Vitenskap er på én gang en kritisk spørrende, meget skeptisk aktivitet og en høyst tillitsfull en. Slik starter gårsdagens lederartikkel i British Medical Journal. Det er sitat fra NEJMs gamle redaktør, og det fortsetter slik: “It is intensely sceptical about the possibility of error, but totally trusting about the possibility of fraud.”
Anledningen er begynnelsen på en artikkelserie i BMJ, der Brian Deer avdekker at Andrew Wakefield faktisk svindlet med dataene i sin beryktede, nå tilbaketrukne (og forlengst tilbakeviste) artikkel om en forbindelse mellom MMR og autisme, og hvordan han svindlet med dem. For å sitere fra den meget skarpe lederartikkelen:
Deer unearthed clear evidence of falsification. He found that not one of the 12 cases reported in the 1998 Lancet paper was free of misrepresentation or undisclosed alteration, and that in no single case could the medical records be fully reconciled with the descriptions, diagnoses, or histories published in the journal.
Who perpetrated this fraud? There is no doubt that it was Wakefield. Is it possible that he was wrong, but not dishonest: that he was so incompetent that he was unable to fairly describe the project, or to report even one of the 12 children’s cases accurately? No.
Deers artikkel (del 1) er journalistisk, grundig, levende, høyst lesverdig og nokså rystende for et system som er bygget på «mistanker om feil» men «tillit om svindelens umulighet».
Det er blant annet det siste BMJs redaksjon også bemerker i sin leder: Vitenskapen plukket fra hverandre metode, sjekket funn og fant at de ikke lot seg replikere. Så langt fungerte det. Men det måtte en journalist til for å avdekke svindelen, og det var på ingen måte lett å få akademiske institusjoner til å ta det på tilstrekkelig alvor.
Det er nokså mange begrunnede mistanker som kunne trenge en Brian Deer til å skille snørr og barter, udyktighet fra bevisst juks. Men akademia må også rydde ordentlig, på egen hånd, i etterkant. Der finnes det nok et og annet å forbedre, der også.