Den var kjent for babylonerne, kommer veldig snart nær en planet du kjenner godt, og sprer ødeleggelse og død i stor skala. Eller kanskje ikke. Mytologien rundt den hypotetiske planeten Nibiru er moderne og standhaftig, selv om dens forkjempere ikke er så mange. På tross av feilslåtte profetier og kollisjon med det meste som finnes av kunnskap spres det dystre budskapet daglig. Blant annet ved hjelp av bildebevis som skal demonstrere sannheten. I denne artikkelen tar astrofysiker Terje Fredvik et blikk på disse bildebevisene.

Av Terje Fredvik (publisert 4.10.2010)

Bakgrunn

Siden midten av 90-tallet har nettsida ZetaTalk spredt budskapet om at et stort planetliknende objekt kalt Nibiru ville komme inn i den innerste delen av solsystemet vårt en gang på begynnelsen av 2000-tallet. ZetaTalks grunnlegger Nancy Lieder hevder å få kunnskapen om Nibiru via et implantat som utenomjordiske fra Zeta Reticuli plasserte i hjernen hennes da hun var ung. Når Nibiru kommer nær nok Jorda vil magnetismen fra planeten føre til at Jordas rotasjon stopper opp i 5,9 dager etterfulgt av et fysisk (ikke magnetisk) polskifte. Kun de som har søkt tilflukt på sikre steder vil overleve. Opprinnelig skulle polskiftet inntreffe kort tid etter 15. mai 2003, men da det ikke skjedde kunne Lieder opplyse om at det hele var en Hvit Løgn servert av Zetaene for å villede etablissementet.

Man skulle kanskje tro at interessen for ZetaTalk forsvant etter denne fadesen, men nettsidene lever fortsatt i beste velgående. Zetaene opplyser via sin emmisær at Nibiru kom inn i det indre av solsystemet vårt i 2003, og at polskiftet nå er nært forestående. Dommedagsprofetiene har spredt seg til en rekke andre nettsteder, fra det tilsynelatende uskyldige nyhetsspeilet.no til det ekstreme og nærmest totalitære poleshift.ning.com.

Så, hvorfor bry seg? Hvorfor kan ikke tilhengerne av ZetaTalk ha troen sin i fred, uten at bedrevitende skeptikere skal bry seg? Dette er da tross alt tanker som svært få tar seriøst?

Det avgjørende for min egen del er at det virker som om argumentasjonsteknikken har forandra seg merkbart siden 2003. Den gang var argumentene til Lieder stort sett «fordi Zetaene sier det», men som jeg vil vise eksempler for i denne artikkelen, prøver hun nå i utstrakt grad å finne dekning for påstandene sine ved å f.eks. studere bilder fra rombaserte solobservatorier. Dessverre mangler hun de nødvendige kunnskapene man må ha for å kunne tolke slike bilder riktig, og hun viser liten eller ingen interesse for å få oppklart noen av feiltolkningene hun gjør. ZetaTalk har gått fra å være uskyldig svada til å bli overlagt misbruk av vitenskapelige data. Det er nok svært få som svelger hele den mildt sagt fantasifulle pakka til Lieder, men hun er én av mange som bruker nettet til å spre ubegrunna mistro til den etablerte vitenskapen.

I Norge er det først og fremst Nyhetsspeilet som presenterer misinformasjonen fra ZetaTalk for et større publikum, og den fremste videreformidleren av Lieders profetier på denne nettsida er Rolf Kenneth Myhre. Man kan kritisere Nyhetsspeilet for mye (se f.eks. Thomas Holmes artikkel på Humanist.no), men det er rimelig høyt under taket der, og utenforstående meninger tas ofte overraskende godt imot. Myhre selv har den prisverdige egenskapen at han er villig til å lære fra dem som kan noe om temaene han videreformidler, i hvert fall så lenge den nye kunnskapen ikke strider mot hans tolkning av ZetaTalk. Håpet mitt er derfor at man kan vise leserne av Nyhetsspeilet og andre alternative nettsteder at Nancy Lieder stort sett farer med sprøyt, hvis man bare orker å bruke tid på å avsløre faktafeilene hennes.

Observerer SOHO/LASCO Nibiru?

På Nyhetsspeilet og Skepsis sitt forum har Myhres sammendrag og gjenfortellinger av tekster fra ZetaTalk skapt lange og intense
diskusjoner. Jeg har selv deltatt i flere av disse, og denne artikkelen er en oppsummering og utdyping av det jeg har skrevet. Geolog Karsten Eig har tidligere plukka fra hverandre ZetaTalks mildt sagt frynsete geologiske og fysiske grunnlag (1, 2), så jeg konsentrerer meg om mitt eget fagfelt: rombaserte observasjoner av Sola.

1.5 millioner kilometer unna Jorda, i Lagrange-punkt 1, går SOHO (Solar and Heliospheric Observatory) i bane. Dette observatoriet har vært
oppe i rommet siden 1995, men til tross for sin høye alder er SOHO fortsatt en utømmelig kilde til ny kunnskap om Sola. De siste åra har nye satellitter med bedre kameraer blitt tatt i bruk, men på ZetaTalk blir SOHO-observasjoner til stadighet brukt som bevis for Nibirus eksistens. Det er først og fremst bilder fra koronagrafen LASCO (Large Angle Spectrometric Coronagraph), et av SOHOs 12 instrumenter, som har vist seg å være interessante for Lieder og hennes jakt på Nibiru.

LASCO har tre detektorer, og Figur 1 viser to bilder som er tatt av LASCOs C3-detektor med få ukers mellomrom i 2009. En
koronagraf er konstruert for å observere de ytre delene av Solas atmosfære, koronaen. For at instrumentet skal klare å se denne svært lyssvake gassen, må lyset fra den mye mer lyssterke solskiva blokkeres. Den ensfarga blå skiva er delen av synsfeltet foran Sola som instrumentet blokkerer, og størrelsen på selve solskiva er markert med en hvit sirkel.

Figur 1. Observasjoner med C3-koronagrafen til LASCO
«Planet X was captured on March 27, 2009 on SOHO.» (…) it appeared a second time on April 19, 2009 at 23:42.

