Elegante slakt (fredagsnerdehumor)
Akademisk polemikk er en glede å lese. Jeg nevner det bare, innledningsvis. På nittitallet en gang snublet jeg over Primate Visions av Donna Haraway. Det ble med snublingen også. Etter ganske få sider ble den satt pent tilbake i hyllene under hukommelsens merkelapp «meget mulig festlig», eller «pretensiøs, nokså uleselig, og dermed sannsynligvis ubrukelig». Jeg har ikke forsøkt siden, så jeg lurte litt på dommen da én av mine gamle studievenner plutselig dukket opp som ekspert på Haraway og tydeligvis hadde funnet noe viktig og anvendelig der. Men Nina Witoszeks betraktning fra et nytt foredrag av Haraway, omtalt kort i dagens Aftenposten, ringer vagt en bjelle: Mye av det hun sa i Oslo var ubegripelig, og det som var begripelig var enten banalt eller søkt. Det høres ut som en del bøker og innlegg fra studietidens begeistring for «postmodernisme». Men grunnen til at jeg nevner det er ikke primært at Witoszek så beleilig tar opp den tråden i forbifarten. Det er vel helst at jeg hadde en runde med gamle bokanmeldelser i går, etter at Pharyngula lenket til Evgeny Morozows bloggpost This is how you start a takedown om ovennevnte bok og forfatter: This is a book that contradicts itself a hundred times; but that is not a criticism of it, because its author thinks contradictions are a sign of intellectual ferment and vitality. This is a book that systematically distorts and selects historical evidence; but that is not a criticism, because its author thinks that all interpretations are biased, and she regards it as her duty to pick and choose her facts to favor her own brand of politics. Det fortsetter, og det blir bare bedre. […]