Etter at Snake Oil Science kom i hus bestemte jeg meg for å la romantikkens dikteriske satanister være i fred noen dager og heller holde på med noe som frister. Siden det har vært helg, tok jeg med meg en lettlest liten bok: Blind Faith: The Unholy Alliance of Religion and Medicine. Boken er skrevet […]
Etter at Snake Oil Science kom i hus bestemte jeg meg for å la romantikkens dikteriske satanister være i fred noen dager og heller holde på med noe som frister. Siden det har vært helg, tok jeg med meg en lettlest liten bok: Blind Faith: The Unholy Alliance of Religion and Medicine.
Boken er skrevet av Richard Sloan, som er professor i «behavioral medicine» (samfunnsmedisin?), og grunnen til at den i det hele tatt er kommet i hus er litt komplisert.
For et år eller to tilbake kom jeg i skade for å svare på en påstand fra en journalist i (NRK P2s) Sånn er livet om at religion og religiøstitet hadde så mange påviselige helsebonuser med at det ikke stemte med det jeg hadde sett av forskningsoversikt. Jeg kjente bare til at religiøs tilhørighet og aktivitet kunne ha atferdskorrelater og andre korrelater som hadde noe med bedre helse å gjøre. Siden dette var en bisetning i et program om noe ganske annet (jeg innbiller meg at det var tarmskylling), tenkte jeg ikke mer over det, spesielt siden jeg ble liggende med et eller annet virus en drøy uke etterpå.
Men det er faktisk folk som hører på NRK, og én av dem var nymyntet stipendiat på et prosjekt om helse og religion. Hun skrev en fyldig epost der hun ga en del detaljer på hvor feil jeg tok, med tydelige og ordentlige referanser. Det var interessant å følge opp. Dermed har jeg forsøkt å fylle hyllene med noe av den litteraturen som kom opp. Med min relativt betydelige evne til å bli distrahert har lesningen både tatt tid og begrenset seg, men jeg har nå vært innstilt på at forskningsoversikten jeg i sin tid fant var gal.
Det burde jeg vært virkelig overbevist om etter at mastodonten Handbook of Religion and Health kom inn døren. Med 700 sider forskningsoversikt og diskusjon er det en del å gape over, og selv en selektiv hurtiglesning (som er alt jeg har rukket) virket å gi klar beskjed: Religiøs aktivitet har virkelig positiv effekt.
Men jeg hadde en liten gnagende tvil uansett, som jeg ofte har. Det er noe med aktivitet som lett lar seg låne til problem med grupper, f.eks. at de som er aktive ofte ikke er så syke og svake som andre. Og med mitt korte blikk på sekundærlitteratur fikk jeg ikke helt grep om det var forsøkt korrigert for. Det er her Sloan kommer inn. I motsetning til meg har han ikke bare lest Koenig et.cos «Handbook» (hvorfor er alle «handbooks» så store at de er umulige å holde i hånden?), men også sett på originalstudiene. Bildet han tegner av forskningen på forholdet mellom religion og helse er på langt nær så avklart, men bildet han tegner av forskning og formidling av forskning på feltet er ikke pent. Og uskjønt er bare fornavnet på det han beskriver når det gjelder den blandingen av religion og medisin enkelte amerikanske (og ikke bare fundamentalistiske) medisinere foreskriver og anvender i medisinsk praksis.
Sloan starter enkelt og historisk, med å se ekstremt kort på forholdet mellom religion og medisin historisk. Den delen kan man med fordel hoppe over: Hadde jeg ikke blitt lovet en grundig diskusjon av forskningen på religion og helse senere ville jeg stoppet der. Det var faktisk verre: Hadde jeg ikke visst at deler av diskusjonen som fulgte var basert på en etter sigende utmerket artikkel Sloan skrev med Emilia Bagiella og Tia Powell i The Lancet, ville jeg nok ha lagt fra meg boken der.
Det ville vært en tabbe. Selv om boken er i overkant didaktisk anlagt fra starten av, og tidvis holder en så forenklet tone at det blir unøyaktig, fungerer det hovedsaklig pedagogisk. Sloan henvender seg nemlig til noe så sjelden som dem som ikke er del av menigheten. Det er en bok for den interesserte allmuen, Sloan tar hensyn til det, og jeg tror jammen han har en sjanse til å lykkes i å nå frem også: Han forklarer akkurat så enkelt, greit, opplyst og dannet at han har sjansen til å få med seg lesere forbi både metodespørsmål, problematiske forhåndsoppfatninger og religiøse overbevisninger. Selv om Sloan med glede siterer ateister fra H.L. Mencken og Richard Dawkins til Steven Weinberg og Wendy Kaminer, tar han primært posisjonen til Stephen Jay Gould (som også er behørig og ærbødig sitert), om at religion og vitenskap er «Non-Overlapping Magisteria («NOMA»), og han er generelt både snill med og kunnskapsrik om religion. Det er nemlig ikke religion som er skyteskiven hans: Skyteskivene er dårlig forskning, dårlig forskningsformidling og dårlig medisinsk etikk.