 

Figur 2. Utsnitt fra LASCO C3-observasjonen 27. mars kl 03.18 2009
Et ubehandla utsnitt av bildet til venstre i Figur 1.

Den såkalte Nibiru, eller Planet X som den også kalles, kan i følge ZetaTalk ses på begge bildene til høyre for Sola. Som Myhre skriver i Nyhetsspeil-artikkelen «Nibiru mars 2003 – mars 2010»: «Dette objektet hadde det karakteristiske ‘vinge mønsteret’ til Nibiru, der illusjonen av vinger som står ut fra planeten gis av de største månene som er knyttet til Nibiru». Planeten ser omtrent lik ut på de to bildene og den er på omtrent samme sted, selv om den naturlig nok har flytta seg litt siden den går i bane. Eller er det så enkelt? Eller skulle jeg kanskje sagt, er det virkelig så komplisert? Kan disse to formasjonene kun forklares med at en for det meste usynlig planet har forvilla seg inn i solsystemet vårt ved å følge en bane som er fysisk umulig? Eller har de mer sannsynlige forklaringer? For å svare på dette må vi først gjennom et hurtigkurs i bildedetektorer.

Detektorer for nybegynnere

Bildedetektorene til LASCO er CCD-er (charge-coupled
device
), og likner på detektoren som er i et hvilket som helst digitalkamera. Vi kan si at det er to hoveddeler i en CCD: et lyssensitivt lag og et lag som lagrer og transporterer elektroner. Lagene er delt inn i et rutenett, der hver rute tilsvarer én piksel, eller ett bildeelement. Når lys treffer et piksel i det lyssensitive belegget sørger den fotoelektriske effekten for at det slås løs et elektron, og dette elektronet beveger seg ned i elektronlagringsdelen av pikselen. Her blir elektronet fanga, og kan ikke slippe unna. Dess mer lys som treffer detektoren på et punkt, dess flere elektroner slås løs, og dess flere elektroner blir fanga av pikselen. For å få et bilde ut av dette må man telle hvor mange elektroner som er fanga i hver piksel. Måten dette gjøres på kan illustreres ved å se for seg et nettverk av 3×3 bøtter som samler regnvann:

Figur 3. Regndetektor m/samlebånd
Elektronene (vannmengden) i hver piksel (bøtte) telles opp. Illustrasjonen er stjålet fra MSSL.

For å måle hvor mye regn som har kommet i hver av de 9 bøttene i regnsamleren vår, flytter samlebånda hver bøtte ett hakk til
venstre. Bøttene som var ytterst til venstre tømmer vannet sitt over i bøttene i det lille transportbåndet. Så flytter bøttene i dette båndet seg en posisjon nedover, og vannet i den nederste bøtta tømmes over i målebegeret. Når vannmengden er notert, flyttes bøttene et nytt steg nedover, og vannet fra neste bøtte tømmes i målebegeret og måles. Når alle bøttene i det lille samlebåndet er tømt, beveger samlebånda i «detektoren« seg en posisjon til venstre igjen, bøttene i det lille samlebåndet blir igjen fylt, og vannmengden i hver bøtte blir målt. Gjentar vi prosessen én gang til har vi klart å måle hvor mye regn som har falt i hver av de 9 bøttene.

Teknikken for å telle opp hvor mange elektroner som er fanga i hver piksel på en CCD er svært lik: ved å sette strøm på forskjellige deler av detektoren til forskjellig tid, klarer man å flytte alle elektronene ut fra detektoren og over til en tellemekanisme, og når alle elektronene i alle pikslene er talt, er instrumentet klart til å ta neste bilde. Noen CCD-er har flere enn én tellemekanisme slik at man ikke skal sløse bort verdifull observasjonstid med å telle elektroner. F.eks. kan halvparten av elektronene på detektoren bli flytta til venstre når det er utlesingstid mens den andre halvparten flyttes mot høyre. CCD-en til LASCO C3 er delt inn i fire kvandranter, der elektronene i hver kvadrant telles av hver sin teller, men et viktig poeng for å skjønne de påståtte Nibiru-observasjonene i Figur 1 og 2, er at utlesingsretningen enten er mot venstre eller høyre, ikke oppover eller nedover.

Er det en fugl? Er det et fly? Er det en UFO? Nei, det er en planet!

På samme måte som bøttene i Figur 3 bare kan romme en viss mengde regnvann, kan dessverre heller ikke en piksel i en CCD romme et uendelig antall elektroner. Hvis man observerer et lyssterkt objekt og har valgt en for lang eksponeringstid, vil flere elektroner bli slått løs av lyset enn det er plass til i pikselen. Elektronene vil lekke over til nabopikslene, og for de fleste CCD-er skjer denne lekkinga først og fremst til pikslene i utlesingsretningen. For LASCO C3 vil det si at pikslene til høyre og venstre for den overeksponerte stakkaren vil få elektroner som egentlig ikke hører hjemme i disse pikslene. Resultatet etter at alle elektronene er talt opp og vi skal representere tellingene som et bilde, er at man får horisontale, lysende streker utfra overeksponerte piksler. På engelsk kalles dette CCD bleeding eller CCD blooming, så la oss kalle det CCD-blødning på norsk (hvis man googler «CCD-blødning» får man ingen treff, så denne oversettelsen er muligens ikke helt innarbeida i det norske språket).

Bildene i Figur 1 og 2 er beskåret og viser ikke hele synsfeltet til LASCO C3, men i Figur 4 har jeg tatt med litt mer av bildet fra 27. mars, og her ser vi et typisk eksempel på detektorartifakten CCD-blødning.

Figur 4. Enda et mystisk objekt?
«Nibiru» og planeten Merkur sett med LASCO C3 27. mars 2009.

Den lysende, flygende tallerken-liknende gjenstanden i høyre del av bildet er planeten Merkur (se denne lista). Planeten er mye mer lyssterk enn det detektoren er bygd for å takle, og opptil flere piksler blir så overeksponert at de blør elektroner til nabopikslene. «Nibiru» er også sterkt overeksponert, og «vingemønsteret» er med andre ord ikke reelt, men noe så kjedelig som CCD-blødning.

