Det var en gang …

Det var en gang et land langt oppe i nord. I det landet, som mange andre land, bodde det en prinsesse. Denne prinssen var veldig glad i å fortelle eventyr til små barn. Hvert eneste år dro hun rundt i hele kongeriket og fortalte eventyr til barna. Barna ble glade, og hun var glad, og alle var vel tilfreds. Men en dag ble prinsessen lei av å fortelle eventyr bare til barn. Hun ville fortelle eventyr til voksne også. Av Christopher D. Norderhaug […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Humor, Parapsykologi, Personer

Forbausende Fremtidsvisjoner

Dette er en artikkel jeg skrev for Argument #2, 2011.   Jeg kan se fremtiden. Jeg spår en kontrovers.   Menneskers evne til å  forutsi fremtiden er endelig bevist. Vel – det er nok en sannhet med modifikasjoner. Endelig er det publisert en studie som forundrer vitenskapsfolk og parapsykologer verden over. På Cornell University i USA satt  forskeren Daryl Bem i fjor og stirret på resultater han aldri hadde gjettet på at han ville få. I en studie med over tusen deltakere som har vært gjennom ni ulike eksperimenter, kan det se ut til at folk flest kan ha visse synske evner. Effektene er små, men  store nok til å ha imponert en vitenskapelig journal som har trykket artikkelen om hendelsene.   Utrolige påstander og beskjedne resultater I årevis har det blitt gjort forskning på parapsykologiske fenomener – altså fenomener som ikke har noen materiell forklaring, som synskhet, tankelesning og telepati – der skeptikere sier at effekten er ikkeeksisterende, for dårlig eller at forskningen er feilbarlig. Folk  med en magisk disposisjon har unnskyldninger for fraværende effekter, eller hevder at bevisene endelig er gode nok. Et problem for forskningen gjort på parapsykologi er at protokollene som har vært fulgt, kan ha vært vanskelige å replisere. Eller de har vært basert på kun ett subjekt, som skeptikerne vil hevde er en tryllekunstner eller sjarlatan som lurer forskerne. «Extraordinary claims require extraordinary evidence,» sa Carl Sagan. Ettersom positive resultater i forskning på slike fenomener bryter med det meste vi vet om verden både fra psykologi, fysikk og biologi, er mange vitenskapsfolk ekstra kritiske til oppsiktsvekkende resultater. De krever større effekter enn vanlig, og stiller strengere krav til gjennomføringen. Men Daryl Bem har klart å finne en metode som tilfredsstiller andre forskeres ekstra strenge krav. Han bruker deres egne, ordinære protokoller fra forskning på hukommelse, og reverserer rekkefølgen på eksperimentet. Og han har fått resultater.   Vi finner porno, men ikke perler. I et forsøk der subjektene skulle gjette hvilken av to skjermer som skjulte et pornografisk bilde var treffraten på 53 prosent, mot 50 prosent som ville være forventet ved gjetning. Effekten var merkelig nok bare på 48 prosent når bildene ikke var pornografiske. Men siden studien var så stor kan 53 prosents treffrate likevel være verdt noe. Med så mange subjekter i studien er resultatene statistisk signifikante: Noe tyder på at deltagerne kunne ane noe om hvor bildene fantes. Hvordan kan skeptikere se slike resultater og fremdeles ikke tro at fenomenet finnes? Et svar kan ligge i selve den vitenskapelige prosessen, som sakte kverner seg fremover, en detalj av gangen, og en omveltning av etablert viten av gangen. To ting er spesielt viktig i dette henseendet: tilfeldigheter og publisering.   Frustrerende fluktueringer og trøblete tilfeldigheter Virkeligheten er, i alle fall hvis man ikke tror på høyere makter, styrt av lovmessigheter og tilfeldigheter. Tilfeldigheter spiller nok en større rolle enn mange av oss liker å tro. Ved rene og skjære tilfeldigheter er nettopp du her, og ved rene og skjære tilfeldigheter tenkte du på venninnen din for første gang på ti år samme dag som hun ringte. Kanskje hjalp også bekreftelsesbias – at vi bedre husker de hendelser som bekrefter noe vi allerede mener, enn det vi ikke mener. Uansett er tilfeldigheter mektigere enn de fleste anerkjenner. Bare ved at vi nå er så mange mennesker som opplever så mange hendelser hele tiden, vil vi forvente at ekstremt usannsynlige ting forekommer. Hvis du er one in a million, er det fortsatt 1000 av deg i Kina.   