Tysk satanisme er, med små variasjoner, temmelig mye som satanisme der den ellers er studert: individualfilosofisk, dennesidig orientert, lite troende, mindre praktiserende og nokså godt tilpasset samfunnet de lever i. Tyske fordommer om satanisme er, med små variasjoner, også tydeligvis de som hvor denslags ellers er studert: anti-kristendom, umoral, sprø ritualer og ungdommelig opprør.

Det er kortversjonen av Dagmar Fügmanns prisbelønte doktorgradsarbeid Zeitgenössischer Satanismus in Deutschland. Weltbbilder und Wertvorstellungen im Satanismus. Og med det bakteppet hun tegner opp av hva tysk «ekspertise», gjerne i form av misjonærer, politikere og tabloidjournalister, har vrøvlet rundt om, er det likevel høyst betimelig at det kommer en ekstremt sober, empirisk gjennomgang av satanisme i Tyskland.

På mange måter er det litt merkelig at det skulle være så stort behov. Den første gode, akademiske introduksjonen til satanisme i monografiform er nemlig tysk: Joachim Schmidts altfor mye oversette Satanismus: Mythos und Wirklichkeit. Men, forteller Fügmann som på ingen måte overser Schmidt, denne boken ble møtt av en rykteflom rettet mot forfatteren, for å unngå at boken skulle bli tatt for alvorlig.

Det er fotnoter med sånne opplysninger som gjør det verdt å lese grundig gjennom et stort materiale som ellers knapt nok har en eneste overraskelse. Og som, for å være ærlig, virket nokså kjedelig fra starten av: en gjennomgang av verdensbilder og verdier hos satanister har i utgangspunktet nokså liten sjanse til å by på større overraskelser. Når teorigrunnlaget og analysemodeller attpåtil er gammelt og velkjent, og selv så enkle skisser til begrepsdannelser som Schmidts ikke blir utfordret og utviklet, så var den største entusiasmen jeg kunne mønstre knyttet til om det var noe særegent med Tyskland.

Det var det bare i uhyre begrenset grad. Men til gjengjeld ble jeg, bit for bit, side for side, mer interessert i akkurat måten å gjøre denne typen undersøkelse på. Ikke fordi det var så nytt: Intervju og spørreskjema er liksom ikke store nyheter. Men Fügmann har fått avsindig mye ut av de få respondentene hun har, og lar dem komme massivt til orde på en måte som maler ut likheter og (oftest små) forskjeller nokså langt ned i detaljer.

Det er muligens spesielt tysk, men jeg har sjelden sett eksempler på spørreskjema der man har fått respondentene til å skrive så mye, så i detalj om hva de mener og hvorfor de mener det.

Da lever jeg etterhvert nokså godt med at det forfatteren har gjort mest er å gruppere, sitere og en sjelden gang kommentere kort.

Før vi kommer så langt er det imidlertid en del innledende øvelser: Beskrivelse av hva som er gjort, hvorfor og hvordan er beskrevet i detaljer som minner om en innledningsbok i kvalitativ metode. Grundig og nøkternt som hele boken. Deretter får vi en forskningsoversikt. Den er tynn. Fügmann skriver riktignok bare om Tyskland, men man kunne vente at hun var kjent med noe litteratur utenfor det tyskspråklige. Selv klassiske artikler fra 1970-tallet glimrer med sitt fravær. På tross av at forskningslitteraturen om satanisme fortsatt er så liten at du greit rekker over den på en uke, er det magert. På samme måte som franskspråklig forskning ikke har så mange blikk utover det franske og det engelske utover det engelske. Kanskje er det mest vi skandinaver som ser litt bredere utover.

Siden fokuset er så strengt på Tyskland, fungerer det greit nok, selv om bredere forskningsblikk kanskje kunne hevet analyser litt og bidratt til mer og bedre sammenlignende perspektiv. Både britisk, amerikansk, skandinavisk og fransk forskning har nemlig noe mer oppdatert teori. Men nå er det nå engang slik at avhandlingen følger, fullt forståelig, sin egen vei, og holder seg til den smale sti: Her er designet et forskningsprosjekt rettet mot verdensbilder og verditenkning, og det avvikes ikke en tomme underveis.

Det følges et stramt opplegg. Etter en kort, saklig, tidvis nesten leksikalsk innføring om satanisme generelt (CoS: historie, organisasjon, gradssystem, symbol…) og i Tyskland, inkludert et besøk på en lokal tysk gruppes åpne ritual, går hun på hovedmaterialet. Det er grundig, empirien blir uttømmende presentert, og perspektivene ligger innbakt mer i måten materialet er samlet inn og organisert på enn i noe som gjøres underveis. Det er kildene som snakker, om de samme temaene, på litt forskjellige måter, og de får all den plass de kunne ønske.

Som leseropplevelse er det noe uspennende, men gitt min ikke spesielt fantastiske tysk fikk den langsomme lesingen sin egen funksjon: Gradvis males bildet tydelig frem og motstand mot prosjektet ned. Repetisjon, nyanser, det tydelig individuelle resonnementet, forskjellen i gruppetilhørighet, alt bidrar til at selv så få som 23 respondenter gjennom systematiske spørsmål gir et fyldig og godt bilde.

Og tatt i betraktning den tyske konteksten Fügmann forteller om, er kanskje nettopp denne tilgangsmåten det som skal til for å få løsnet liksom-ekspertenes offentlige autoritet og grep om temaet. I den sammenheng fortjener Fügmann all den ros hun har fått: Det er vanskelig å angripe noen enkelt del av studien fra den vinkel satanismepanikk-terapeuter, kristne evangelikale og andre konspirasjonsteoretikere har foretrukket, også i Tyskland. Det er så gjennomført spekulasjonsfritt og empirisk skikkelig som vel var mulig.

Og det er litt inspirerende å se hvor mye man egentlig kan få utav enkle, billige virkemidler som telefon, et par togbilletter, noen kafébesøk og en enquete til en liten krets, når bare problemstillingene er klare nok og prosjektet gjennomtenkt nok på forhånd. Gode muligheter for litt bredere komparative undersøkelser burde det også være, uten at det skulle røve alt for mye krefter. (F.eks. oppgir tyske satanister i stor grad at ved siden av LaVey har Nietzsche vært en viktig innflytelse. I hvor stor grad er det tilfelle i andre land?)

Et siste lite irritasjonsmoment: Det er respondentene som taler, for det meste, med minimalt med analyserende kommentarer fra Fügmann. Jeg lever godt med det. Hun får for det meste frem det beste på annet vis. Men av og til medfører det at hun lar respondentenes historieskrivning stå uimotsagt, med slike resultat som at en særtysk gruppes bruk av thelema blir tilskrevet Rabelais, når det åpenbart, og i likhet med en del annet tankegods og brokker av ritualtekster i gruppen, er hentet fra Aleister Crowley.

Men det er filleting i en meget vel gjennomført studie. Nå gjenstår bare å skrive en ordentlig anmeldelse av boken.

Dagmar Fügmann
Zeitgenössischer Satanismus in Deutschland. Weltbbilder und Wertvorstellungen im Satanismus
Tectum verlag, 2009. 394s.
ISBN 978-3-8288-2101-9

(Og hvis du vil ha originalen i form av avhandlingen, finnes den her.)