Så, løser dette mysteriet vårt? Er den rare formen til venstre for Merkur en overeksponert planet? Det kan ikke være en kjent planet, siden Merkur er den eneste av solsystemets planeter som var innenfor C3-synsfeltet på dette tidspunktet. En planet bruker fra en ukes tid til et par måneder på å krysse LASCO C3s synsfelt, avhengig av hvor nærme planeten er SOHO (og hvor nærme den er Sola – de indre planetene beveger seg raskere enn de ytre). I følge ZetaTalk er diameteren til Nibiru 4 ganger Jordas diameter, og siden andre påståtte observasjoner viser hvor stor tilsynelatende størrelse Nibiru skal ha (se f.eks. ZetaTalk Newsletter 194 og denne bildesida), vet vi at den må være et godt stykke unna SOHO. Det betyr igjen at med mindre Nibiru beveger seg med fysisk umulige hastigheter, må den være innenfor LASCOs synsfelt i flere dager. Hvis vi derimot sjekker LASCO C3-bildet som er tatt 36 minutter før eller 24 minutter etter bildet i Figur 4, glimrer derimot «Nibiru» med sitt fravær! Dette betyr enten at denne overeksponerte formen ikke skyldes en planet, eller at planeten på magisk vis kan gjøre seg usynlig.

Selv om vi skulle gått med på det utenkelige premisset at Nibiru kan endre refleksjonsegenskapene sine på minutter slik at den blir usynlig, vil det allikevel være fullt mulig å observere planeten indirekte så lenge den er innenfor LASCO sitt synsfelt. Koronagrafen ser den bakenforliggende stjernehimmelen, og hvis Nibiru hadde vært innenfor synsfeltet vil den ha skygga for disse stjernene. Noen slik skyggeeffekt ser vi ikke.

Konklusjonen må derfor bli at en ukjent planet ikke kan forklare den overeksponerte flekken i Figur 4. Isteden må vi leite etter et fenomen som både kan føre til at detektoren blir så kraftig overeksponert at den blør, og som er så kortvarig at effekten av fenomenet er borte etter maksimum noen få minutter. Det er to mulige forklaringer som kan oppfylle disse kravene: kosmiske stråler og refleksjon fra støv. Sannsynligvis er sistnevnte den riktige forklaringen, men siden vi ikke kan utelukke kosmiske stråler, skal vi først gå gjennom hvordan slike påvirker LASCOs detektor.

It came from outer space…

Stjernene i universet, inkludert Sola, er aktive gassklumper som i tillegg til lys, sender ut store mengder høyenergetiske partikler. Vi bruker ofte den noe forvirrende samlebetegnelsen «kosmiske stråler» (cosmic rays, CR) på slike partikler, selv om det for det første ikke er snakk om stråler, og for det andre trenger de ikke nødvendigvis å komme fra «kosmos».

En vanlig fininndeling av CR er «galaktiske kosmiske stråler» (GCR) og «solare energetiske partikler» (SEP). GCR-er er atomkjerner uten elektroner som beveger seg nesten med lysets hastighet, og de har derfor en voldsom bevegelsesenergi. SEP-er har mindre energi, og er elektroner, protoner eller ioner som blir sendt ut fra Sola i forbindelse med eksplosjoner (flares og koronamasseutsendelser (CME)). Et rombasert observatorium som SOHO ligger nokså ubeskytta mot kosmiske stråler, og instrumentene blir derfor bombardert av slike mikroprosjektiler hele tida. Vi har tidligere sett på hvordan en CCD virker: lys kolliderer med detektoren, slår løs elektroner, disse elektronene blir talt opp og jo flere elektroner som telles opp, jo lysere farge blir pikselen representert med på det ferdige bildet. Når kosmiske stråler kolliderer med detektoren kan samme prosess finne sted: elektroner blir slått løs. CCD-en vet ikke om et elektron som skal telles opp er slått løs av lys eller en høyenergetiske partikkel, og på det ferdige bildet vil vi derfor kunne se den kosmiske strålen! Hvis partikkelen treffer detektoren nokså rett på vil vi kunne se en prikk, og hvis den treffer på skrå vil det være en lys strek på bildet. Partiklene trenger ikke nødvendigvis å dumpe energien sin jevnt til alle pikslene de er innom, så strekene har ofte ujevn tykkelse.

Et begrep som ofte dukker opp i diskusjoner rundt detektorartifakter, er heite piksler, eller «hot pixels». Dette er er piksler på en detektor som ikke fungerer optimalt, og som fører til at noen bildeelementer i bildet blir lysere enn det de egentlig skulle vært. Graden av heithet kan variere veldig, fra helt neglisjerbar effekt, som tilfellet er for LASCO C3, til helt metta piksler, det vil si at de alltid er helt hvite. Heite piksler havner på samme sted i alle bilder i en tidsserie, mens lysende prikker som skyldes kosmiske stråler kun kan ses i ett enkeltbilde. Man kan for øvrig også snakke om kalde piksler, som er piksler som er mørkere enn de strengt tatt skulle vært. Graden av kaldhet kan også variere, fra noe redusert intensitet i en piksel, til en fullstendig død og svart piksel. I mange tilfeller er det relativt lett å beregne hvilken innvirkning heite eller kalde piksler har på et bilde, så ferdig prosesserte bilder som ligger på nettet er ofte blitt korrigert for slike detektorfeil, i en prosess vi kaller «flattfeltkorreksjon».

Det kan være bortimot umulig å se på et enkeltbilde hva som er kosmiske stråler og hva som bare er bakgrunnstjerner, men sammenlikner man med bildet som er tatt noen minutter før eller etter, er jobben enklere. En stjerne bruker flere dager på å krysse synsfeltet til LASCO, mens en kosmisk stråle setter sine spor i detektoren i brøkdelen av et sekund, og siden den typiske eksponeringstida til LASCO C3 er rundt 19 sekunder, kan en kosmisk stråle bare ses på ett enkelt bilde. I Figur 5 har jeg markert et lite utvalg av kosmiske stråler, og vi ser en stor variasjon av streker, prikker og klumper.

