Skeptikeren har gjort meg oppmerksom på dette programmet om konspirasjonsteorier.

Interessant konsept, men jeg har noen kommentarer.


Programmet har enkelte gode poeng, spesielt relatert til psykologi. Men det er mer enn en del rart og tvilsomme koblinger.

For å ta noe banalt først, er det i blant uklart hvordan de illustrerende talerne fra «folket» er valgt. Folk som ser ut til å spøke blir f.eks. brukt som eksempel på konspirasjonstroende («actually, I don’t believe she’s dead at all»).

I forhold til framing skulle jeg nok også ønske de hadde klart seg uten ufo-varianten. Den blir litt ekstrem, og koblingen fra «experiencer» til folk som kommer med utsagn av typen «det kan være mulig» er mer enn tvilsom.

David Icke som representant for 9/11-teorier skurrer også en del, selv om han vel ikke er spesielt mer fantasifull her enn Avery og Looser-gjengen. Før han kommer til Illuminati…

Det er en del bra med utvalget av konspirasjonstroende hvis man følger og analyserer ulike ledd i hva de sier og hvordan de tenker. Det gjør dog ikke programmet på noen overbevisende måte. Jeg er ikke særlig imponert over det de gjør av analyse i forhold til de konkrete teoriene heller.

Men det er altså en del bra der som gjør det verdt å ta noen minutter til å se filmen. Noe av det er mest korte soundbites av «resonnement» som kan brukes til å illustrere spesifikke sider ved konspirasjonstenkning. Fint i undervisningen.

Noe av det er knyttet til 7/7 – som jeg knapt hadde hørt om før. Tatt i betraktning kvaliteten på fremstillingen ellers, bør jeg kanskje være litt mer skeptisk til hvor representativ denne er også. Men det er gode illustrerende poeng her som er greie å ha med.

Og så er det noen mer allmenne sider knyttet til psykologiske forklaringsformer på konspirasjonstenkning. Velkjent, mer enn litt ensidig individuelt, men poengtert og greit fremstilt. Svakhetene i «eksperimentet» – dele inn i rene grupper «lav tillit-høy fremmedgjøring»/ «høy tillit-lav fremmedgjøring» – er så påtagelige at det er nesten like mye av en vits som programlederens «the experiment was a resounding success» (elns).

Samlet sett er det enkelte gode poeng, men de kommer gjerne i det ukommenterte utvalget av utsagn fra deltagere. Forklaring og tolkning er ensidig fokusert på individ, og konteksten på gruppenivå blir glemt etter åpningsplakatene. Dermed ender programmet kanskje mer opp med å avsløre en bestemt og snever oppfatning av konspirasjonskultur som individuell patologi. Det kan være det også, men det er mye mer og ofte mest noe annet.

Men det har jeg skrevet om blant annet i utvalget fra forelesninger om konspirasjonskultur i fjor høst.