Jeg har en egen liten hylle viet amerikansk nativisme og høyreekstremisme. Den har hatt et lite hull: med unntak av spesialstudier av enkeltbevegelser er den tungt historisk med vekt på 1800- og første halvdel av 1900-tallet. Vår umiddelbare fortid, nyere og aktuelle tildragelser kommer gjerne som en ettertanke i siste kapittel eller et postscript. David Bennets The Party of Fear er på alle mulige måter en utmerket bok (eller var da den kom og i 2.utgave), og gir et strålende overblikk over historikk med kontekst som gir forståelse. Men savnet har vært noe som kunne gjøre noe lignende for noe som ligger nåtiden nær.
I litteraturlisten til James Ahos siste, ellers nokså skuffende bok (Far-Right Fantasy. A Sociology of American Religion and Politics) fant jeg imidlertid noe som så lovende ut: Leonard Zeskinds Blood and Politics. The History of the White Nationalist Movement from the Margins to the Mainstream.
Det viste seg å holde stikk.
Zeskind er én av alle disse «jeg er ikke noen forsker»-skribentene som «puts us all to shame». Han er mangeårig aktivist, har fulgt ulike miljøer og aktører i detalj i årtier, snakket med folk, lest både publikasjoner og rettsdokument, og han er akkurat så nøktern og kontekstorientert at han kan formidle alt med rimelig distanse og analytisk blikk. Det er en «fylde» i rapporteringen fra steder, hendelser og miljøer du kun får ved å enten dikte eller være til stede. Zeskind har vært der, og når han ikke har vært det direkte, har han som deltaker i et nettverk av aktivister tilgang til andre førstehåndskilder han kan trekke veksel på.
Historien, for boken er historisk organisert, begynner med et kort forspill rundt 1955 og avslutter i 2004, med hovedfokus på utviklingen gjennom 1970-2000. Boken følger to hovedlinjer, representert ved to hovedpersoner og én bifigur: William Pierce (National Alliance, Hunter, ) for det aktivistisk, separatistiske marginale, og Willis Carto (Liberty Lobby, Spotlight, Institute for Historical Review, Noontide Press etc) som entreprenøren for brobygging mot mainstream (for å forenkle grovt). Bifiguren er David Duke, som nå igjen forsøker seg som politiker. Underveis og som manøvrering mellom hovedaktørene og andre deler av landskapet, enten det marginale eller forbindelsen til mainstream, er vi innom det meste annet og svært mange av de andre som er aktuelle, fra Gordon Kahl og Pete Peters til Pat Buchanan og Pat Robertson.
Ved å følge personer og bevegelser kommer man uvegerlig tett på intrigemakeri i form av personorientert og intern politisk strid knyttet til personligheter. Willis Cartos økonomiske og juridiske krumspring har for eksempel etterlatt tunge fotavtrykk i form av saksdokument tilknyttet rettssaker, og Zeskind bruker dem for hva de er verdt når han avdekker utviklingen i Cartos nettverk. Tilsvarende gjøres der det er interessant og mulig for andre grupperinger.
For den som primært er interessert i spesielle hendelser og ideologiske tildragelser, følges også disse i detalj og knyttet til de aktører som er aktuelle. Zeskind er innom KKK, de første «kristenpatriotene», skinheadbevegelsen i USA, Aryan Nations og mange andre, han følger Ruby Ridge, Waco, «Bruder Schweigen» (The Order), Gordon Kahl både i forkant og i etterdønninger.
Stort sett behandler han også aktørene vennlig og nøkternt. Zeskind har vært lenge nok aktiv til at markørene for at noe er hinsides det akseptable ikke anses for å være noe man stadig må gripe til. Deler av teksten er nært journalistisk, noe er mer distansert og skarpt kritisk, mens andre er litt nærmere genren «etterretningsrapport». Resultatet er engasjerende lesning som opplyser. Med fokus på forbindelsene både til militsbevegelser (som har vært og er av ymse art) og til det politiske mainstream er det også forbløffende aktuelt.
Leonard Zeskind
Blood and Politics. The History of the White Nationalist Movement from the Margins to the Mainstream
Farrar, Straus & Giroux 2009, 645s.