Figur 5. Travle partikler
Hele synsfeltet til LASCO C3, hvor et lite utvalg av kosmiske stråler er markert.

Men det er da ingen av de kosmiske strålene som er markert på Figur 5 som overhodet likner på den lysende formasjonen som ZetaTalk og Myhre påstår er Nibiru? Alle de markerte CR-spora er små og unnselige, og er på langt nær lyssterke nok til å forårsake CCD-blødning slik både Merkur og «Nibiru» viser?

Vi må huske at sluttresultatet av at en kosmisk stråle treffer detektoren er helt avhengig av vinkelen og bevegelsesenergien til partikkelen. Vi kan kanskje forklare «Nibiru»-formasjonen ved å forestille oss at en CR-partikkel treffer detektoren i begynnelsen av den diffuse «halen» til «Nibiru» nederst på Figur 2, partikkelen beveger seg nesten rett oppover på bildet, og avsetter gradvis mer og mer av energien sin på ferden sin oppover. Partikkelen avsetter så mye energi at pikslene blør symmetrisk til nabopikslene, og gradvis flere og flere piksler i nabokolonnene påvirkes, inntil et maksimum blir nådd. Etter dette er partikkelen nesten bremsa helt ned, og den klarer bare å få én piksel til til å blø over. Dette kan være den riktige forklaringa, men det er påfallende at selv under de kraftigste partikkelstormene fra Sola, der tusenvis av partikler peprer detektoren på hvert eneste bilde, er det vanskelig å finne et eneste mønster som likner på «Nibiru» i figurene i denne artikkelen. Man skulle kanskje tro at med så mange partikler burde en god del av dem ha akkurat riktig innfallsvinkel og energi til å overeksponere piksler så kraftig at detektoren blør, slik Figur 2 så tydelig viser? I Figur 6 ser vi to bilder fra en svært kraftig partikkelstorm som traff SOHO i 2000. Vi ser CR-spor av varierende lengde, men de fleste er bare et par piksler breie, og så vidt jeg kan se er det få som forårsaker noe særlig CCD-blødning slik som «Nibiru» gjør.

Figur 6. «Bastille Day event», LASCO C3
En av de heftigste partikkelstormene fra Sola som har truffet SOHO. Dagen etter har det verste uværet gitt seg, men detektoren får fortsatt kraftig juling.

Som vi husker er det to hovedtyper kosmiske stråler: partikler fra Sola (SEP), som vi ser kremeksempler på i Figur 6, og ekstremt energirike partikler som kommer fra kilder utenfor solsystemet (GCR). Kanskje SEP-er rett og slett ikke har nok energi til å forårsake CCD-blødning? GCR-er har riktignok ofte mye høyere energi enn SEP-er, men detektoren til LASCO er mest følsom for partikler med en energi på rundt 450 keV, og dette er et energiområde som partikler fra Sola lett kan nå. Et siste halmstrå for en GCR-forklaring på «Nibiru»-problemet, er såkalte sekundærpartikler. Man kan se for seg at ekstremt energirike GCR-er kan kollidere med atomer i detektoren, eller hvor som helst ombord på SOHO for den saks skyld, ionisere disse og dermed være opphav til store mengder elektroner som igjen registreres av detektoren.

Vi konkluderer med at kosmiske stråler, enten i form av partikler fra Sola eller fra kilder utenfor solsystemet vårt, kan være årsaken til den overeksponerte «Nibiru»-formasjonen, men en annet fenomen er kanskje en enda mer sannsynlig forklaring: rusk og rask.

Støv og satelittrester

Jeg liker vinter og snø, og syns alltid at den siste kvelden på hytta i påska er litt trist, for da er vinteren offisielt over for min del. For å ta vare på minnene om årets siste snøfall, tok jeg bildet som vises i Figur 8 den siste kvelden i årets påskeferie. Onde tunger vil kanskje ha det til at dette ikke akkurat er et blinkskudd, siden det er hvite flekker av forskjellig størrelse spredt rundt om på bildet. Flekkene er selvfølgelig snøfnugg i forskjellig avstand til kameraet, som blir opplyst av blitzen.

Figur 7. Snøballer? Nibiru? Eller bare lett snøvær?
Bilde tatt med blitz i snøvær.

I rommet er det lite snø, men det er mengder av små partikler som kan reflektere lys, ikke fra en blitz, men fra Sola. En viktig detalj er at små partikler faktisk kan spre størstedelen av lyset framover, slik at støv som ligger mellom SOHO og Sola ikke bare reflekterer lyset tilbake til Sola, men også sender store mengder lys i retning solobservatoriet. SOHO er såpass solid bygget at den har fungert i 15 år, men det faller allikevel ørsmå biter av fartøyet til stadighet («debris»). Dette kan enten være partikler som løsner når et av SOHO-instrumentene åpner eller lukker aperturdørene sine, eller mer spektakulært, partikler som blir slått løs når en mikrometeoritt kolliderer med romobservatoriet.

I tillegg til partikler fra SOHO, kan også interplanetarisk støv og mikrometoritter komme mellom LASCO og Sola i det et bilde tas, og partiklene vil kunne reflektere sollyset mot instrumentet. SOHO-rester og andre partikler vil bevege seg i de sekundene det tar for LASCO å fange et bilde, og et typisk resultat av et støvkorn vil være en lang strek. Bredden på streken er avhengig av hvor langt unna instrumentet støvkornet er. Lengden på streken vil avhenge av hvor fort og med hvilken vinkel støvfnugget beveger seg. Lysstyrken avhenger først og fremst av avstanden, hastigheten og formen til partikkelen, og også hvilken vinkel støvfnugget ses fra.

Figur 8 viser noen typiske eksempler på støvspor. Bildet øverst til venstre viser, i tillegg til en planet, to nesten parallelle spor, der det øverste sporet er mye breiere og mer lyssterkt enn det nederste. Det kan tyde på at den øverste partikkelen er nærmere LASCO enn den nederste. Bildet øverst til høyre viser igjen en planet, men også en mengde krumme spor med tilsynelatende felles utgangspunkt. Dette skyldes sannsynligvis at SOHO har blitt truffet av en mikrometeoritt, og at partikler strømmer ut fra kollisjonsstedet. Årsaken til at partiklene har beveget seg i krumme baner, er på grunn av elektrostatisk ladning: både de små bitene som er blitt slått løs fra SOHO og selve romobservatoriet er positivt ladet. Når bitene løsner vil de derfor støtes bort, og bevege seg i rett bane bort fra kollisjonsstedet. Hvis de positivt ladde partiklene kommer for nær en del av den positivt ladde SOHO vil banen kunne endres, og resultatet blir en krum bane.

