Folkeopplysningen tilbake (og gjør det de skal)

I riktig, riktig gamle dager, den gang Skepsis var et blad, innrømmet man ofte i Skepsis’ beryktede Tøvsuger-spalte at Utvalget nok så alt for lite på TV. Det har ikke blitt mer siden den gang. Men det forhindret ikke at denne delen av det gamle utvalget plutselig ble oppmerksom på at Wahl, Hesselberg og andre er tilbake med nok en sesong av Folkeopplysningen. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Juks og (selv)bedrag, Media, Psykologi

Krenkende spøkelsesjakt

De møtte ikke så ofte på «spøkelser», ei heller trodde de alle på dem, de gamle damene i folkloristen Gillian Bennets meget lesverdige Alas, Poor Ghost! Traditions of Belief in Story and Discourse. Derimot var husene ofte fulle av «ånder» og tilliggende navn på angivelig bevisste, inkorporale levninger etter avdøde … Forskjellen var viktig for dem. Spøkelser var, om det nå ikke bare var overtro, noen som drev med hjemsøking og de var destruktive vesen. De andre åndene kunne være av annen karakter. Å beskylde en konkret avdød for å være et spøkelse kunne med andre ord være litt av en fornærmelse mot avdødes (og familiens) omdømme. Det er også noe av det en ny dom i PFU antyder også. NRK oppsummerer kort at: «Åndenes makt», det populære søndagsprogrammet på TVNorge, blei måndag felt i PFU for brot på god presseskikk. Programmet blei klaga inn av familien til to omtalte døde. Dei reagerte sterkt på at slektningane vart framstilt som «plagsame spøkjelse» og at TVNorge identifiserte dei med namn og bilete, utan at klagar var informert eller hadde gitt samtykke. Nei, det kan nok fort være presseetisk tryggest å jakte på og omtale de innbilte fenomen som aldri har hatt noen eksistens. Skal du jakte på spøkelser, er f.eks. spøkelset etter «Nessie» – sjøormen i Loch Ness – en klassiker fra den overbetalte synskhetsfronten. Skjønt, ettersom vi nærmer oss sesongen for den slags med stormskritt, kan man fort risikere at en eller annen leverer inn protest om at nekrologen er skrevet både galt og for tidlig.

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Media

Sosiale media og tvilsom markedsføring

Man kan ha de beste intensjoner og være fylt av velvilje mot all verdens mennesker. Resultatet behøver ikke nødvendigvis være i tråd med ønsket. Og det er ikke alltid alle gode intensjoner stemmer overens med det som finnes av regelverk basert på andres refleksjoner om intensjoner og virkninger. Fri tanke viste for eksempel «nylig» at ikke veldig mange, hverken leger eller alternativbehandlere er klar over at alternative behandlere ikke kan behandle alvorlig sykdom uten aksept fra vedkommendes behandlende lege. Det er mulig det viser hvor mye regelen er verdt samtidig. Hvis man forsøker å håndheve den hardere, kan det bli interessant å se i hvilken grad legene får informasjon om andre «behandlinger» pasienten mottar. Og i hvilken grad alternativbehandleres egne organisasjoner tar tak i det. Så uregulert som markedet i praksis er blitt, er det ikke lett, selv når reglene er klare. Det er reglene for all del når det gjelder markedsføring av alternativ behandling også. Og det er langt fra sikkert de ser på hyggelig velment, sosial virksomhet på sosiale medier, uansett hvor mye det er knyttet til kommersielt virkeomisk virke, som «markedsføring» som bør rammes av lov. Det hjelper bare ikke så mye. Et annet problem som melder seg, er hvordan det som i annen klart er markedsføringsmessig ulovlig, «pasientfortellinger» om helbredelser, i tillegg (tidvis gjennom teknologiske løsninger) blir knyttet til konkrete, identifiserbare personer og dermed skaper problemer i forhold til konfidensialitet. Det er et eksempel innenfor denne typen Håkon Mosseby tar for seg under streken, knyttet til (formodentlig velkjente) TVNorge-«mediet» Anita Rasmussen. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Alternativ behandling

