Dagbladet ser på det å ønske å vite hva man snakker om, som en ideologi
Ideologiene er døde, sa vi på åttitallet, men minst én av den lever. Fortsatt er det noen av oss som tviholder på at det er riktig å skille mellom sant og ikke sant, og at det er både mulig og ønskelig å vite hva man snakker om.
Jeg er sant å si litt målløs. Det er ikke like lett å være skarp i kanten og kvikk i replikken bestandig, og når Dagbladet oppfyller alle ens fordommer om journalister, da … vel … jeg vil la Dagbladet få tale for seg sjøl.
Det dreier seg altså om den språkløse pasienten Rom Houbens, hvor en assistent klarte å lure muligens seg selv og en hel masse andre mennesker til å tro at mannen kunne kommunisere med omverdenen og reflektere rundt sin egen situasjon. At han var bevisst, med andre ord.
Skeptikere var raskt ute med at dette minnet om ting de hadde sett før. Og nå har det tilmed nådd Dagbladet at dette var bløff. Men hva sier Dagbladet? Jo, at skepsisen mot mirakelhistorien var ideologisk begrunnet.
Både i en oppfølgerartikkel etpar dager etter den opprinnelige sensasjonshistorien, og i oppslaget i dag blir det hevdet at skepsisen til mirakelhistorien hadde med ideologi å gjøre.
dokpro.uio.no definerer ideologi som bærende ideer i et politisk system el. et livssyn. Jeg trodde at et å like å vite hva man snakker om hadde med allmenndannelse å gjøre. Så feil kan selv en skeptiker ta.