Hva var egentlig det bayerske Illuminatus? Når ble tanken om at de var en omfattende sammensvergelse født? Hvor mye er sant og hva er det rene oppspinn? Teoriene om Illuminatus er blitt mange gjennom årene. Øystein Sørensen har lest en hærskare av dem, sammen med originalkilder av og om den opprinnelige gruppen. Det er blitt en særdeles underholdende, men også beklagelig betimelig bok.
Av Didrik Søderlind (publisert 02.02.2008)
Da den pensjonerte journalisten Per-Aslak Ertresvåg våren 2006 publiserte sin bok Makten bak makten, var det vanskelig å forestille seg at den skulle komme til å toppe flere bestselgerlister. Boken forteller leseren at verdenshistorien styres av hemmelige krefter med onde hensikter. Blant dem er et mystisk selskap ved navn Illuminatus.
Disse kreftene står bak både 1. og 2. verdenskrig, bak kommunismen og Nazi-Tyskland og er ansvarlige for nedbryting av både normer og nasjoner. Alt inngår i en plan for å skape et verdensomspennende diktatur.
Samme hvor originale disse påstandene kan høres ut, er de veletablerte og velbrukte elementer i konspirasjonsteorienes historie. Og når noe har en historie, blir historikere interesserte. Professor Øystein Sørensen er en av disse, og hans nye bok Den store sammensvergelsen har fått undertittelen Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger.
Øystein Sørensen holder faghistorikerens saklige og akademiske tone. Tonen kler boken godt, for materialet han arbeider med er så spinnvilt at Sørensens sobre språkføring nærmest er det eneste som gjør at man holdes fast i stolen. Selv om enkelte formuleringer (som «predikabelt negative») nok ville kunne oversettes til norsk uten å miste språklig nøyaktighet.
Radikale opplysningsideer
Selv om det er fristende å avfeie alt som har med Illuminatus å gjøre som vrøvlete konspirasjonsteorier, ville det være overilet. For denne hemmelige ordenen har faktisk eksistert. Og Sørensen skildrer dens historie.
Illuminatus var et utslag av 1700-tallets mani for hemmelige selskaper og ble stiftet i Bayern i 1776, under ledelse av Adam Weishaupt. Illuminatus var en hemmelig, strengt rangordnet organisasjon. Den ble aldri stor eller innflytelsesrik, og dens største fjær i hatten var nok å ha dikterkjendisen Goethe som medlem. Siden de hadde få medlemmer, forsøkte de å kuppe frimurerlosjer for å bruke dem til sine egne formål.
Som navnet antyder (det kommer fra latin for «opplysning») var Illuminatus tuftet på opplysningstidens idealer, som skepsis til organisert religion og nedarvede privilegier.
Sett med dagens øyne, ser illuminatenes program ut som noe som kan appellere til mennesker på venstresiden, med enkelte elementer som minner mer om radikal anarkisme – som avskaffelsen av privat eiendomsrett. Mange medlemmer av Human-Etisk Forbund ville nok nikke anerkjennende til kritikken av kristendommen.
Slikt var selvsagt ikke god tone i det konservative, katolske kongedømmet Bayern, og myndighetene tok på seg jernhanskene. Få år etter stiftelsen ble Illuminatus oppløst og forbudt. Adam Weishaupt levde resten av sine dager som en bitter mann.
Logisk sett skulle historien om Illuminatus ha sluttet her, som en historisk fotnote av interesse for kjennere av ordensselskaper og Goethe. Men verden er ikke noe logisk sted, og faktisk er det nå Illuminatus’ historie virkelig begynner. Det er også her Sørensens fortelling virkelig blir spennende.
Konspirasjonen fødes
Allerede rett etter at Illuminatus ble oppløst, begynte det å dukke opp pamfletter som argumenterte for at det lille selskapet var langt skumlere og mektigere enn noen hadde forstått. Disse påstandene ble samlet av to menn som ikke kjente hverandre, men som nesten samtidig – i 1797 og 1798 – ga ut romslige verk om Illuminatus.
Den ene var franskmannen Auguste Barruel, som var et reaksjonært medlem av jesuittordenen. Den andre var den skotske filosofiprofessoren John Robison. Sammen skapte Barruel og Robison Illuminatus-myten slik den fremstår den dag i dag. De to argumenterte for at selskapet slett ikke var så obskurt og oppløst som man skulle tro. Tvert om hadde ordenen bare gått under jorda og spredt fangarmene sine utover verden, for å undergrave sivilisasjon og kristendom. Verst var det likevel at Illuminatus stod bak den franske revolusjonen.
Barruel og Robisons røverhistorier ble slagere i deler av offentligheten, spredte seg utover verden og blandet seg med andre konspirasjonsklassikere. Etter hvert gikk dog Illuminatus av moten.