HerreSnåsa for en uke …

OK, det er ikke det at jeg er uvant med mediale snåserier. Heller ikke at virkeligheten tar en snåsete retning. Men denne uken har det kanskje vært litt mer av det gode enn vanlig. Det har bare bittelitt med sesongens snørring og feber å gjøre. Vi kan begynne med dagen i dag, siden det er utgangspunktet for at jeg (noe motvillig) forflytter meg fra varm stue til vindkjølt kontor. Jeg halvvåknet til nyseanfall, snørring, sår hals og nyheten om at en eldre herre var «såret» over at en annen, ikke fullt så gammel, men ikke desto mindre ærverdig nok, herre, hadde antydet at det ikke var alt den eldste hadde fortalt om livet sitt som hang helt på greip. Siden jeg har snakket (bitte)litt med Ronnie underveis og har en vag idé om hva han har utelatt fordi han ikke synes det var solid nok dokumentert, aner det meg at de kritiske momentene nok kan legges på bordet for felles inspeksjon. Mitt tredje øye forteller at det nok ikke blir aktuelt nå heller, og at den eldste fortsatt helst ikke vil i dialog. Det å være «såret» er imidlertid en nokså generell strategi i møte med kritisk oppmerksomhet (og jeg blir virkelig lei meg om noen er kritiske til det …), så saken ville fort vært glemt om det ikke hadde vært dagen fra Snåsa. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Healing", "Synske", Marginalia, Media

Vær upresis og unngå for mye media (om du vil være suksessrik spåmann)

I gamle dager pleide Skeptical Inquirer å ha en årskavalkade hvor de oppsummerte treffsikkerheten på årets spådommer for USAs mest aktive astrologer og generelt fremtidsseende åndsmennesker med oppsvulmede bankkonti. Det var alltid en underholdende affære. Det er nok litt kjedeligere uten svulstige formuleringer om alt mennesker, ånder og planeter vil finne på de neste 12 måneder som utgangspunkt. Likevel: De siste dagene (sånn omtrent) har både webmaster Gunnar og TV2 sett litt på forsøksvis (halv)presise spådommer fra Norges p.t. mest kjente spåmann. Det var heller ikke direkte imponerende, på tross av forsøk på å få det til å se sånn ut gjennom året. Begge overså likevel et par oppslag fra lokalavisen her på bruket, så jeg skal bidra bittelitt jeg også. Den 24.september i 2011 meldte Adresseavisen at: […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Media

Høvelig sysselsetting

Vi har lenge visst at NAV sponser mye interessant av utdanning. For eksempel kan du få sponset «utdanning» i å tolke meldinger fra levende og døde dyr. (Vi mangler data på om man også kan få støtte til å snakke med guder, engler og demoner, men det er kanskje mulig å forsøke?) Fri tanke har, i forbindelse med Ingen liker å bli lurt»-kampanjen de siste dagene tatt for seg fenomenet. Først ute er noen med mer reelle kunnskaper om dyr, som ikke virker veldig bekymret: Dette savner jo rasjonelt grunnlag, men jeg oppfatter det som relativt harmløst så langt. Likevel er det selvsagt en fare for at det kan ta overhånd, sier hun. Hun synes det er problematisk når folk i en sårbar situasjon blir utnyttet av ukvalifiserte folk med fantasifulle påstander. Joda. Jeg sliter også med å bli videre bekymret (og blir snarere faglig interessert) når kyra formidler åndelige budskap eller vepsen forteller at den synes det var OK å bli drept, slik at vepseåndene deres kan vokte over drapskvinnen bedre. Det er den med «sårbare situasjoner» i mer enn én forstand som kan bli litt verre. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Juks og (selv)bedrag

