenskapelig støtte, men som terapeuter gjerne finner mye glede i å bruke, og hvor pasientene skal gjenoppleve traumene. Å gjenta et traume er gjerne bare akkurat dét – å oppleve traumet på nytt.
De som skårer høyt på faktor II (varme) på de fem store personlighetsfaktorene som forskerne for tida styrer etter, har størst sannsynlighet for å rapportere bedring enten de er blitt bedre eller ei. Det er også grunn til å tro at mennesker som opplever at terapeuten har brukt mye tid på dem vil rapportere bedring. I begge tilfeller for å gjøre terapeuten glad. Man bør altså være skeptisk til sine egne funn.
Betania Malvik later ikke til å være helt der. Evalueringsrapporter som viser at pasientene er svært fornøyde er typisk slikt som man skal være skeptisk til. Det er mange grunner til at mennesker sier at de er fornøyde. At de faktisk er fornøyde er bare en av dem.