Nederst til venstre har jeg for syns skyld tatt med et bilde som er tatt med C2-detektoren til LASCO. Støvsporet er mye kortere enn på de to forrige bildene, og det har variabel tykkelse. Dette er også et eksempel på at det ikke alltid er helt åpenbart hva en detektorartefakt egentlig skyldes: dette sporet kan også være resultat av en kosmisk stråle! På bildet nederst til høyre er det derimot lite tvil om at vi igjen ser et støvkorn. Sporet er svært kort, så dette lille rusket har ikke beveget seg særlig langt i bildeplanet, med andre ord var det enten på vei bort fra eller mot instrumentet da bildet blei tatt. Siden partikkelen har sendt lys mot omtrent de samme pikslene på dektektoren hele tida, er de blitt kraftig overeksponerte.

Figur 8. Støv og SOHO-rester sett med LASCO C3 (blå bilder) og C2 (rødt bilde)
To støvkorn flyr nesten parallelt forbi. Partikler strømmer ut fra ett punkt: SOHO har blitt truffet av mikrometeoritt?
Et kort støvspor med variabel tykkelse. Denne partikkelen beveger seg nok mot eller fra SOHO

Hvis støvet reflekterer nok lys, kan man ikke bare risikere å få overeksponerte piksler, men de kan blø ut på samme måte som vi ser i «Nibiru»-observasjonene. I Figur 9 er det masse støv i LASCOs synsfelt, og flere av disse reflekterer så mye lys at detektoren blør og lager velkjente formasjoner.

Figur 9. LASCO C3 avslører UFO-invasjon?
En mengde støvpartikler overeksponerer CCD-en og forårsaker kraftig CCD-blødning.

Det er ikke ofte man ser så store støvsamlinger som lager så mye krøll for detektoren som i Figur 9, men enkelttilfeller som ser til forveksling lik «Nibiru»-formasjonen, er svært lett å finne. Som et eksperiment tok jeg for meg bilder fra en tilfeldig valgt måned i et tilfeldig valgt år, januar 2000, og Figur 10 viser to fine eksempler på hva jeg fant.

Figur 10. To tilfeldig valgte «Nibiru»-formasjoner. LASCO C3.
14. januar 2000 29. januar 2000

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at jeg har sammenlikna «Nibiru»-observasjonene fra 2009 med eldre bilder tatt mellom 1996 og 2000. Dette er helt bevisst, siden ZetaTalk og Myhre mener bestemt at Nibiru ikke kom inn i den indre delen av solsystemet vårt før 2003. Jeg håper at bildene i denne artikkelen viser at kosmiske stråler og støv har vært et problem med LASCO-observasjoner helt siden SOHO starta å overvåke Sola.

Figurene viser også at det ikke er noen fundamentale forskjeller på formasjonene som ZetaTalk hevder er Nibiru, og detektorartefakter som er observert i god tid før 2003. Eller er det noen som kan forklare hvorfor den ene av formasjonene i Figur 11 er Nibiru, og de to andre som er noe helt annet?

Figur 11. Tre sider av samme sak? LASCO C3.
14. januar 2000 (rotert 180 grader) 29. januar 2000 19. april 2009

Jeg bør nevne at det kan virke som om mange av ZetaTalks lesere ser Nibiru i mange flere LASCO-bilder enn de «offisielle» Lieder-godkjente eksemplene vi finner på ZetaTalk. Dette gjelder kanskje særlig de mest aktive på poleshift.ning.com, der nye påståtte Nibiru-funn presenteres nesten daglig. Et eksempel er et bilde som blei posta i en poleshift.ning.com-blog 14. september, som vi kan sammenlikne med et bilde som blei tatt bare 3 uker etter at LASCO begynte å observere, se Figur 12.

Figur 12. «Nibiru» før og nå. LASCO C3.
24. januar 1996 14. september 2010

Som et siste eksempel fra poleshift.ning.com viser jeg et spesielt fenomen som skyldes måten LASCO/C3 er konstruert på. Skiva som blokkerer lyset fra selve Sola (okkulteren) holdes på plass av en stang (okkulterstanga), og denne stanga kaster en diffus skygge på detektoren. Et dataprogram legger en halvgjennomskinnelig «maske» på de prosesserte bildene for å markere skyggen av okkulterstanga. På alle LASCO/C3-bilder kan man derfor se en mørk stripe som går fra nedre venstre hjørne og fram til okkulteren, og denne stripa er kombinasjonen av okkulterstangskyggen og maska som legges på bildet i etterkant.

På bildet til høyre i Figur 13 ser vi et langt støvspor som brått blir usynlig når støvpartikkelen beveger seg foran okkulterstanga (se inne i den røde ringen). På poleshift.ning.com er det mange som mener at dette viser at NASA retusjerer bilder for å skjule Nibiru. Bildet til venstre på Figur 13 viser derimot at dette fenomenet også kan ses på bilder som er tatt lenge før ZetaTalk mener at Nibiru kom inn i solsystemet vårt.

Figur 13. Noen deler av synsfeltet til LASCO C3 er lite følsomt.


7. april 1997 13. september 2010

Okkulterstanga og den halvgjennomskinnelige maska stopper ikke alt lys. Hvis et svært lyssterkt objekt har passert foran okkulterstanga, eller hvis en kosmisk stråle treffer detektoren i dette området, kan man derfor i noen tilfelle se rester av lyset. Hvis vi f.eks. ser nøye etter i området innenfor den røde sirkelen på bildet til høyre i Figur 13, kan vi ane sporet etter to kosmiske stråler som har beveget seg på tvers av banen til støvkornet. På den før nevnte poleshift.ning.com-bloggen blir det hevda at dette er bevisst manipulering av bildet fra NASAs side, men det er altså et resultat av en automatisk maskering som gjøres av alle bilder. På det venstre bildet ser vi noe liknende: inne i den gule sirkelen ser vi en kosmisk stråle som krysser okkulterstangskyggen, og hvis vi legger godviljen til kan vi se konturene av sporet også inne i skyggen. Figur 6 viser enda tydeligere at slike kosmiske stråler kan ses gjennom den halvgjennomskinnelige maska.