Ekte stemmer fra "den andre siden" (av lokalet, via sender)

Hvis du skal høre stemmer som forteller deg andres dypeste hemmeligheter blir treffprosenten større dersom du har samlet inn informasjon på forhånd, og det virker mer imponerende om du ikke gjør det selv. Da hjelper det selvsagt at de som har informasjonen kan hviske deg i øret. Siden akkurat det ser litt dumt og lite mirakuløst ut, kan man hjelpe på saken med å bruke teknologisk assistanse. En liten sender og en diskrét mottager i øret, for eksempel. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Juks og (selv)bedrag

Forbausende Fremtidsvisjoner

Dette er en artikkel jeg skrev for Argument #2, 2011.   Jeg kan se fremtiden. Jeg spår en kontrovers.   Menneskers evne til å  forutsi fremtiden er endelig bevist. Vel – det er nok en sannhet med modifikasjoner. Endelig er det publisert en studie som forundrer vitenskapsfolk og parapsykologer verden over. På Cornell University i USA satt  forskeren Daryl Bem i fjor og stirret på resultater han aldri hadde gjettet på at han ville få. I en studie med over tusen deltakere som har vært gjennom ni ulike eksperimenter, kan det se ut til at folk flest kan ha visse synske evner. Effektene er små, men  store nok til å ha imponert en vitenskapelig journal som har trykket artikkelen om hendelsene.   Utrolige påstander og beskjedne resultater I årevis har det blitt gjort forskning på parapsykologiske fenomener – altså fenomener som ikke har noen materiell forklaring, som synskhet, tankelesning og telepati – der skeptikere sier at effekten er ikkeeksisterende, for dårlig eller at forskningen er feilbarlig. Folk  med en magisk disposisjon har unnskyldninger for fraværende effekter, eller hevder at bevisene endelig er gode nok. Et problem for forskningen gjort på parapsykologi er at protokollene som har vært fulgt, kan ha vært vanskelige å replisere. Eller de har vært basert på kun ett subjekt, som skeptikerne vil hevde er en tryllekunstner eller sjarlatan som lurer forskerne. «Extraordinary claims require extraordinary evidence,» sa Carl Sagan. Ettersom positive resultater i forskning på slike fenomener bryter med det meste vi vet om verden både fra psykologi, fysikk og biologi, er mange vitenskapsfolk ekstra kritiske til oppsiktsvekkende resultater. De krever større effekter enn vanlig, og stiller strengere krav til gjennomføringen. Men Daryl Bem har klart å finne en metode som tilfredsstiller andre forskeres ekstra strenge krav. Han bruker deres egne, ordinære protokoller fra forskning på hukommelse, og reverserer rekkefølgen på eksperimentet. Og han har fått resultater.   Vi finner porno, men ikke perler. I et forsøk der subjektene skulle gjette hvilken av to skjermer som skjulte et pornografisk bilde var treffraten på 53 prosent, mot 50 prosent som ville være forventet ved gjetning. Effekten var merkelig nok bare på 48 prosent når bildene ikke var pornografiske. Men siden studien var så stor kan 53 prosents treffrate likevel være verdt noe. Med så mange subjekter i studien er resultatene statistisk signifikante: Noe tyder på at deltagerne kunne ane noe om hvor bildene fantes. Hvordan kan skeptikere se slike resultater og fremdeles ikke tro at fenomenet finnes? Et svar kan ligge i selve den vitenskapelige prosessen, som sakte kverner seg fremover, en detalj av gangen, og en omveltning av etablert viten av gangen. To ting er spesielt viktig i dette henseendet: tilfeldigheter og publisering.   Frustrerende fluktueringer og trøblete tilfeldigheter Virkeligheten er, i alle fall hvis man ikke tror på høyere makter, styrt av lovmessigheter og tilfeldigheter. Tilfeldigheter spiller nok en større rolle enn mange av oss liker å tro. Ved rene og skjære tilfeldigheter er nettopp du her, og ved rene og skjære tilfeldigheter tenkte du på venninnen din for første gang på ti år samme dag som hun ringte. Kanskje hjalp også bekreftelsesbias – at vi bedre husker de hendelser som bekrefter noe vi allerede mener, enn det vi ikke mener. Uansett er tilfeldigheter mektigere enn de fleste anerkjenner. Bare ved at vi nå er så mange mennesker som opplever så mange hendelser hele tiden, vil vi forvente at ekstremt usannsynlige ting forekommer. Hvis du er one in a million, er det fortsatt 1000 av deg i Kina.   