Jeg lovet å forsøke å få tid til å si noe mer om hvordan et sosialkonstruktivistisk perspektiv er nyttig for skeptikere, men siden skrivelysten viste seg å være nokså fraværende skal jeg i denne omgang heller forsøke å koble det til en bokomtale. Deler av sommerens lesning har nemlig vært Andrew Mallesons Whiplash and Other Useful Illnesses. Boken er mildest talt frittalende og skarp i tonen, men på tross av at det er en mann på en såpeboks er det en grundig dokumentert, gjennomarbeidet bok. Det er en krass kritikk av hvordan «whiplash» og lignende sykdommer er blitt epidemiske i vesten, gjennom nettopp et sosialt samspill mellom ulike interessegrupper, der psykiatere, leger, jurister, politikere, pasienter, pressgrupper, pressefolk, organiserte og uorganiserte kriminelle og i grunnen de aller fleste i boken har samspilt i å produsere en «nyttig» lidelsesforklaring som gir økonomisk utbytte for alle involverte. Boken tar et så pessimistisk og kritisk blikk på legestand og etablerte miljøer at den burde slått kraftig an blant de mer alternative. Om det ikke var for at de får på pukkelen de også.

Men det er å foregripe bare den éne siden av denne boken.

For å ta det på mange måter minst interessante først: Malleson argumenterer tungt, både gjennom kontrollerte studier, anekdoter og rettsdokumenter for at whiplash – i betydningen et kronisk syndrom – er en ubrukelig diagnose. Den gir feil forklaring på pasienters problemer, er forbundet med uvirksom eller direkte skadelig behandling (e.g. nakkekragen), økt sykelighetsatferd, store offentlige og private kostnader. Og, i den mer spenningspregede delen av boken: den er knyttet til en betydelig grad av direkte svindel både gjennom organisert og uorganisert kriminalitet.

Jeg hadde ikke noe kjennskap til Malleson, og bare et ikke så veldig stort kjennskap til kontroversene rundt whiplash-diagnosen før jeg fikk denne boken anbefalt. Men jeg hadde lest noen artikler av NTNU-kolleger som Harald Schrader og Lars Jacob Stovner, som er kritiske til diagnosen så jeg var klar over at den ikke var like anerkjent som jeg hadde trodd. Og Schrader er én av de svært få som kommer heldig ut av Mallesons omtale, ikke minst gjennom sine komparative studier av vedvarende «whiplash-symptomer» etter påkjørsel bakfra i regioner med henholdsvis stort og ikke kjennskap til diagnosen. Det viste seg at f.eks. litauere, som ikke visste at de kunne bli virkelig langvarig whiplash-skadde, heller ikke ble det. I motsetning til nordmenn.

Det er bare én bit av forskningen forfatteren dekker. Han er i løpet av boken innom det meste av forskning og argumenter som er fremført på vegne av eller i mot diagnosen med tilliggende herligheter. Hvor det siste får mest plass. Han er, for å si det forsiktig, ikke nøytral, og gjør ingen forsøk på å late som. Gjennom boken forteller også Malleson om alle de anatomiske begrunnelsene for at dette ikke virker sannsynlig, om forskjeller i frekvens knyttet til hva slags lønnsomhet det kan være knyttet til å få diagnosen, og om en lang rekke lignende eller tilknyttede fenomen fra «railway spine» og fremover. Til sammen skaper han et bilde av lidelsen som delvis iatrogenisk, delvis bevisst adoptert, og fullstendig sosialt skapt, med en mengde sosiale forutsetninger og konsekvenser.

Det er den siste delen som er interessant her (selv om de som er involvert på den ene eller andre siden av kontroverset rundt whiplash selvsagt har andre interesser). For å ta opp tråden fra sist skaper Malleson en diskrepans mellom det som «allment akseptert» som forskningsbasert kunnskap og det som fremstår som kunnskap når han har gått gjennom sine argument. Dette medfører at vi får et gap mellom angivelige og reelle kunnskaper og tilknyttede sosiale praksiser å forklare. For å konstruere denne forklaringen, går han inn i de sosiale nettverkene som har skapt «whiplash»-diagnosen og de som er blitt til gjennom den.