Merkelig museforskning Det samme gjelder for forskningsresultater. I et forsøk på  å se etter tilfeldighetenes makt, prøvde John Crabbe fra Oregon State University å kontrollere så mye som mulig i tre museforsøk som pågikk i tre ulike laber. Musene var av samme stamme, levert samtidig, og alle praktiske ting var like. Musene ble gitt kokain, og det ble målt hvor langt  de løp. En gruppe løp i snitt 600 cm mer enn de ville gjort uten intervensjonen, en annen gruppe løp 701 cm mer. Den siste gruppen løp i snitt over 5 000 ekstra cm. De burde vært cirka like, så alt tyder på at det bare var en statisisk utligger, og ikke noen faktisk effekt, som sto for avviket. Verden inneholder mange tilfeldigheter. Når et forsøk der så mye er kontrollert kan gi så ulike resultater, hva skal vi da tenke om den vitenskapelige prosess? Hvor mye kan være basert på avvik?   The decline and fall of a truthy empire En ikke ubetydelig andel, skal vi tro Jonah Lehrers artikkel for The New Yorker, The Truth Wears Off. Han skriver at mange forskningsprosjekter som tidligere virket soleklare og statistisk signifikante, gir stadig dalende resultater, helt til effekten ser ut til å være vannet ut til det ugjenkjennelige. «Det var grunnleggende frustrerende,» sier en forsker i Lehrers artikkel. «Det var som om naturen ga meg kjempespennende resultater, og deretter prøvde å ta dem tilbake.» Det er ikke usannsynlig at denne trenden – som har blitt døpt “the decline effect” – har noe å gjøre med hvordan publiseringen av kunnskap foregår. Forskning pågår jevnt og trutt, og målet for forskningen er stort sett å havne i en vitenskapelig journal. Men slett ikke alt som forskes på blir til en artikkel, og i alle fall ikke hvis resultatene ikke er oppsiktsvekkende.   Problematisk publisering Dersom man gjør det samme eksperimentet hundre ganger, burde resultatene på grunn av tilfeldigheter ikke være helt like hver gang, men til vanlig svinge rundt et reelt, sant gjennomsnitt, med en grov normalfordeling av resultater rundt. Hvis mange grupper søker å svare på et spørsmål, men stadig får helt uoppsiktsvekkende resultater – medisinen virker ikke, målingene bekrefter det vi vet fra før – får de ofte ikke plass i journaler. Men dersom én studie tilfeldigvis havner langt utenfor det reelle snittet, kan den  bli publisert fordi den  er oppsiktsvekkende, og føre til misvisning av  et forskningsfelt i årevis. Forskere gjør så nye studier som ikke viser like stor effekt, og som derfor også er interessante nok til å bli publisert, og som trekker snittet nedover og nedover helt til effekten kanskje er borte igjen. I legemiddelbransjen har dette blitt brukt og misbrukt lenge. Faktisk i den grad at legemiddelforskere nå må rapportere inn en studie før den påbegynnes, for å ha håp om å få den publisert senere. Før kunne forskere gjøre en studie av et legemiddel igjen og igjen og igjen, for eksempel i tyve repetisjoner, til en studie av rene tilfeldigheter ga høyere effekt. Den tydeligste av studiene ble så sendt inn til en journal, og de andre lå gjemt i en skuff.   Hjelp til selvhjelp Heldigvis har vitenskapen et verktøy for å bekjempe misvisende resultater: vitenskap. Det er en selvkorrigerende prosess som stadig forkaster upresis kunnskap til fordel for bedre forståelser. Det betyr ikke at alt du vet er feil, eller at vi bør kaste vitenskapen ut med badevannet. Det betyr at vi stadig når bedre kunnskap, selv om noen ting må tilpasses etter hvert. Når det gjelder paranormale fenomener, strider disse mot så mye etablert kunnskap at en oppdagelse av at de finnes ville omvelte helt grunnleggende ting ved hele vårt verdensbilde. Ikke bare tolkninger og teorier, men observasjoner og faktum som ikke kan betviles. I tillegg tyder erfaring på at paranormale fenomener, hvis de finnes, er svake og veldig sårbare; i de fleste forsøk på å teste angivelig synske, forsvinner effekten i bedre kontrollerte studier. Burde ikke naturlover virke mer konsistent enn at de kun viser seg en sjelden gang , og bare med de riktige personene til stede?   Vitenskapen vinner Forskere tenker på mye rart og prøver mye rart. Innimellom dukker det opp mystiske studier som viser helt uventede ting. Men siden enkeltstudier alltid trygler om replisering, kan vi ikke ta Bems forskning som et endelig bevis for prekognisjon helt enda. Bem sier selv at han har forsket på dette lenge uten å få statistisk signifikante resultater. Kanskje er denne studien bare en ekstraordinær hendelse i en sjø av ingen effekt. Men dersom dette oppsettet skulle vise seg å gi resultater gang på gang, er det bare å heise flagget for en ny tid med ekstremt mye spennende utforskning av verden rundt oss.  