Illuminatus’ redningsdame
Illuminatus-ordenen var allikevel en altfor god konspirasjonsteori til å forsvinne helt. Det var Nesta Webster (1876-1960) som skulle redde Illuminatus’ onde ettermæle. Webster var født inn i en velstående engelsk familie og var både bereist og belest. I tillegg var hun fascist. Hun oppdaterte Illuminatus-historien for å gjøre den relevant for det 20. århundre, og det er hennes versjon som er den mest populære i dag.
Det Illuminatus vi møter hos Nesta Webster er nærmest identisk med Barruels og Robisons, men det hadde hatt tiden til hjelp og vokst seg enda mektigere. Særlig kunne man merke ordenens hender bak den russiske revolusjonen.
Med Webster fikk Illuminatus sin renessanse og de ble særlig populære på aller ytterste høyreside i amerikansk politikk. Selskapet ble særlig viktig for det lett høyreekstreme og paranoide John Birch Society, som for mange musikkelskere er kjent fra Bob Dylans «John Birch Society Blues». (Som skildrer en hengiven «Birchers» jakt på kommunister i toalettskålen.)
Mens John Birch Society forsøkte å holde nazister på armlengdes avstand, slo Illuminatus-teorien også an i miljøer som ikke hadde slike skrupler. Fra dette høyreekstreme utgangspunktet beveget Illuminatus seg enda lenger ut i tåka, inn i en verden av UFO-troende, kristenfundamentalister og new age-tilhengere.
Særlig fikk teoriene et oppsving med den såkalte militsbevegelsen. Militsbevegelsen er i dag vingeklippet, men med sin blanding av skytevåpen, tro på tradisjonelle verdier og survivalisme, samt skepsis mot amerikanske og internasjonale myndigheter, satte den sitt preg på det amerikanske nittitallet.
Og dersom man er lett paranoid overfor det som skjer både i Det Hvite Hus og FN-bygningen, er Illuminatus en god syndebukk som får paranoiaen til å gå opp i en høyere enhet.
Illuminatus på norsk
Noe av det som virkelig gjør konspirasjonsteorier levedyktige, er at de er lette å tilpasse. Og Illuminatus er sjeldent tilpasningsdyktig.
Når vi nærmer oss våre dager og breddegrader, gjør Illuminatus-myten en kuvending. For da selskapet for alvor ble presentert i norsk offentlighet, var det gjennom en bok skrevet av en venstreliberal mann, Per-Aslak Ertresvåg. Sørensen mener Ertresvågs Makten bak makten ble såpass populær fordi den slo an en rekke strenger på norsk venstreside, som skepsis til Bush-administrasjonen og globaliseringen.
Det er for så vidt ikke noe nytt at ytterpunkter i det politiske livet møter hverandre, men de færreste nordmenn vil svelge ideer fra John Birch Society eller fascister. Så det er fascinerende lesning når Sørensen viser hvordan Ertresvåg omhyggelig har sukret pillen, ved systematisk å unngå å opplyse sine lesere om hva slags kilder han bruker. For eksempel blir kjente antisemitter og holocaustbenektere brukt som kilder, uten at Ertresvåg gjør oppmerksom på hvem de er.
Ymse sammensvergelser
Sørensens bok begrenser seg ikke til Illuminatus. Selv om Illuminatene er bokens hovedfokus, tar Den store sammensvergelsen også for seg andre typer konspirasjonsforestillinger og hva de har felles.
Her er det en stor fordel at boken er skrevet av en som kjenner norske forhold og for eksempel kan fortelle hvordan det radikale forlaget Oktober presenterte Stalins eget syn på sine fiender (som fantes i hver komité og bak hver busk) i bokform så sent som i 1974.
Sørensen har også et fast grep om populærkulturen, og skriver om de mange som har brukt Illuminatusmyten som utgangspunkt for underholdende musikk, bøker og filmer. Han tar også opp den farligste konspirasjonsteorien av dem alle, nemlig den om at jødene står bak alt som er vondt og leit i verden.
Her finner jeg en av de få betenkningene med denne boken, nemlig når Sørensen skriver at holocaustbenektelse er begrenset til «små grupper av nynazister og andre». Det stemmer for så vidt på vestlige forhold, men i andre deler av verden er det ikke slik. Når antisemitten David Duke holder taler i Sverige, holder han dem på nazistfestivaler omgitt av hemmelighetskremmeri. Når han taler i land som Syria og Iran derimot, er han invitert av landets myndigheter. Iran arrangerte nylig en konferanse som skulle undersøke om Holocaust hadde skjedd eller ikke.
Likevel er dette en detalj. Totalt sett er Den store sammensvergelsen den grundigste gjennomgangen av denne formen for konspirasjonstenkning som er tilgjengelig på norsk. Sørensen viser både hva som er galt med konspirasjonstenkning, og minner om hvorfor den kan være så farlig. Det er en påminnelse som alltid er betimelig.
Øystein Sørensen
Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger.
Aschehoug 2007, 316 sider.
ISBN: 9788203233821