Selv om han åpenbart henger seg mer på tradisjonen etter Edward Shorters From Paralysis to Fatigue – A History of Psychosomatic Illness in the Modern Era er det ikke vanskelig å se elementer av det program Bruno Latour argumenterer for i Science in Action: Først åpner han «den svarte boksen» whiplash er blitt i de diskurser som har lukket seg rundt diagnosen og gjort den til del av verden slik den er ved å gå tilbake i tid til de første forsøkene på å etablere diagnosen. Så følger han utviklingen tidlige arbeid gjennomgår hos senere mottagere, han undersøker nettverkene av argument og de sosiale aktører som har fremført dem, hvordan de har bidratt til å etablere «fakta» og gjøre dem solide. Han ser på hva slags ressurser de ulike aktørene har bragt med seg inn på banen, og hvordan de blir anvendt. Og han ser på hvilke typer nettverk som blir dannet i opposisjon.

Men Malleson er som nevnt på ingen måte nøytral: Han vil ikke bare åpne feltet for å vise hvordan en bestemt type oppfatning er blitt produsert og er befestet i økonomisk, juridisk og politisk praksis; han er kommet til en konklusjon og han vil vise hvorfor hans oppfatning er bedre enn den andre. Det å åpne «den svarte boksen» og avsløre nettverkene av argumenter og sosiale aktører er et ledd i å vise hvilke typer etablerte (og tildels kynisk økonomiske) interesser som er involvert, og hvor svake argumentene er når de blir ettergått. Her er fremgangsmåten utvilsomt mye sterkere beslektet med den kontekstuelle konstruksjonismens tilsvarende undersøkelser av f.eks. oppfatninger rundt narkotiske stoff eller trusler mot barn.

For å ta et eksempel, så finner vi en tydelig parallell i hvordan både Malleson og disse siste konstruksjonistene er uhyre bevisst på hvordan «kunnskapen» blir produsert av entreprenører som derved både etablerer egen ekspertise på nytt felt og en økonomisk basis for egen virksomhet. Malleson følger utviklingen av ulike teorier rundt whiplash med tilhørende behandlinger både gjennom historie og regioner, med de ulike aktørene som har vært involvert. Han ser på hva de har gjort fra sine forskjellige felt. Ulike behandlergrener har for eksempel funnet plass for nøyaktig sin ekspertise. «Nye forskningsfunn» skaper presseinteresse, og nye offergrupper, grufull, langvarig lidelse som trenger anerkjennelse er godt stoff. I møtet med det offentlig rom skapes interessegrupper som igjen skaper videre allianser. Når domstoler og lovgivende politikere også blir involvert, får kunnskapen objektivert status og for de fleste lukkes kontroverset den ene eller andre veien.

Så langt ligner det på kontekstuell konstruksjonisme. Men Malleson er mye mindre «circumspect» og mer direkte misantropisk i sine analyser. Om omkvedet ofte uansett blir «cui bono» er Malleson mer bokstavelig og krass. Han sier for eksempel at med en i utgangspunktet friskere og mer velfødd befolkning i etterkrigsårene måtte en stadig økende skare av medisinere finne sin økonomiske nisje i mindre påtrengende problemer som de forstørret opp og overbehandlet. Han beskylder ingen for irrasjonalitet, men ser alltid etter de mer åpenbare og rasjonelle egeninteressene bakom det som blir (feil)konstruert: Der andre ser selvbedrag koblet med genuin omtanke og ideologiske interesser som drivkrefter for tvilsomme diagnoser og dårlig behandling, ser Malleson i langt større grad egoisme, oppblåste ego og grådighet som viktige. Og han ser både psykologers, medisineres og psykiateres organisasjoner som late, bransjebeskyttende medskyldige i noe han oppfatter som juks og svindel. (Noe som blant mye annet understøttes med en amerikansk undersøkelse: når angivelige skader påført etter ulykker i mindre enn 20 km/t ble utsatt for granskning, trakk 90% kravene sine.)

At det inniblant helt utvilsomt er snakk om bevisst og direkte svindel, fremgår av en lang rekke kriminalsaker, hvorav Malleson gjenforteller noen passelig tydelige. Her har nettverk av leger (og andre behandlere), advokater og inniblant organisert kriminalitet blitt avslørt og forfulgt rettslig, med påfølgende dommer. Noen mønster beskrives slik:

The simplest way to harvest potential whiplash claimants is to intercept police and ambulance calls, locate the accident sites and send runners or cappers to befriend them. The cappers shepherd any would-be whiplash claimants to specific doctors and lawyers who pay a kickback for services rendered. the cappers also recruit willing insurance fraud perpetrators who are willing to participate in staged or simulated collisions and then attend a medical mill.