Marit Simonsen,

Kategorier: "Synske", Parapsykologi, Psykologi

Det paranormale: hvorfor vi ser det når det ikke er der

Jeg vet at jeg møtte Richard Wiseman for mange år siden. Anledningen var den første verdenskongressen for skeptikere, hvor han holdt en strålende forelesning. Tror jeg. Kort tid etter var jeg ute av stand til å skille ut hva Richard Wiseman hadde sagt fra den like strålende forelesningen til Thomas Gilovich, forfatteren av den strålende boken How We Know What Isn’t So. (Jeg anbefalte den lenge som innføring i hvordan tenkning går galt.) Det ovenstående er ikke relevant for så mye mer enn at Richard Wisemans siste bok, Paranormality har undertittelen Why We See What Isn’t There. Det høres ikke bare ut som en bevisst referanse til Gilovichs bok, men boken kan også leses som en videreføring av et av Gilovichs kapitler. Dog, Paranormality er en bok som er mye mer enn dét: Jeg har lest de fleste av Richard Wisemans bøker. Dette er muligens den beste og utvilsomt den mest originale av hans populærvitenskapelige bøker, og en bok som utvilsomt burde vært oversatt til norsk og utgitt i forbindelse med ingen liker å bli lurt-kampanjen. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Bøker, Parapsykologi, Psykologi

Qigong-feber. En fantastisk historie om politisk-religiøs-alternativbehandling og utopisme

Jeg nevnte tidligere at det i bunken bøker som var innkommet og lå uomtalt befant det seg en bok til om qigong og Kina. Kolleger og bekjente har hørt mye om den i vinter. Boken er David A. Palmers engelskspråklige versjon av doktorgradsavhandlingen Qigong Fever. Body, Science and Utopia in China. Det er en bok du skal lese. Selv om du ikke er interessert i Kina og bryr deg katta om qigong. Du kan gjøre det helt uten å la deg skremme av at det er en avhandling. Tyve sider inn i boken har du uansett sluttet å bry deg om det. Det betyr ikke at teksten flyter lekende lett og alltid er sprellevende fortalt. Selv om den også er godt fortalt er det kompakt med informasjon, og alt du kan fra før hjelper deg gjennom. Men selv om temaet er en spesifikk historie om et kinesisk fenomen avslører nettopp det spesifikke – gjennom observasjoner og analyser og for dem som vil se – allmenne og viktige sider ved alternative behandlinger og religion i et sekularisert samfunn der ”vitenskap” står i høysetet. De spesifikke fortellingene og eksemplene som er strødd rundt i hele teksten virker bare til å sette det mer på spissen enn vi er vant til. For historien til den kinesiske ”qigong-feberen” er en historie som får bakgrunnen for Menn som stirrer på geiter til å blekne. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Alternativ behandling, Bøker, Parapsykologi, Religionshistorie

Snåsatesting?