Manglende data = NASA-sensur?

Parentesen i overskriften til denne artikkelen var ikke bare et fattig forsøk på å være rasende festlig, den illustrerer også en vanlig argumentasjonsteknikk på ZetaTalk, Nyhetsspeilet og andre konspiratoriske nettsider. Alt kan tas til inntekt for det man tror på: mangel på bevis er et like bra bevis som et bevis i seg selv. En veldig vanlig påstand er f.eks. at NASA tukler med LASCO-bildene for å skjule at Nibiru er blitt observert. Slik retusjering av bildene påstås å vise seg som sorte firkanter plassert på mistenkelige steder i bildet, eller at en stor del av et bilde er identisk på to etterfølgende bilder. Nibiru-tilhengerne har dermed helgardert seg: uansett om de ser noen suspekte formasjoner på bildene eller om deler av bildet ikke viser noe som helst, er begge deler bevis på at Nibiru er observert.

Den egentlige forklaringen er noe så enkelt som manglende data.

Det er begrensa med lagringsplass ombord på SOHO, så med jevne mellomrom må observasjoner lastes ned til bakken. Siden observatoriet alltid befinner seg mellom Jorda og Sola, og Jorda roterer rundt sin egen akse, kan ikke én enkelt bakkestasjon ha kontinuerlig kontakt med SOHO. I USA, Spania og Australia er det plassert bakkestasjoner med flere antenner, det såkalte Deep Space Network, og den av stasjonene som har kontakt med SOHO får jobben med å laste ned data. Av og til hender det data aldri kommer ned til til bakken eller er ødelagte, mens andre ganger må data som er sendt til to forskjellige nedlastingsstasjoner settes sammen for å kunne bygge opp observasjonene igjen. I LASCOs tilfelle kommer dataene ned i pakker à 32 x 32 piksler, og hvis noe av dataene som bygger opp en slik blokk mangler, vil vi mangle informasjon i hele denne blokka på det ferdige bildet. For bildene som automatisk prosesseres og legges ut på nettet (se her) har LASCO-teamet har valgt å erstatte manglende blokker med de tilsvarende blokkene fra bildet nærmest i tid som hadde informasjon i disse blokkene. Som med alle dataprogrammer er også denne prosessen noe som kan feile, og av og til vises manglende data som sorte firkanter.

De ferskeste bildene fra SOHO-instrumentene EIT, MDI og LASCO legges ut på en nettside få minutter til timer etter at de er prosessert. ZetaTalk-gjengen er sannsynligvis blant de ivrigste brukerne av denne tjenesten, og er raskt ute med å melde fra om når det er lenge siden sida med sanntidsbilder er blitt oppdatert. Hvis det går for mange timer, eller noen ganger opptil dager, siden et bilde sist er lagt ut, blir også dette gjerne tatt som et tegn på at NASA prøver å holde viktige bilder skjult. Forklaringa på manglende bilder er ofte, tro det eller ei, at bildene faktisk mangler. Det kan være flere årsaker til at det tar tid før bildene kommer i forskernes hender, og den vanligste er at bildene fortsatt befinner seg ombord på SOHO. Som tidligere forklart må SOHO ha kontakt med en bakkestasjon for å sende data ned til oss, og det kan ofte gå flere timer mellom hver stasjonskontakt. Som et eksempel kan jeg nevne at 24. september 2010 gikk det 8 timer fra Deep Space Network stasjon D24 i USA mister kontakten med SOHO til stasjon D45 i Australia får kontakt.

SOHO går i en sterkt elliptisk bane rundt Lagrange-punkt L1, 1,5 millioner kilometer fra Jorda. I 2003 blei det oppdaga en feil i mekanismen som sørger for at SOHOs High Gain Antenna til envher tid peker mot Jorda. Siden det er denne antenna som brukes for å laste ned observasjonene til Jorda, kunne dette ha vært en svært alvorlig feil. For ikke å gjøre vondt verre valgte man å la mekanismen få hvile, og heller la antenna stå fast i en posisjon som maksimerte tida med gode nedlastingsforhold i løpet av en halvt omløp rundt L1. Ved å snu hele romobservatoriet opp-ned under den andre halvdelen av banen oppnår man rimelig god antennekontakt under et helt omløp. Problemet er at når SOHO er i den delen av banen der den beveger seg fortest, kan den ikke både rette instrumentene sine mot Sola og den fastlåste antenna mot Jorda, og resultatet er at vi får en periode på rundt to uker med nedsatt nedlastingshastighet, se Figur 14. En slik periode kalles et keyhole, og oppstår to ganger hvert omløp, som vil si omtrent hver 3. måned.

Figur 14. SOHO Keyhole
SOHO og Jorda snakker best sammen i den røde og grønne delen av banen

Hvor sterkt de forskjellige instrumentene på SOHO blir påvirka av et keyhole varierer fra keyhole til keyhole, og hvilke instrumenter forskerne velger å prioritere. Om vi mister f.eks. LASCO-observasjoner i noen dager er ikke det noen stor krise for vitenskapen, så disse instrumentene blir gjerne nedprioritert. Andre instrumenter er derimot bare virkelig nyttige hvis de får produsere lange, uavbrutte observasjonsserier, så når det er redusert nedlastingskapasitet blir disse prioritert. I keyhole-perioder vil derfor nettsida med sanntidsbilder bli mye sjeldnere oppdatert, men heller ikke dette betyr at NASA er ute og sensurerer Nibiru-observasjoner. En liste over planlagte keyhole-perioder finner den ekstremt interesserte her.

