I den nye «terrorens tid» er det helt naturlig at det utvikles moderne sagn som varsler terrorhandlinger. Spekulasjoner spinner frykt, og frykten vever kontrollerende varsler, uavhengig av om de er kontrollert for pålitelighet.
Som i (blant annet?) Oslo akkurat nå.
Der sirkulererer en fortelling i (og utenfor) sosiale medier, om en umiddelbart forestående terrorhandling, som muligens vil skje i dag, ettersom den ikke forekom i går. Vi kunne kalle fortellingen «den takknemlige terroristen», for uten denne usannsynlige takknemligheten ville ikke de som sprer fortellingen hatt noe å si.
Navnet stammer opprinnelig fra en «gammel» fortelling (lenke over):
A friend of a friend was shopping in a popular grocery store, and in front of him/ her was a Middle-Eastern—possibly Iraqi— man who did not have enough money to pay for his groceries. He refused to replace any of his groceries and was holding up the line. The friend offered a few extra dollars for his order to the stranger, who then left the store with his groceries. When the friend left the store, he/she found that the Middle-Eastern stranger was waiting outside. The man thanked the friend for the money and warned him/her not to drink Coca-Cola products after a specific date.
Nå har vi mønsteret.
Så har vi den lokale tilpasningen i tid og rom, som handler om her og nå.
Fortellingen kan skisseres kort slik: en person (en venn av en venn) oppdager noen med biltrøbbel og hjelper dem. Når de skiller lag, blir vedkommende advart om å holde seg unna et bestemt sted (i dette tilfellet Oslo sentrum) på en bestemt tid (i dette tilfellet i går og i dag). Fortellerens venn av en venn sprer dette selvsagt videre, understreker faren, og innen det når deg er det i (minst) femte generasjon navnløse kilder.
Det finnes et utall slike varselsberetninger opp gjennom tidene. Både dramaturgien («i det de skilte lag»), motivene («en vennlig hjelper skaffer takknemlighet og får en bekjennelse/advarsel») og en del av formuleringene i den versjonen jeg har sett er nærmest ren klipp-og-lim fra gamle varianter av det samme.
Slike fortellinger spiller selvsagt på bekymringer. Noen ganger beklagelig reelle, som terrorhandlinger vi har sett mange av, andre ganger mer mytologiske (som satanistofringer av jomfruer på Halloween). De formidles av dem som lar seg bekymre, og på måter som passer med ting folk er tilbøyelige til å tro. Det betyr også at de kan brukes strategisk, både til å skape angst og forvirring, og til å mobilisere rundt bestemte verdier og politiske posisjoner.
Denne siste fortellingen sirkulerer tydeligvis bredt, og den usikkerhet og frykt den spiller på er noe mer allmen. Vi vet ikke noe om anstiftere. Og selv om spredningsveiene ikke virker helt uavhengige av miljø som er litt mindre nyanserte i sitt syn på islam enn godt er, er fortellingen ikke avhengig av slike miljø.
Omløpshastigheten virker veldig rask. Det har sikkert også noe med tidshorisonten å gjøre: det handler om «akkurat nå». Men selv om akkurat denne versjonen derfor må brenne ut fort, så vet vi at både den og tvillingversjonene har et potensiale til å skape kollektive «beskyttelseshandlinger» mot dem som blir ansett for å utgjøre fare.
Kanskje det er en god idé å minne folk på hva «moderne sagn» («urban legends») er og hvordan de ser ut?