Én av de lett ergerlige tingene – i alle fall for mitt vedkommende – da vi holdt på med «7.sans»-serien på Schrödingers katt var at det aldri ble noe av de ordentlige testene. Muligheten til å vise forskjellen mellom underholdning og forskning ble om ikke fullstendig, så i overveiende grad borte. Men de «evnerike» ville ikke. Noe som også gjaldt «Snåsakaill’n», Joralf Gjerstad. Nå kan Dagbladet fortelle at han har ombestemt seg, og med kjendisstatusen han har fått er det naturlig at andre medier henger seg på. Med oppfølgende spørsmål til en Katta-redaksjon som gjerne vil være med. Spørsmålet er imidlertid åpent om hva Gjerstad egentlig sier og mener, og om hva slags tester som er rimelige. Jeg skal forklare litt nærmere. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Healing", "Synske", Media, Parapsykologi

Nær døden-opplevelser. Historikk og forklaringsformer

Blant de første temaene som ble berørt i gamle Skepsis (papirversjonen) fant vi NDO: «nær døden-opplevelser». Det var stort sett Erik Tunstad som sto for det meste, som i denne artikkelen. Men fra å se på det i folketrosaspekt kan man jo også gå en litt annen vei- Det er dét dagens (månedens) Skepsis-artikkel av Austin Case gjør: ser på utviklingen av forklaringsforsøk fra parapsykologi til nevrologi. Så hvis du er interessert i NDO generelt eller bare er i stand til å undres over hva endorfiner eller hallusinogener som DMT kan ha med dem å gjøre: Gakk hen og les.

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Parapsykologi, Psykologi

Stikkord: 

Spøk og spenning i Kvam

Det overnaturlige er et tema der media fort avslører evnen til prinsipiell, for ikke å si praktisk, tenkning. I stedet for å bringe reflekterende oppslag, ender man lettere mesmerisert som mikrofonstativ for medier.Vi ser dette senest i Vårt Land i dag i et dobbeltsideoppslag om de som Rensker hus for spøkelser (ikke lagt ut på nettet). Opplegget er det vanlige. Man snakker med noen som kan berette at de har møtt spøkelser og som forteller om hvor mange andre som har gjort dette. Det deles noen anekdoter og fortelles om ulike metoder for å bli kvitt uvesnet, selv om de egentlig ikke er så farlige. Spøkelsesekspert Ottesen er opptatt av å avdramatisere slikt. Det usiktbare er stort sett ufarlig, påpeker han. – Gjenferd er døde folk som ikke har kommet seg videre til den andre siden. De har noe ugjort, eller de døde så fort at de ikke er klar over det selv. Slim, blod og gørr er bare i billige japanske tegneserier. […]

Bjørn-Are Davidsen,

Kategorier: "Synske", Parapsykologi

Snåseri i Vågå

Jeg hadde egentlig tenkt til å la denne saken fare, men etter utallige oppfordringer må vi nesten ta turen til Lalm oppvekstsenter i Vågå. Som alle med sans for sesongagurker og en minimalt tabloid oppmerksomhet har fått med seg, fortelles det om mystiske hendelser der. Ting «flyr gjennom luften» og dører smeller. Og siden de ikke har funnet «magnetfelt» – noe de både sier å ha undersøkt og «vurderer å måle – må det jo være noe overnaturlig. Aller helst, får man inntrykk av, bør det være noe overnaturlig. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Media, Parapsykologi

