I uken som gikk tikket denne studien av KAM-bruk hos aktive militære inn i postkassen. Den støtter opp under andre undersøkelser på flere måter. For det første i at brukere av KAM er lite tilbøyelige til å fortelle konvensjonelle behandlere om slik bruk; for det andre at de går til begge deler.
Jeg er mer interessert i den tredje (fra den fullstendige versjonen):
Our study found that those who report CAM use were disproportionally over represented in both inpatient and outpatient medical encounters compared with non-CAM users. This appears to be the result of an increase in the number of health conditions and symptoms reported by CAM users compared with non-users. …As a group, these individuals appear less healthy or may perceive themselves as less healthy than their non- CAM counterparts.
Det kan være mange grunner til hvorfor. De mest åpenbare, de som nevnes i forbifarten, er at regelmessige KAM-brukere kanskje har flere plager de sliter med. En mulig måte å se dette på ville være å rapportere årsakene til behandling.
Jeg er vagt interessert i å se det undersøkt, inspirert av observasjoner fra en kollega. I forbindelse med en artikkel om idéer om helse og sykdom i alternativmiljøer ble hun oppmerksom på at de urealistiske målene om «total helse» gjorde at alle mennesker i praksis ble definert som syke og behandlingstrengende. Om man legger til de mange spuriøse diagnosene som florerer hos alternativbehandlere av ymse sort for å legitimere behandlingsbehov, skulle det være en rekke muligheter for at brukere f.eks. får fart på eventuelle tendenser til helseangst. Jeg lurer dermed på om noe av det vi ser kan forklares med en nocebo-effekt av KAM-behandleres praksis og legitimeringssystem.
Det kunne jo også, siden det ikke er første gang vi ser noe tilsvarende, være interessant å få undersøkt. Om det ikke allerede er gjort uten at jeg kjenner til det?