Bilder fra SOHO-instrumentet EIT (Extreme ultraviolet Imaging Telescope) blir flittig brukt av Nibiru-tilhengerne for å oppdage «anomaliteter» på Sola. Detektoren til EIT observerer ultrafiolett stråling, og slike CCD-er vil etter lang tids bruk bli mindre følsomme på grunn av kosmisk stråling som fanges i detektoren. For å bøte på dette problemet må man regelmessig varme opp CCD-en i flere dager, en såkalt bakeout. Når CCD-en blir bakt kan ikke instrumentet brukes, og nettsida med SOHO-sanntidsbilder får ingen nye bidrag fra EIT. Siden EIT er et nedprioritert instrument under et keyhole, blir en bakeout gjerne foretatt i slike perioder. Neste gang du ser et bilde med teksten «CCD bakeout» der du vanligvis ser ferske EIT-bilder, skyldes dette med andre ord at de snille forskerne passer godt på CCD-ene sine, ikke at observasjoner blir holdt skjult for allmennheten.

 

STEREO – Nye instrumenter, nye detektorartefakter

ZetaTalk, Nyhetsspeilet og andre nettsider presenterer stadig nye «mistenkelige» funn i alle slags typer observasjoner og datasett. De aller fleste kan lett forklares ved å bruke det jeg har skrevet i denne artikkelen. En huskeregel er at tynne og ofte lange spor i et bilde er lagd av kosmiske stråler, mens større, lysende flekker gjerne er et resultat av en eller annen form for støv. Noen artefakter har ikke like åpenbare forklaringer, så helt til slutt tar jeg med noen eksempler fra et annet rombasert solobservatorium, STEREO (Solar TErrestrial RElations Observatory). STEREO består av to nesten identiske romfartøyer, der den ene er foran Jorda i dens bane rundt Sola (STEREO Ahead), mens den andre følger etter Jorda (STEREO Behind). Begge har 4 forskjellige instrumentpakker som studerer Sola i stereoperspektiv.

Ultraviolette måner

I den tidligere nevnte Nyhetsspeil-artikkelen «Nibiru mars 2003 – mars 2010»,
presenterer Myhre en bildekollasj (klikk for å se illustrasjonen) med den noe forvirrende kommentaren «I januar 2010 filmet SOHO-satelittkameraene en rekke uidentifiserte flyvende objekter rundt Solen. Ifølge ZetaTalk er dette noen av Nibirus måner. NASA prøver å bortforklare månene som bilde behandlingsartefakter forårsaket av jern, uten å
si noe om hvor jernet var lokalisert ute i verdensrommet
».

Ifølge ZetaTalk Newsletter 171 (se her), som Myhres illustrasjon er henta fra, er ikke bildene tatt av SOHO, men av STEREO-teleskopet EUVI (Extreme UltraViolet Imager). Dette instrumentet observerer lys med fire forskjellige bølgelgender, en av dem er 19,5 nm (eller 195 Ångstrøm, som solfysikere foretrekker å bruke). Grunnen til at man har valgt å gjøre instrumentet sensitivt for akkurat denne bølgelgengden, er for å observere den varmere delen av Solas atmosfære. Gassen på Sola inneholder faktisk en del jernioner, og når gassen når en temperatur på rundt 1,4 millioner grader vil jern sende ut lys med akkurat denne bølgelengden.

Artefaktene som ZetaTalk beskriver har for øvrig ikke noe med jern å gjøre, men skyldes to ting: kosmisk stråling og kraftig bildekompresjon.

STEREO er så langt unna Jorda at det setter en begrensing for hvor mye data antennene klarer å overføre. For at filstørrelsen til bildene som overføres skal bli så liten som mulig, må bildene derfor komprimeres. STEREO overfører kontinuerlig ekstra sterkt komprimerte bilder (beacon images) for romværmeldingformål, mens lettere komprimerte versjoner av bildene overføres seinere. Vi har sett at kosmiske stråler kan forårsake lysende prikker på LASCO-bilder, mens STEREOs beaconbilder er så kraftig komprimerte at lysende enkeltpiksler blir smurt utover. Verken ZetaTalk eller Myhre skriver når de forskjellige bildene i den før nevnte kollasjen er tatt, så det er vanskelig å finne fram til fulloppløsningsversjonene av disse beaconbildene. I Figur 15 viser jeg derfor isteden et eksempel på «Nibirus måner» som jeg fant på en annen konspiratorisk blog (se her).

På det kraftig komprimerte beaconbildet til venstre blir de kosmiske strålene smurt ut til kuleliknende former, mens på den lettere komprimerte versjonen til høyre kan vi se lysende enkeltpiksler. Det er også verdt å merke seg at siden kuleformene i beaconbildene skyldes kosmiske stråler, kan de kun ses i ett bilde. Hvis det hadde vært måner eller andre fysiske objekter som var observert, ville de kunne blitt sett i mange etterfølgende bilder.

Figur 15. STEREO Ahead EUVI 195 Å, 05:45:30 UT, 27. januar 2010
Utsnitt av beaconbilde. Høy kompresjon gjør at lysende enkeltpiksler blir smurt utover. Utsnitt av fulloppløsningsversjonen av bildet. «Nibirus måner» er lysende enkeltpiksler.

Noe som burde være mye mer interessant for Lieder og Myhre enn artefakter i enkelte lavoppløsningsbilder, er en mørk flekk vi finner i fulloppløsningsversjonene av STEREO Behind EUVI-bilder. Flekken finner vi utenfor randa for Solas nordpol, og det virkelig spennende med denne mørke skiva er at den ikke bare kan ses på ett bilde, men at den kan ses på alle bildene som STEREO Behind EUVI tar.

Som om ikke det var nok ser vi at flekken beveger seg! Bildet til venstre i Figur 16 viser hvordan flekken så ut 10. mars 2010, og bildet til høyre, som viser det samme utsnittet av Sola som bildet til venstre, avslører at et halv år seinere har flekken flytta seg. Dette likner da veldig mye mer på en fremmed planet enn noen av de andre formasjonene jeg har vist til nå?

Løsningen på dette mysteriet er todelt og langt fra innlysende: den mørke flekken skyldes piksler med nedsatt følsomhet (kalde piksler). Detektoren har så få kalde piksler at teamet bak EUVI ikke har tatt seg bryet med å kompensere slike svakheter. Det store spørsmålet er da hvorfor flekken beveger seg. Kalde piksler kan jo ikke flytte seg på detektoren?

Svaret er at det gjør de heller ikke, det er selve bildet av Sola som flytter seg på detektoren. Rotasjonsaksen til Sola står nemlig ikke vinkelrett på baneplanet til STEREO Behind, så to bilder tatt med ukers eller måneders mellomrom er litt roterte i forhold til hverandre. Vi liker at Solas nordpol peker opp på bilder, og for å få det til må bildene opplinjeres. Det betyr igjen at de kalde pikslene blir rotert sammen med bildet, og dermed ser det ut som om de flytter på seg.

Figur 16. STEREO Behind EUVI 195 Å


10. mars 2010 10. september 2010

Noen malplasserte flekker kan ha andre årsaker enn kompresjonsartefakter eller kalde piksler. Hvis rengjøringspersonalet ikke var nøye nok da instrumentet blei skrudd sammen, kan støv ha kommet inn i optikken og blitt med opp i rommet. Et slikt fremmedlegeme kan hindre noe av lyset i å nå detektoren, og vi får mørke flekker på bildene. Et annet eksempel er instrumenter der lyset må passere gjennom en væske, og hvis en luftboble har lurt seg inn i væsken kan dette føre til rare flekker på bildene.

Flere kosmiske stråler og støv

I likhet med SOHO har også STEREO koronagrafer, kalt Ahead/Behind COR1 og Ahead/Behind COR2. Bilder fra koronagrafene blir også overført i beaconstrømmen, og disse er, i likhet med EUVI-bildene, kraftig komprimerte. Hvis en kosmisk stråle treffer en av koronagrafene på skrått, forventer vi at vi får et bilde med en lang strek på, slik tilfellet var på LASCO-bildene. Den kraftige bildekomprimeringa av beaconbildene gjør derimot at streken ikke lenger ser ut som en strek, men en ufokusert samling lysende punkter etter hverandre, slik det venstre bildet i Figur 17 viser. Fulloppløsningsversjonen til høyre i Figur 17 viser derimot den velkjente streken.

Figur 17. STEREO Ahead COR2, 12. september 2010
«String of Pearls», beaconbildet henta fra en blog på poleshift.ning.com. Utsnitt av fulloppløsningsversjonen av bildet. Streken er en kosmisk stråle.

Hva så når man ser mistenkelige mønstre også i fulloppløsningsversjonen av et bilde? I noen tilfeller ser man ikke bare små, diffuse flekker som i beaconbildet til venstre i Figur 17, men bildene viser store, lysende flekker på rad og rekke. Eller som Myhre ordlegger seg: «Den 10. februar 2010 filmet SOHO-satelittkameraene noen av Nibirus måner fra siden, hvor de ser ut som perler på en tråd. NASA prøvde å bortforklare dette med ‘en sverm asteroider’.». Bildet det er snakk om, som er observert med STEREO og ikke SOHO, kan ses i Figur 18.

Jeg har mine tvil om at noen i NASA har uttalt at dette er asteroider, og mønsteret er heller ikke et resultat av kosmiske stråler slik forklaringen var for Figur 17. Synderen er allikevel velkjent, nemlig partikler som er blitt slått løs fra selve romobservatoriet og som sprer sollyset mot instrumentet. De ferdig prosesserte koronagrafbildene er vanligvis satt sammen av flere enkeltbilder med kort eksponeringstid, og når et støvfnugg farer forbi blir det fotografert flere ganger, og vi ser derfor ett og samme fnugg flere ganger i det sammensatte bildet i Figur 18.

Figur 18. STEREO Ahead COR2, 10. februar 2010
Et støvfnugg kan ses flere ganger på et sammensatt COR2-bilde.

Noen ganger kommer mange partikler inn i synsfeltet samtidig, og vi kan få morsomme mønstre som vist i Figur 19.

Figur 19. STEREO Ahead COR2
Mange støvfnugg avbildes flere ganger på et sammensatt COR2-bilde.

 

Oppsummering

Til slutt en liten huskeliste:

(Terje Fredvik er utdannet astrofysiker og overingeniør ved Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO. Han har arbeidet med rombaserte solobservasjoner siden 1995, hovedsakelig observasjoner fra SOHO, TRACE og Hinode.)

Et lite utvalg av kilder brukt for å skrive denne artikkelen

The Large Angle Spectroscopic Coronagraph (LASCO), G. E. Brueckner et al. (1995)

Calibration of the Soho/Lasco C3 White Light Coronagraph, J. S. Morrill et al.

On-orbit monitoring of near-Earth space debris across the size spectrum, Mulholland, J.-D. et al. (2001)

The radiation response of focal plane arrays, Christina L. Howe (2008)

STEREO SECCHI and S/WAVES Observations of Spacecraft Debris Caused by Micron-Size Interplanetary Dust Impacts, O.C. St. Cyr et al. (2009)

CACTUS CME catalog

Sungrazing Comets

«Debris» or «Dust» Sightings in SOHO-LASCO

Katalog over prosesserte LASCO/EIT/MDI-observasjoner

SOHO 14-day Deep Space Network schedule

The CCD Nitty-Gritty Ditty – MSSL Science Nugget, Brian Handy (2000)

What’s a ‘keyhole’, anyway?

STEREO Dayily Browse Images and Plots

Skepsis.no
ZetaTalk.com
poleshift.ning.com
Nyhetsspeilet.no
Personlig korrespondanse med R. Howard (LASCO Principal Investigator, Naval Research Laboratory, USA), K. Battams (Naval Research Laboratory, USA), J. B. Gurman (STEREO Project Scientist, Goddard Space Flight Center, USA) og R. K. Myhre.

Sunt bondevett

Takk til S. V. H. Haugan for språkvask og faglige tilbakemeldinger.

 

Foto: SOHO/LASCO. SOHO er et internasjonalt samarbeidsprosjekt
mellom ESA og NASA
Foto: STEREO COR2 og STEREO/EUVI. STEREO er et NASA-prosjekt.