Som de interesserte vet er skribenten Christopher Hitchens alvorlig kreftsyk, og sjansene til at han kommer til å leve særlig mye lenger er ikke overveldende. Enn så lenge har han imidlertid knapt latt pennen hvile. Både hos hos Slate og ellers drypper essayene inn. Og man kan mene hva man vil om Hitchens ulike agendaer: det å skrive essay er noe han behersker.
Sist ute er et essay i Vanity Fair , hvor han beskriver situasjonen som kreftpasient med slette utsikter. Situasjonen minner om den her hjemme, slik den blant annet er beskrevet hos Arachne: man overstrømmes av «gode råd». Som Hitchens skriver:
in Tumortown you sometimes feel that you may expire from sheer advice. A lot of it comes free and unsolicited. I must, without delay, begin ingesting the granulated essence of the peach pit (or is it the apricot?), a sovereign remedy known to ancient civilizations but now covered up by greedy modern doctors. Another correspondent urges heaping doses of testosterone supplements, perhaps as a morale booster. Or I must find ways of opening certain chakras and putting myself in an appropriately receptive mental state.
For eksempel.
«Gode råd» er slett ikke dyre. De er ofte gratis, så lenge du lar være å handle i forhold til dem. Det er bare ikke så enkelt, i en kultur som så sterkt verdsetter det «å gjøre noe med det». Dessverre. For det er gjerne når man ikke klarer å motstå presset fra alle velmenende venner og påtrengende «revolusjonerende» terapeuter at det virkelig begynner å koste.
Det er da man kan huske på rådet fra én av Hitchens mer oppegående venner, når alternativrådene haglet som tettest:
As against all that, I did get a kind note from a Cheyenne-Arapaho friend of mine, saying that everyone she knew who had resorted to tribal remedies had died almost immediately, and suggesting that if I was offered any Native American medicines I should “move as fast as possible in the opposite direction.” Some advice can actually be taken.
‘Nuff said.