Den moderne anti-vaksinasjonsbevegelsen ble skapt i møtet mellom arge foreldre, villige (ofte dårlige/prinsippløse) forskere og mediale skandaleoppslag. Det startet med DTP-vaksinen, og mistanken var kikhoste delen. Det var den som var målet for TV-programmet som lanserte det hele i USA, NBCs Emmy-vinner for 1982 DTP: Vaccine Roulette. Problemet ble postulert å være at vaksinen forårsaket encefalopati, med derpå følgende permanent hjerneskade. Forskningen støttet det dårlig den gang, og gjorde det enda mindre senere, forteller Paul Offit i sin nyeste bok, Deadly Choices. Han forteller også hvorfor det virket så usannsynlig, i sin umiskjennelig klare, kortfattede stil. I 2006 fant man derimot den mest sannsynlige forklaringen på de påståtte vaksineofrenes utvilsomme plager: Dravets syndrom.

Han forteller hvorfor det er det som virker sannsynlig også. Like klart og enkelt. Det er litt av måten han skriver den moderne anti-vaksinasjonsbevegelsens historie på. Jeg har med andre ord lest to slike historikker i noenlunde nær fortid. Offits Deadly Choices er min soleklare favoritt. Jeg skal si litt om hvorfor senere.

Paul Offit er vaksineforsker, meget aktiv i debatten rundt vaksiner og dermed én av anti-vaksinasjonsbevegelsens fremste hatobjekter. Så mye at Deadly Choices har påkalt seg injurieanklager fra den nokså tvilsomme Richard Barr advokaten som gjennom sitt virke brakte oss Andrew Wakefield.

Det er en helt annen historie egentlig. Wakefield-saken er knapt berørt her (i motsetning til i Offits forrige bok og hos Mnookin). Barr får bare én setning i boken, som forteller om den økonomiske forbindelsen mellom ham og Wakefield. Men advokaten, som denne gang representerer de søksmålsvennlige, men ikke alltid veldig vaksinevennlige kvakksalverforkjemperne i Society of Homeopaths, følger den vanlige misforståtte taktikken med å true til taushet. Resultatet er selvsagt og som vanlig at den éne, lett forglemmelige setningen er spredt over hele nettet, og at alle har fått en påminnelse om hvem han er og hva han har gjort. Vi gratulerer med å ha funnet rett hylle.

Tilbake til boken.

Jeg sa om Mnookin at han som journalist var hardest mot journalister. Jeg kunne også ha sagt mer om at han ikke holdt så mye igjen når det gjaldt «forskere» som Wakefield eller Geier-klanen. Offit holder ikke så mye tilbake han heller. Men for det første er han mer ordknapp generelt, og for det andre leser jeg det slik at selv om han også tar for seg media, så er det aktivistene og deres «forsknings»venner som får unngjelde hardest – «Dr. Bob», Robert Mendelsohn og andre. Det må ikke leses slik, men alle kritiserer media. Kritikk av journalister for å være ideologiske, grovt tendensiøse og kunnskapsløse går det tretten av på dusinet. Tilsvarende når det gjelder interesseorganisasjoner som allerede har et mildt sagt frynsete rykte. Samme kritikk rettet mot myndigheter, leger og forskere slår gjerne litt hardere.

Og det er noe der med stilen til Offit som i alle fall for meg slår hardere enn Mnookins journalistiske. Mnookin personifiserer og forteller historier før han går til det allmenne. Offit presenterer data som til sammen utgjør fortellinger. Og han kan forskningen (og rettssakene) godt nok til å slå hardt med enkle tall og sammenhenger. Når temaene er så alvorlige som polio, Hib, kikhoste, meslinger etc, og Offit forteller effektivt om hvor alvorlig det kan være, så slår tall og opplisting av effekt hardt nok.

Noe av kritikken rammer myndigheter hardest. Når man har forsøkt å politisere vitenskapelige prosesser, ved å anta konsekvenser som kun er hypotetiske og forsøke å imøtekomme kritikk før den er belagt, har det slik Offit presenterer historien vært med på å øke mistanke og skape mediehysteri heller enn å skape tillit. Politikk og forutsigelse av kollektiv atferd er komplisert, men det å invitere rabiate anti-vaksinasjonsaktivister inn i «varmen» så de skal se hvor seriøst ting er og bli beroliget, er kanskje akkurat så i overkant naivt som det fremstår.

Offit holder seg til så nær forhistorie som mulig. Han begynner med 1982, og tilbakeblikkene – jada, helt tilbake til kopper og koppevaksine – er der kun for nødvendig sammenheng og belysende sammenligning. Det skaper en strammere bok enn Mnookins, som forsøker mer på et sammenhengende historisk narrativ. Det gir også rom for å sette samtiden i noen enkle sammenhenger, ikke minst når det gjelder forholdet til lovgivernes og rettens rolle i å skape både virkelighet og virkelighetsbilder. For eksempel når det gjelder kampene om vaksinasjon i offentligheten, der han følger blant annet utviklingen fra priviligering av de religiøse samfunn som protesterte mot vaksinasjon (eksemplifisert ved Christian Science), gjennom rett og lovgivning til en mer allmenn «livsfilosofisk» rett til fritak for vaksiner som nødvendig for tilgang til offentlig skole. Med påfølgende eksempler på konsekvenser er dette temaet for kapittelet om Tragedy of the Commons, et kjent problem for kollektiv handling.

Men det er altså mer enn noe annet en bok om de moderne anti-vaksinasjonsbevegelsene, dog i form av et fokus på deres talsmenn og -kvinner. Det andre er mest nødvendig bakgrunn, kontekst, og mot slutten illustrasjon av gjennomslagskraft. Man forstår hvorfor han er hatet. Det handler ikke bare om at frådende hat og konspirativ demonisering er talspersonenes vanlige modus, det handler også om den kraften som ligger i den enkle, krasse tilbakevisningen han foretar av argument og atferd. Ikke minst handler det om hvordan han påviser at det ensidige og overdrevne fokus talspersoner og -grupper har valgt seg har bidratt til å overse de reelle problemene for de pasienter og pårørende de påberoper seg å kjempe for. Det har også inkludert tilfeller av helt reelle problem som har vært med en del vaksiner, problem det har måttet helt andre mennesker til for å finne og få gjort noe med.

Den kritiske årvåkenhet som må være tilstede i forhold til medisinske produkt må ivaretas av noen ganske andre. Om noe, blir den bare skadet av assosiasjon med den overhetede retorikken og de mange håpløst gale påstandene som kommer fra en anti-vaksinasjonsbevegelse som rutinemessig nekter for at den er nettopp det, men som i praksis kontinuerlig viser noe annet.

Paul A. Offit
Deadly Choices. How the Anti-Vaccine Movement Threatens Us All.
Basic books 2011, 270s.