Simulated accidents are contrived by placing perviously wrecked cars up against a hydro pole or upside down in a ditch. There are many ways of staging accidents. A currently popular method is to hold a seat-sale in a vehicle that is to be crashed. Rental cars or old cars are frequently used. The organizers keep the money from the seat-sales and the car occupants take their necks to stipulated lawyers and healthcare practitioners. Innocent occupants of the crashed-into cars have been severly injured or even killed.

(Jeg lærte forøvrig noen nye uttrykk i ulike varianter av personskadesvindler: «jumpers» og «add-ons» for fiktive ofre for ulykker i kollektivtrafikken – sånne som hoppet på etter ulykken eller bare påsto de hadde vært med – og «yankers» og «slippers» for de som pådro seg «skader» i butikkulykker henholdsvis ved at ting «falt ned» på dem eller ved at de «skled». Alt med forutsetninger i nyttige nettverk av «medical mills» bestående av hjelpsomme leger og advokater og et svært behjelpelig lovverk.)

Når Malleson ser på nettverkene av argument og sosiale aktører er det med andre ord med en grunnleggende kritisk innstilling som vil avkle tilsynelatende fakta og vise frem de interessene sentrale aktører har hatt i produksjonen av det han mener er en misvisende diagnose. «Whiplash» fremstår som resultat av retorisk, sosialt, politisk arbeid, men det er diagnosen med påfølgende praksiser, ikke påkjørselen bakfra og hendelser i nakken, som fremstår som reell årsak til pasienters lidelse. Her går han som sagt langt utover den «agnostiske» holdningen vi finner hos personer som Latour; for Malleson er det åpenbart at det finnes riktigere representasjoner av natur og det å skape dem har metodisk og prinsipiell forrang. Men det er like typisk for en mindre «agnostisk» konstruksjonisme når den forsøker å intervenere i aktuelle spørsmål.

Det er mye mer som kunne vært sagt, både om dette og andre sider ved boken. Malleson er f.eks. nådeløst kritisk overfor mye medisinsk intervensjon, ikke så mye overfor mye av minst virksomme alternative. Han var i mange år ekspertvitne for forsikringsbransjen, men virker nøyaktig like rasende på det han mener er altfor lite sannhetssøken hos sine oppdragsgivere som han er overfor det meste og de fleste andre. Og han er innom en hærskare andre og ofte tilliggende diagnoser til whiplash, med historikk og paralleller. De siste kapitlene kunne boken klart seg uten, eller det kunne vært del av en annen bok, men det er fascinerende lesning.

Ikke minst er det interessant å se hvor ofte og hvor mange av de diagnosene han tar for seg hvor talspersoner og interessegrupper griper til virkelig drøye midler for å få bragt kritikere til taushet. Ikke bare fordi det i praksis er big business, men også fordi det er livsidentitet. Jeg kjente til det fra recovered memory-industriens mange sidegrener, men hadde aldri tenkt på det i denne typen forbindelse.

Konklusjon? Om du mener whiplash er en fornuftig og rimelig diagnose eller ikke bør du lese denne boken. Ikke fordi den er et stort sett godt argumentert, spennende fortalt og provoserende lyskespark som sparker både sterke og svake, men først og fremst fordi den gir mat for tanke og kritikk knyttet til tilsynelatende helt streite vitenskapelige miljøer og medisinsk praksis. Det er prinisipielt viktig om de slipper for billig unna kraftig kritikk, og det er noen potensielt alvorlige anklager om mer eller mindre organisert svindel som godt kan ramme miljøer her hjemme også.

Nå som jeg har fått tid til å lese meg litt opp skal jeg forsøke å få gravd litt i tipsboksen min og se om jeg kan få hode og hale på noen slike anklager med opphav i Tyskland.

Andrew Malleson
Whiplash and Other Useful Illnesses
McGill-Queen’s University Press 2002, 527s.
ISBN 0-7735-2994-2