Merkelig museforskning Det samme gjelder for forskningsresultater. I et forsøk på  å se etter tilfeldighetenes makt, prøvde John Crabbe fra Oregon State University å kontrollere så mye som mulig i tre museforsøk som pågikk i tre ulike laber. Musene var av samme stamme, levert samtidig, og alle praktiske ting var like. Musene ble gitt kokain, og det ble målt hvor langt  de løp. En gruppe løp i snitt 600 cm mer enn de ville gjort uten intervensjonen, en annen gruppe løp 701 cm mer. Den siste gruppen løp i snitt over 5 000 ekstra cm. De burde vært cirka like, så alt tyder på at det bare var en statisisk utligger, og ikke noen faktisk effekt, som sto for avviket. Verden inneholder mange tilfeldigheter. Når et forsøk der så mye er kontrollert kan gi så ulike resultater, hva skal vi da tenke om den vitenskapelige prosess? Hvor mye kan være basert på avvik?   The decline and fall of a truthy empire En ikke ubetydelig andel, skal vi tro Jonah Lehrers artikkel for The New Yorker, The Truth Wears Off. Han skriver at mange forskningsprosjekter som tidligere virket soleklare og statistisk signifikante, gir stadig dalende resultater, helt til effekten ser ut til å være vannet ut til det ugjenkjennelige. «Det var grunnleggende frustrerende,» sier en forsker i Lehrers artikkel. «Det var som om naturen ga meg kjempespennende resultater, og deretter prøvde å ta dem tilbake.» Det er ikke usannsynlig at denne trenden – som har blitt døpt “the decline effect” – har noe å gjøre med hvordan publiseringen av kunnskap foregår. Forskning pågår jevnt og trutt, og målet for forskningen er stort sett å havne i en vitenskapelig journal. Men slett ikke alt som forskes på blir til en artikkel, og i alle fall ikke hvis resultatene ikke er oppsiktsvekkende.   Problematisk publisering Dersom man gjør det samme eksperimentet hundre ganger, burde resultatene på grunn av tilfeldigheter ikke være helt like hver gang, men til vanlig svinge rundt et reelt, sant gjennomsnitt, med en grov normalfordeling av resultater rundt. Hvis mange grupper søker å svare på et spørsmål, men stadig får helt uoppsiktsvekkende resultater – medisinen virker ikke, målingene bekrefter det vi vet fra før – får de ofte ikke plass i journaler. Men dersom én studie tilfeldigvis havner langt utenfor det reelle snittet, kan den  bli publisert fordi den  er oppsiktsvekkende, og føre til misvisning av  et forskningsfelt i årevis. Forskere gjør så nye studier som ikke viser like stor effekt, og som derfor også er interessante nok til å bli publisert, og som trekker snittet nedover og nedover helt til effekten kanskje er borte igjen. I legemiddelbransjen har dette blitt brukt og misbrukt lenge. Faktisk i den grad at legemiddelforskere nå må rapportere inn en studie før den påbegynnes, for å ha håp om å få den publisert senere. Før kunne forskere gjøre en studie av et legemiddel igjen og igjen og igjen, for eksempel i tyve repetisjoner, til en studie av rene tilfeldigheter ga høyere effekt. Den tydeligste av studiene ble så sendt inn til en journal, og de andre lå gjemt i en skuff.   Hjelp til selvhjelp Heldigvis har vitenskapen et verktøy for å bekjempe misvisende resultater: vitenskap. Det er en selvkorrigerende prosess som stadig forkaster upresis kunnskap til fordel for bedre forståelser. Det betyr ikke at alt du vet er feil, eller at vi bør kaste vitenskapen ut med badevannet. Det betyr at vi stadig når bedre kunnskap, selv om noen ting må tilpasses etter hvert. Når det gjelder paranormale fenomener, strider disse mot så mye etablert kunnskap at en oppdagelse av at de finnes ville omvelte helt grunnleggende ting ved hele vårt verdensbilde. Ikke bare tolkninger og teorier, men observasjoner og faktum som ikke kan betviles. I tillegg tyder erfaring på at paranormale fenomener, hvis de finnes, er svake og veldig sårbare; i de fleste forsøk på å teste angivelig synske, forsvinner effekten i bedre kontrollerte studier. Burde ikke naturlover virke mer konsistent enn at de kun viser seg en sjelden gang , og bare med de riktige personene til stede?   Vitenskapen vinner Forskere tenker på mye rart og prøver mye rart. Innimellom dukker det opp mystiske studier som viser helt uventede ting. Men siden enkeltstudier alltid trygler om replisering, kan vi ikke ta Bems forskning som et endelig bevis for prekognisjon helt enda. Bem sier selv at han har forsket på dette lenge uten å få statistisk signifikante resultater. Kanskje er denne studien bare en ekstraordinær hendelse i en sjø av ingen effekt. Men dersom dette oppsettet skulle vise seg å gi resultater gang på gang, er det bare å heise flagget for en ny tid med ekstremt mye spennende utforskning av verden rundt oss.  

Marit Simonsen,

Kategorier: "Synske", Parapsykologi, Psykologi

En gammel klassiker og en ny anbefaling

Jeg kan vanskelig forstå at det fremstår som noen videre overraskelse*, men har full forståelse for en viss (om kritisk) fråtsing, når unge Behn vil «snakke med døde». Selv om det selvsagt er en fest for alle oss som ikke tror sånt, er alt han gjør å følge en lang, klassisk alternativ forestillingsverden om hypnose og reinkarnasjon: at man kan finne frem til skjult kunnskap og tidligere liv med sinnet i en annen «bevissthetstilstand». Med hans bakgrunn og miljø skulle det godt gjøres om ikke han var utsatt for tilstrekkelige impulser til å synes dette var rimelig. For den som vil se en gammel, litt kjedeligere og mer jordisk behandling av hva som skjer i slike sammenhenger kan man jo lese Hidden Memories: Voices and Visions from Within. Du behøver hverken tro på det eller bruke «hypnose» for å oppleve tilsvarende. Medmindre du skulle ha en ustoppelig trang til å besøke dine egne sinnsbilder om avdøde, vil jeg likevel langt heller anbefale at du tar del i en helt annen reise. Den sarte, vare sjelen bak bloggen HelseHarry deler nemlig fritt av sin reise i alternative behandlinger, og som ekspert på sosiale medier gir han til gode en vakker, følsom og ikke minst kortfattet og leselig dagsaktuell oppsummering. På vegne av vanvittig mange. (Dessuten gratulerer vi Basse med 1000-dagers dagen.) […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Alternativ behandling, Humor, Media

Dagens tøv

Det har tydeligvis vært en fin dag for fantasien, såpass fin at det nesten kaller på en kommentar. Skjønt det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, kunne vi kikket bakover et par dager til hva englene kan gjøre for aksjeinvesteringene dine. Det kunne vært en pekepinn på vesener med tvilsomme moralske prioriteringer, men det er nok helst et prima lite eksempel på den mer tankefattige delen av alternativkulturen. Da er det godt vi har velvillige dyretolker som kan hjelpe en forsvunnet hund i nød. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Alternativ behandling, Anti-vaksinasjon, Astrologi, Juks og (selv)bedrag, Media, Universitet og studier

Straff heller kortstokken!

