Livet på jorda danner en enhet. Vi henger sammen i en kjede av liv fra de enkleste former til de komplekse. Hvis du lurer på hvordan det viser seg for menneskets vedkommende, kan du gjøre atskillig dummere ting enn å gå på leting etter «din indre fisk» med Neil Shubin.
På nittitallet (og tidlig på 2000-tallet) oppdaget jeg evolusjonsteori i velformidlet form hos et lite knippe forfattere. Det fylte langsomt opp en hyllemeter eller to før jeg fikk stillet det verste av gjenværende nysgjerrighet med å lese kortere nye artikler på nett. De siste årene har det såvidt vært en eller to.
Og i år var det ikke helt meningen at det skulle være noen, før Yngve Sjølset anbefalte Neil Shubins Your Inner Fish i kommentarfeltet, sånn omtrent samtidig med at den dukket opp som «anbefalt for deg» hos Amazon.
Jeg visste det var en grunn til at jeg faller for sånne triks.
Shubin er én av oppdagerne av Tiktaalik, et funn som ikke helt ble hypet like mye som «Ida», men som ikke desto mindre oppnådde bittelitt presse. Og det er utvilsomt den historien og veien dit som fenget meg mest. Men det er bare en bitteliten bit i et mye større hele.
Your Inner Fish er strukturert som en slags forelesningsrekke i anatomi, med fokus på evolusjonært slektskap. Hvert kapittel følger ulike deler av kroppsplan (inkludert det at og hvorfor det finnes kropper i det hele tatt) i lys av hva vi har lært om den evousjonære bakgrunnen til det opp gjennom årene. