sherlockholmes.jpg
For mange er det uforståelig at skaperen av Sherlock Holmes kunne være fremstående spiritist. Nesten like underlig var hans vennskap med illusjonisten – og erke-skeptikeren – Harry Houdini.

Av Arnfinn Pettersen (publisert 15.03.2007)


Sherlock Holmes fremstår for mange som selve inkarnasjonen av det rasjonelle: En mann som viet sin tid til analyser basert på fakta, og som aldri lot overnaturlige spekulasjoner kludre til sitt blikk på virkeligheten. Via film og TV-skjerm, og ikke minst gjennom fortellingene og romanene om ham, har han blitt etablert som selve bildet av rasjonalisten.

Troende spiritist

Mange har derfor store problemer med å forstå at mannen bak fortellingene om Holmes, den skotske legen og skribenten sir Arthur Conan Doyle, i siste del av sitt liv var spiritismens fremste talsmann. Han reiste på foredragsturneer til USA og Australia. Han skrev bok etter bok, artikkel etter artikkel. Alt til fremme av spiritsmens sak. Hvordan kunne skaperen av Holmes – rasjonalisten over noen – så til de grader gi seg irasjonaliteten i vold?

Dette problem har plaget så vel Holmes-fantaster som Conan Doyle-forskere i årevis. Hvordan disse to sider lot seg passe inn i ett hode er et spørsmål som neppe noen gang vil bli tilfredsstillende besvart, i hvert fall ikke før Conan Doyles familie på ny gir tilgang til hans private papirer, som ingen biograf har fått se på over femti år. Men inne i historien om Conan Doyle og, befinner det seg en underlig fortelling som illustrerer noen av mekanismene i hans sinn.

Tidlig i 1920 mottok Conan Doyle et brev fra en annen verdenskjent skikkelse, illusjonisten Harry Houdini. Houdini var erklært skeptiker, men en skeptiker som ikke uten videre var villig til å avvise noe fenomen før han hadde studert det på nært hold. Brevet var starten på en korrespondanse mellom de to, som skulle lede til et underlig — men kortvarig — vennskap.

Første møte

I april 1920 møttes de for første gang, og Houdini overtalte Conan Doyle til å arrangere flere seanser som han overvar. Han ble ikke imponert. Det er ikke tilfeldig at tryllekunstnere av ulike slag verden over har vært og er blant de fremste skeptikere. De kjenner bare så alt for godt igjen sine egne triks når spritister frembringer åndematerie eller lyder fra det hinsidige, når predikanter helbereder eller når indiske vismenn på «magisk» vis henter gaver direkte ut av gudeverdenen. Så også med Houdini.

Men vennskapet mellom de to varte ved, nok ikke minst på grunn av Houdinis diplomatiske evner. Når Conan Doyle på denne tid iherdig forsvarte noen påstått genuine alvefotografier – produsert av to småpiker fra landsbyen Cottingley i Yorkshire lot Houdini klokelig være å kommentere saken i sine brev. Verden for øvrig var på langt nær like høflig. Conan Doyle måtte tåle hån og spott i pressen.

En sta mann

Conan Doyle var en merkelig mann. Biografen Martin Booth fremstiller ham som bestemt, sta, godtroende og totalt ute av stand til å la seg overbevise av andres argumenter. Hadde han først bestemt seg for noe, så stod han for det, samme hva som skjedde. Blant de mer kuriøse tingene han bestemte seg for var at Houdin var et medium, hadde overnaturlige evner.

Da Uri Geller hadde sin storhetstid på 70-tallet, var et av hovedargumentene for ekteheten av hans «mirakler», at fremtredende vitenskapsmenn ikke gjennomskuet dem. En rekke erverdige sådanne studerte Geller på nært hold, og gikk god for at han ikke brukte triks. Logikken ser ut til å være at når ikke de, fremstående vitenskapsmenn, var i stand til å se at han jukset, vel så jukset han ikke. Et lignende overmot preget Conan Doyle. Han hadde sett Houdini opptre, han kunne ikke finne noen naturlig forklaring for det som skjedde. Konklusjonen hans ble at det ikke fantes noen slik forklaring, og at Houdini gjorde hva han gjorde ved overnaturlige krefters hjelp.

Noe av det Houdini var mest kjent for var hans rolle som utbryterkonge. Han kom seg eksempelvis ut av kasser senket ned i vannet, hvor han selv var lenket behørig fast. Det var den slags Conan Doyle henviste til, når han i et brev til Houdini skrev, med henvisning til et velkjent spiritistisk medium: «Mrs. Guppy kunne dematerialisere, det samme kunne en rekke mennesker i den hellige skrift, og jeg tror fullt og fast at også du behersker kunsten – hvilket får meg til å undres på hvorfor du ønsker demonstrasjoner av det okkulte? Min fornuft sier meg at du har denne vidunderlige kraft, for det finnes ikke noe alternativ».

Et ønske om å tro

Det ville ikke være riktig å kalle den aldrende Conan Doyle godtroende, han var ikke bare ganske enkelt lettlurt. Han ønsket, av hele sitt hjerte, å tro. Helt siden slutten av tyveårene, skriver en annen av hans biografer, Michael Coren, hadde han vært på leting etter noe som kunne tilfredsstille hans religiøse lengsel. En lengsel som oppstod i tomrommet etter morens strenge katolisisme. Når han gav seg spiritismen i vold, var det i tidens vitenskapelige ånd. Conan Doyle anså seg som vitenskapsmann, og når han først ble spiritist, var det fordi han anså den som vitenskapelig bevist. Det var bare om å gjøre å få almennheten og de vitenskapelige miljøer til å forstå dette.

Denne sammenblanding av religion og vitenskap, av tro og kunnskap, preger periodens religiøse liv generelt. Det gjelder også de psykiske forskere som Houdini var en av. For dem dreide det seg om å benytte vitenskapelige metoder for å skille eventuelle ekte fenomener fra svindlene. Conan Doyle hadde ingen tid for slikt. Han hadde gjort opp sin mening, da var tiden kommet for handling, for å spre det glade budskap. Hans skråsikkerhet ble neppe mindre av at hans sønn døde i etterkant av første verdenskrig og av den spiritistiske kontakten med ham. Men dette er ikke forklaring nok – Conan Doyle og hans kone var spiritister flere år før dette.

Et møte med mor?

Også Houdini hadde sitt savn, sin mor, som han hadde vært nært knyttet til. Det var da også hans mor som Conan Doyle og Lady Doyle – som mente å ha evner som medium – forsøkte å sette Houdini i kontakt med på en seanse i 1922. Denne seansen innevarslet slutten på deres vennskap.

Conan Doyle erklærte for omverdenen at Houdini var blitt dypt rørt av det hele. Houdini var slett ikke enig. En ting var at han ønsket kontakt med sin mor – flere har fremsatt det som en forklaring på at han i utgangspunktet befattet seg med spiritisme, at han søkte et genuint medium som kunne etablere slik kontakt. Men meldingen via Lady Doyle kunne han ikke tro på. For det første sa moren ingenting om sin fødselsdag dagen før, for det annet begynte meddelelsen med korsets tegn – hvilket var lite sannsynlig for en rabbis hustru. Men verst var det at hun snakket engelsk, et språk hun, til tross for at hun hadde bodd femti år i USA, slett ikke kunne.

At Houdini avviste opplevelsen, skuffet og såret Conan Doyle dypt. Vennskapet kjølnet utover høsten 1922, og på vårparten hadde deres kommunikasjon flyttet seg fra private brev til avisene. Det skulle ende med offentlig krangel og trusler om rettssak.

Men da Houdini døde i 1926 skrev Conan Doyle pene ord om ham. Og kalte ham det største medium i moderne tid.

Fire år senere døde Conan Doyle selv. Spiritismen haddde mistet sin Paulus.