Etter at «psychic challenge» budskapet i safen ble avslørt har det vært mye surmuling fra innbilt synske kretser. Noe av den var helt rimelig, om ikke for alles del, som omtalt da programmet gikk. Men en del av den grinete stemningen kom nok primært av at så utrolig mange faktisk hadde forsøkt seg, i fullt alvor, og at ingen var i nærheten av å lykkes.
Få var mer eklatant og eksplisitt på villspor enn de to «synske» som var med i programmet: Linda Thorstensen og Henning Hai Lee Yang. I programmet foreslo Yang at budskapet var: «Det er mye mellom himmel og jord». I virkelighetens verden var teksten altså:

«As any radiation oncologist will tell you, the Reggio claim arose from unwarranted suspicions.»

Men ingen skal beskylde herr Yang for å ta en vill bom med stoisk ro. Nå påstår han i en epost at han hadde helt rett.
Hvordan i all verden kan han hevde det?
En vanlig strategi i spåfolkets verden er å pepre rundt seg med utsagn, og male blinken rundt det som ligner på noe folk bryr seg om og synes passer sånn noenlunde: et mirakuløst treff! I dette tilfellet var det bare mulighet for ett skudd, og blinken var åpenbart noe annet. Så da må man heller forsøke å «male skuddet» på nytt.
Eller bedrive «retrofitting» – tilpasning i etterkant, når fasit finnes. Som er en annen uhyre sentral strategi. Hvordan arter det seg?
Jo, nå skal dere høre. For det første, får vi beskjed om fra Yang, må man gi alle store spåmenn litt rom for å være kryptiske.
Og det er jeg helt enig i. Uten at man gir dem anledning til å være kryptiske for bedre å tilpasse ting i etterkant, uten at man overser grove feil og spådommer som ikke slo til – så blir det ingen store spåmenn igjen.
Så første regel er at budskapet som likefrem ut, selvsagt ikke (nå som budskapet har vist seg å være noe annet) egentlig er likefrem. Det er «kodet».
Hvordan? Legg nå kaffekoppen vekk et øyeblikk, med mindre du har et ekstra tastatur tilgjengelig.
For det første er «himmel» og «jord» to forskjellige ting – og en papirlapp har to forskjellige sider! (Nå, skeptikere, tenker jeg dere fikk noe å tenke på.)
Jo, en papirlapp av den typen alle kunne se meg legge i en konvolutt (og som alle ble informert om) har sjokkerende nok to forskjellige sider. Bortsett fra at det bare sto noe på én av dem, og at den var brettet så man like gjerne kunne si at den hadde fire sider. Så hvis han hadde hatt fire ting, ville det også kunnet passe.
Men det er ikke det eneste som er todelt: Det er også to forskjellige sitater på lappen. Med to forskjellige emner. Og himmel og jord er forskjellige! Dessuten er det stor avstand mellom himmel og jord, og budskapet var på engelsk.
Overbevist nå?
Spesielt det siste blir tillagt stor vekt, så det må virkelig veie tungt. Stor avstand=engelsk.
OK, jeg er heller ikke sikker på at siste del betyr noe for edru mennesker, men det virket sikkert betydningsfullt.
Det siste er «clincheren»: himmel er noe abstrakt og jord noe konkret, og i budskapet var noe høytflyvende og noe konkret. Så det så!
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror den abstrakte «en hvilken som helst strålingsonkolog» er det konkrete. Mens enten «Reggi(o) claim» om et svært konkret (men ikke virkelig) cornea-tyveri, eller det at det var ubegrunnet mistanke skal være det abstrakte.
Jeg bare gjetter. Yang appellerer også her til at leseren skal få det til å passe. En stor spåmann må jo få lov til å være kryptisk.
Uansett er konklusjonen, og for igjen å parafrasere, at han hadde «hundre prosent rett». (Jeg beklager spesielt å utelate direkte sitat her, siden antall utropstegn bidrar ekstra til verdien.)
Vi ser frem til at han forsøker seg med å hente lottogevinst på den måten.
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra det latterlige og det patetiske, kan vi fokusere på det typiske i kommunikasjonen. Her kommuniseres klart: det er ikke den innbilt synske, mediet, eller spåmannen selv som skal levere varene – det er mottagerens plikt å tolke det på en slik måte at det føles som et treff. Et bomskudd er bare et treff som ikke er tilstrekkelig forstått, en hendelse som ennå ikke er inntruffet.
Eller som jeg pleier å si i min surmagede skeptiskhet: det er ikke spåmannen, den innbilt synske, eller spådomssystemet som virker – det er klienten som gjør det. Ved å tolke og bruke det som brukes kan på en best mulig måte.
Selv da hender det at budskapet faller flatt fordi det rett og slett blir for eklatant en bom. Og enkelte redningsaksjoner for dårlige spådommer bør en god svi spåmann holde seg unna.
Noen ganger er retrofitting rett og slett retorisk umulig fordi gjettingen ikke lar seg låne til en tilstrekkelig tilpasning. Som når man gjetter på at folk som er døde er levende, eller på at levende er døde. Da kan man jo forsøke å lyve om hva man sa, og håpe på at det relevante publikum ikke sjekker. Hvis publikum gjør det, fungerer det like dårlig som Yangs forsøk på tilpasning her.
Det får det til å se enda mer patetisk ut, og det dokumenterer i tillegg (nok en gang) noe annet: Vår uformelle «showtest» ble faktisk tatt så alvorlig at han føler han må forsøke å få rett.