Blonde romvesen på kornsirkelsafari

Nå synes jeg kanskje kornsirkelturismen gått litt vel langt. Ikke bare løper det tusenvis av jordboere rundt og får så mystiske følelser av ting som er laget med hjelp av plankebiter og hyssing at de valfarter fra bilde til bilde. Nå kommer de jaggu fra rommet også, kan Nettavisen fortelle: En politimann i den engelske småbyen Avebury i Sør-England oppdaget i sommer tre skikkelser som studerte noen mønstre som var laget i en kornåker. Mønstrene hadde blitt oppdaget noen dager tidligere, og politibetjenten stanset bilen for å undersøke hvem det var som studerte mønstrene. Da fikk han sitt livs overraskelse. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Humor, Kornsirkler, Media, Parapsykologi

Twitrere ikke "fjernsynske"

Richard Wiseman har akkurat annonsert resultatene etter et eksperiment med «remote viewing ved hjelp av Twitter. Ikke overraskende var det ingen «fjernsynsk» suksess å spore her heller: In the first trial I was looking up at a striking, modern-looking building. Unfortunately, the group voted for some woods. On trial two I was sitting in the middle of a playground, but the group thought I was standing at the foot of a long stairway. The third trial found me under an unusual-looking canopy; the group voted for a graveyard. On the final trial I stared intently at a red postbox. The group believed that I was standing at the side of a canal. In short, all four trials were misses. Skeptikere var ikke mer synske enn de som trodde de var synske, og de som var sikrest på evnene var heller ikke bedre: «This sub-group of participants also scored zero out of four.» Ingen bombe. Det mest interessante er kanskje synliggjøringen av at Twitter kan fungere i denne typen forsøk.

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Parapsykologi

Falske minner og "paranormale" opplevelser

Minner er feilbarlige. Vi overser og feiltolker ting, vi tilpasser minnet etter interesser og stemning. Og vi fordreier og tilpasser minne i forhold til skjema, blant annet fortellingsgenre. Vi er ikke noen av oss, perfekte øyenvitner, selv om noen er veldig mye bedre andre. Jeg vet ikke hvilken gruppe Cato Schiøtz tilhører, men det kan nok virke som han har forsømt seg litt når det gjelder hva vitnepsykologi kan fortelle. (Litt kort om det finner du f.eks. i denne bokanmeldelsen.) For gradvis å avslutte disse blogginnleggene med fokus på personlighetstrekk, tro på og opplevelser av «det paranormale» i denne runden, tenkte jeg å ta en liten tur innom en artikkel av Chris French og Krissy Wilson: «Incredible Memories—How Accurate are Reports of Anomalous Events?» […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Parapsykologi, Psykologi

"Paranormale" opplevelser og personlighet

I går tok jeg kort for meg hva en oversiktsartikkel sa om personlighet og tro på synske. Siden Sigrun da spurte så beleilig om noe jeg hadde tenkt å ta opp i løpet av uken, tenkte jeg å si bittelitt om en enkeltstudie knyttet til «paranormale» opplevelser og hva som – muligens – kjennetegner mange av dem som har dem fremfor de som ikke har dem (eller ikke har dem i samme grad). Jeg sier «paranormale» opplevelser, for opplevelsen tar vi for gitt (på tross av at vi strengt tatt bare har fortellinger om slike opplevelser som materiale). Det er den eventuelle forklaringen som handler om paranormalt eller naturlig. Så sier heller ikke studien noe spesielt eksplisitt om hva slags forklaringer majoriteten av «erfarerne» foretrakk. Ut fra den lille gjennomgangen i går er det kanskje fristende å gjette, for overlappingen er ikke så helt liten. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Parapsykologi, Psykologi

Synskhet og spillkort – litt historikk

Cato Schiøtz dro til Snåsa med et skjult spillkort. Da han, etter å ha lagt kortet bordet, fikk beskjed hva det var, ble han overbevist. Han er ikke førstemann i historien. Og «synskes» leting etter skjulte kort har en tildels lærerik og morsom forhistorie i parapsykologien. Siden jeg er bedt om å forberede litt lett plapring om sånt til Kveldsåpent i morgen etter Katta-sendingen om det skjulte budskapet i safen, tenkte jeg like gjerne å dele litt av den her først. Noe av det første som dukker opp i eksempelmassen, er enkelte sesjoner med de engelske prestedøtrene Creery i 1882-3. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Parapsykologi