Diverse aviser (bl.a. Dagbladet, Aftenposten, VG og Vårt Land) kan i dag fortelle om at pastor Jan Aage Torp vil drive ut demoner.
Det er Vårt Land som har lest Torps blogg og funnet ut at karismatikeren melder seg til å drive ut demoner om det skulle trenges. Hvilket vel er alt annet enn en bombe, ettersom det hører til den typen kristendom Torp bekjenner. For hva er det Torp skriver?
Han begynner med en norsk historie, der en tidligere Krishna-munk oppfører seg som besatt, noe som antyder at fremmede religioner er å tukle med demoniske krefter. Det befestes gjennom resten av blogginnlegget: «det okkulte» kan gjøre deg besatt, og er knyttet til «en grufull virkelighet», sannsynligvis også på det sosiale planet.
Dette er helt alminnelige forestillinger i denne formen for kristendom, på samme måte som Torps misvisende bruk av ord som «satanisme» (og «voodoo») på alt mulig er det. Forskjellen på ulike andre religiøse uttrykk spiller ofte minimal rolle om du er overbevist om at djevelen står bak det, uansett.
Hvorfor skulle det være nødvendig med nye og eksplisitte eksorsisme-tilbud akkurat nå? Det fenget litt mer som tema:

Jeg oppdaget en demoniserings-kultur som brer seg ut over hele Afrika, med koblinger til islamske land, buddhismen, hinduismen, hare krishna, katolisismen, ja endog til karismatiske menigheter innen kristendommen!

Hvis vi ser bort fra det ikke helt veldokumenterte om andre kulturer, så har en rekke afrikanske land gjennomlevd offentlige kampanjer og jakt på satanister og angivelig demonbringende aktivitet. Det har gjerne vært knyttet til kriser, politisk strid og religiøse vekkelser – og til heksejakter. I «god» tradisjonell ånd har mobb drept en lang rekke, først og fremst eldre, mennesker de mente brakte demoni og ulykke (for en lengre omtale, se David Frankfurters Evil Incarnate).
Det er ikke noen tilfeldighet at «demoniseringskultur» gjerne knyttes til afrikanske land og til karismatikk, ettersom vi der finner en tro som nettopp er levende opptatt av (onde) ånders aktivitet. Derfor er det heller ikke så merkelig at det gjerne er de karismatisk orienterte som viser seg å være interessert i «befrielse», slik Michael Cuneo kan fortelle i American Exorcism. Det er tross alt dem som tror på slikt.
Nå er eksorsismer flest nokså uproblematiske, men en del problemer kan de medføre, i tillegg til skadevirkningene det selvsagt kan ha å spre den typen årsaksforklaring. Dermed er det betenkelig at Torp bagatelliserer spørsmål om diagnose og kompetanse. Til Vårt Land sier han:

Om stabens faglige utrustning sier Torp at de «ikke gir inntrykk av å ha kompetanse innenfor medisin, psykiatri, sosionomi og så videre».
– Vi formidler evangeliets kraft og kjærlighet til mennesker, intet annet. Men evangeliet er sterkt. …
Han mener det ikke vil være vanskelig å se om en person virkelig er besatt av djevelen eller onde ånder.
– Åndene vil manifestere seg veldig tydelig når de kommer i nærheten av en person som bekjenner Jesunavnet, sier han.

Det som manifesterer seg i ulike eksorsismeseremonier, er primært forventningsbasert atferd formet av en bestemt kultur. Det er mengder med ulike clues for hva som er korrekt atferd tilgjengelig, gjerne både i kulturelle produkt og i seremoniene selv. Dermed er det nokså håpløst å anta at det å følge velkjente skjema vil skjelne ut noe spesielt.
For oss vantro er det en selvfølge, men det burde være atskillig mer av et problem for en som virkelig tror også. Men først og fremst er det ikke helt hyggelig å tenke på at man antar uten videre at en stab uten videre kompetanse skal styre dette. Hvis du ikke er i stand til å skille ut dem som er i behov for psykiatrisk assistanse, er faren definitivt tilstede for at noe kan gå galt.
Det var blant annet det, fortalte en anglikansk eksorsist meg for noen år siden, som medførte at man gjenoppvekket eksorsistembetet i den anglikanske kirken – etter at en mottager av en «impromptu» eksorsisme gikk hjem og drepte seg selv og hele sin familie.
Uten at det er noe annet enn et ekstremt og uhyre sjeldent ytterpunkt, er det sider ved eksorsisme som burde gjøre det til et landskap man gikk varsommere i enn litt for mange gjør.
Oppdatering
Arne Tord Sveinall ved Institutt for sjelesorg tar bladet fra munnen i dagens Vårt Land:

I løpet av de 20 år som ansatt ved Instituttet, kjenner [jeg] til to eller tre bestillinger fra mennesker som mener at de er besatte. I disse tilfellene har det handlet om tungt psykiatrisk lidende mennesker, svarer instituttleder Sveinall til Vårt Land.
– Men vi har hatt noen få enkelttilfeller der personer som har vært utsatt for eksorsisme, kommer hit etter at de har slitt i årevis.

Det høres på mange måter riktig ut, og de to tingene over bør gjøre de nye eksorsistene ekstra varsomme, noe som også fremkommer av Den norske kirkes advarsel mot slik virksomhet.
Samtidig er det nok ikke nødvendigvis slik at de som oppsøker karismatikkens eksorsister sliter med særskilt tunge problemer, hvis man skal tro etnografiske rapporter. Og det er heller ikke nødvendigvis slik at de sliter tungt etterpå.
Vi mangler noe pålitelig materiale for Norge, og jeg skulle gjerne sett at noen (evt selv) snakket med eksorsistene til Kristkirken og et utvalg av deres «pasienter» for å få et bedre bilde av hva det er snakk om her hjemme. Men inntrykket fra Nordamerika er at det kan være alle mulige slags mindre og større plager folk søker hjelp i eksorsisme for, og at det for flertallet er en nokså enkel seremoni som sjelden setter tunge spor etter seg.
Problemet er at det alltid er noen som dem Sveinall fokuserer på, som sliter fra før, og/eller som sliter tyngre etterpå.
(Oppdatering via Sigrun, som også har hatt litt på hjertet om saken.)