Selv her er han dannet. Når han for eksempel kommenterer et paper av Harold Koenig og co der 126 medisinske variabler er korrelert med deltagelse i gudstjenester og kun den signifikant positive korrelasjonen med blodtrykk blir plukket ut, kommenterer han bare kort at dette er et ekstremt tilfelle av «the Texas sharpshooter’s fallacy». Så går han videre til å forklare kort at dette er greit når forsøker å oppdage potensielle sammenhenger i eksplorative studier, og hvordan man korrigerer for den slags når man gjør analyse for mange ulike variabler. Jeg ville nok muligens ha falt for fristelsen til å si noe om forskningsetikk og grenselandet mot forskningsfusk. Det gjør aldri Sloan, men det skal være en usedvanlig leser som ikke føler seg henført til slike tanker med utgangspunkt i teksten.
Når jeg sier han er dannet, betyr ikke det at han ikke kan være skarp og tydelig. I diskusjonen av to kapitler fra Handbook of Religion and Health skriver han f.eks. oppsummerende at:
As a whole, the book is filled with research studies that have serious, methodological problems, and to make matters worse, many of the findings are simply misrepresented. (s.130)
Og siden det var der min interesse på ett vis startet, kan jeg referere kort at av de mange (89) studier som blir utropt til studier av «religion og helse» av forfatterne, faller en lang rekke fra: 33 handler om noe annet (konfesjonell variasjon i helse), 8 viser ingen effekt, 3 forefinnes ikke som annet enn abstracts, 11 er ikke originalstudier, men reviews, case-rapporter, eller prosjektbeskrivelser. Av 34 gjenværende studier, skriver Sloan:
we found that thirty of them contained serious methodological flaws or were so misinterpreted or misrepresented that they cannot possibly be used as an effect of religion on health.
Deretter forklarer han – med eksempler – hvorfor. Og det er ganske drepende. De fire gjenværende gir heller ikke noe enkelt og overbevisende svar. Sloan konkluderer:
Ironically, the great strength of the Handbook is also its downfall: because of their throughness, Koenig and colleagues have assembled the most comprehensive research studies thought to prove the health benefits of religious activity. What they have done instead is to show us how incredibly weak the evidence actually is.
Blind Faith tar også for seg studier av alternativ behandling, først og fremst «fjernhealing» ved hjelp av forbønn. Sloan viser ikke bare kort at de (som forventet) viser at slik «behandling» er uten effekt, han tar også for seg hvor meningsløs slik forskning er. Det er ikke bare at vi ikke har noen potensiell biologisk virkningsmåte for avstandsbønn. Det er også dårlig teologi. Hvorfor skulle f.eks. det at en spesiell bønnegruppe med fremmede ber for enkelte noen få ganger ha noe å si, når pårørende kanskje gjør det samme kontinuerlig? «Fjernhealing»-studier av forbønn er ikke bare basert på dårlig og ugjennomtenkt «vitenskap», men på slett teologi mener Sloan, der bønner har en banal, additiv effekt.
Jeg må innrømme at her skiller jeg som ateistisk religionshistoriker lag med Sloan i detaljene. Mitt syn er at det som kommer til uttrykk er like genuint og like interessant som religion som det Sloan innbiller seg er mer «ekte». At det er en underliggende materialisme og konsumentholdning skal jeg ikke benekte, men så er jeg ingen tilhenger av «NOMA» heller. Forholdet mellom religion og vitenskap varierer med religiøse og med vitenskap. Det kan ikke foreskrives annet enn som del av en debatt om hvordan man bør trekke grenser. Det er det Sloan gjør, og i den diskusjonen er vi på linje.
Det gjelder kanskje aller tydeligst når han tar for seg amerikanske medisinere som forsøker å trekke religion og evangelisering inn i medisinsk praksis, også når de ikke annonserer seg som del av et «ministry». Hva kan man f.eks. si om en lege som stiller klar til kirurgi og anmoder at pasienten ber sammen med ham først? Sloan er høflig, og bruker eksempelet med hans kollega jesuitten, som kun tror på lovbønn og avviser det å be om noe. Han får konsekvent frem hvilket feilgrep og overgrep det er overfor pasienten, uten å overdrive.
Det er mye annet man kunne brukt tid på å si om eller gjenfortelle fra boken. Den er proppfull av eksempler og generelle poeng. Jeg skal i stedet si noe kort: Den er lest på en drøy ettermiddag, og det er meget vel anvendt tid. Les den.
(Og så skulle jeg gjerne sett Ars Ethica kommentere den, spesielt de medisinsk-etiske kapitlene. Hint, Nicolas. Hint.)
Hvilket ikke betyr at jeg nå eller for all fremtid vil avvise at «religiøsitet» (hva nå det er) eller «religiøs aktivitet» har en helsefremmende effekt på et eller flere mål. (Jeg synes fortsatt det virker intuitivt plausibelt at det skulle kunne ha noe si for f.eks. blodtrykk og en del annet, men selv det blir altså atskillig mindre overbevisende når det finnes så små, stort sett insignifikante og tydelig varierende effekter i studier.) Derimot vender jeg tilbake til min gamle posisjon om at slike ikke virker å være overbevisende demonstrert. Og det er vel også Sloans budskap, uten at han virker overbevist om at å undersøke dette bør være noe prioritert felt. Det finnes viktigere ting å bruke tid og penger på, som kan gjøre mer godt. Uten at det kommer til å bety noen verdens ting så lenge det finnes pengesterke krefter som er fast bestemt på å bevise en slik sammenheng.
Richard P. Sloan
Blind Faith: The Unholy Alliance of Religion and Medicine
St.Martin’s Griffin 2008. 295s.
ISBN-13 978-0-312-34882-3