Noen diskusjoner gir deg følelsen av å plutselig ha entret «the Twilight Zone». Og du behøver ikke nødvendigvis diskutere homøopati med homøopater for å komme dithen. Noen ganger (alt for ofte) holder det å åpne avisen. I dag kunne for eksempel Aftenposten fortelle at rumenske hekser (=spåkoner som kaster forbannelser i tillegg) er rasende. Tidligere i år fikk de beskjed om at en slunken statskasse betød at de må betale inntektsskatt på hele 16%. Nå er det blitt enda verre: en ny lov … truer med bøter, ja endog fengselsstraff dersom spådommene ikke går i oppfyllelse. Det er et interessant tiltak vi gjerne ser utprøvd på litt skala. Loven vil også pålegge hekser å kun operere etter tillatelse (jeg stemmer for etter f.eks. ti påhverandre følgende, ikke-trivielle spådommer oppfylt) og ikke minst det dørgende kjedelige: kunden skal ha kvittering. Jevnfør skattlegging. Sånt kan man selvsagt ikke la seg by. Det er jo ikke deres feil om spådommer ikke treffer. Det kan jo f.eks. være at kunden ikke er helt imøtekommende. Da må det jo være deres egen feil. For ikke å snakke om kortene. De kan være lumske: De kan ikke fordømme oss hekser, de bør i så fall heller fordømme kortene, sier den såkalte heksedronningen Bratara Buzea til Associated Press. Så sannelig. Det er kanskje litt trist hvis de ikke kan gjennomskue kortenes ondsinnede lureri. Det skal vi ikke legge oss opp i. Men et lite tips: Hvis du ikke engang kan holde kontrollen over din egen kortstokk, kan det jo hende at trusselen om fremmaning av skademagi mot statsministere og andre kan virke litt vel tannløs. Uansett hvor mye magisk «katteskitt og døde hunder» du mobiliserer til «trolldomskampen mot hekseskatten». […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Humor, Juks og (selv)bedrag

Kritisk glemsel og falsk balanse

Alternativt Nettverk har invitert tryllekunstneren med muligens det mest begrensede repertoaret, Uri Geller til Norge. Det kan ha noe med at han helst vil vi skal tro at han bruker «overnaturlige evner» i triksene sine. Og noen lytter. Blant i Dagbladet, som skriver at: «Karrieren hans strekker seg over fire tiår, til tross for at en lang rekke forskere og andre har forsøkt å avsløre ham som bløffmaker». Deretter brukes plass på én av de mange som i sin tid lot seg lure av Geller som sannhetsvitne, for liksom å fjerne all effekt av et innledende «påståtte» om evnene. Men det er kanskje litt drøyt å si at man har «forsøkt å avsløre» en mann som er tatt i å bruke helt alminnelige tryllekunst-teknikker gjentatte ganger, helt siden 1970-tallet. Venner og kjente har fortalt hvordan de assisterte ham, og de er observert å ha assistert med signaler av andre. Han er observert gjentatte ganger med å bruke enkle triks* og kjente strategier for å få gjennomført dem. Skeptikere vet av erfaring at det å tilbakevise og avsløre har begrenset effekt. Det er et Sisyfos-arbeid. Avsløringen kan virke der og da, men den må forflyttes, gjentas, vedlikeholdes og startes mer eller mindre på nytt hver gang. Noen stikker fingrene i ørene og vil ikke vite, men for det meste holder det med glemsel og vilje til å «lytte til begge sider». Og hukommelsen kan være adskillig kortere enn i Geller-omtalen. Vi kan for eksempel se på en aktuell omtale av Andrew Wakefield. […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: "Synske", Anti-vaksinasjon, Juks og (selv)bedrag, Media