Julen kan i mangel på snøvær og utendørsliv, når man har pause i spising og annet, brukes til å lese. Faktisk er det nesten påkrevet. Spørsmålet var hvor mange krimer (3) og hvor mange av Steven Eriksons bind av Malazan books of the fallen jeg rakk å lese om igjen (4) før suget etter faglitteratur […]
Julen kan i mangel på snøvær og utendørsliv, når man har pause i spising og annet, brukes til å lese. Faktisk er det nesten påkrevet. Spørsmålet var hvor mange krimer (3) og hvor mange av Steven Eriksons bind av Malazan books of the fallen jeg rakk å lese om igjen (4) før suget etter faglitteratur tok over, og hvilken fagbok det ble.
Det ble David Katz The Occult Tradition, ikke fordi jeg ventet å lese noe jeg ikke hadde lest før, men fordi boken har stått i hyllen lenge og fordi Katz er en festlig fyr. Vi hadde ham på besøk her i 2006, og han var en strålende foreleser: beleven, kunnskapsrik og med en passe blanding faglighet og historiske anekdoter.
Sånn viste boken seg også å være. Og mot min egen formodning, lærte jeg faktisk noe nytt også, dog først og fremst fordi utvalget av anekdoter var annerledes enn i andre bøker som dekker mer eller mindre samme terreng. I syv små kapitler fra antikken til i dag, dekker Katz den esoteriske arven – eller «den okkulte tradisjon» som han insisterer på å kalle det. Vi får «the usual suspects» fra Ficino og Paracelsus til Blavatsky, men han avlegger også besøk hos Newton, dekker utviklingen av det esoteriske frimureriet og har noen små setninger om Illuminati og Carbonari.
Ikke minst inklulderer han moderne kristen fundamentalisme i den okkulte tradisjon, hvilket ikke akkurat er vanlig. Han har noen gode poeng i den sammenheng og synliggjør noen sider ved fundamentalisme som iblant blir oversett, men jeg er ikke sikker på at de bidrar til å gjøre konseptet hans om okkult tradisjon spesielt interessant. Hvis man skal ha en god oversikt som er kort og mer teoretisk sammenhengende og pregnant vil jeg heller anbefale Kocku von Stuckrads Western Esotericism. A Brief History of Secret Knowledge.
På plussiden har Katz den mest leselige forklaringen av Antoine Faivres konsept om esoterisme jeg har sett – langt bedre enn Faivres egne, som stort sett er alt for inneforstått. Og så har han bedre, andre og til tider langt mer underholdende og belysende anekdoter enn de fleste andre som skriver på feltet. Da har jeg trukket fra for hans totalt misforståtte anekdote om seansen hos Erasmus Darwin og et par andre småting som irriterer meg.
Kort sagt kan man gjøre svært mye dårligere som en første introduksjon til feltet. Inkluderingen av spiritisme og de tidlige selskapene for «psykisk forskning» bør være et pluss for skeptikere. Og litt ekstra om Freuds tro på enda flere rare ting gjorde meg virkelig ingen ting.
David S. Katz.
The Occult Tradition. From the Renaissance to the Present Day.
Pimlico 2007. 260s.
ISBN 978-0-7126-6786-9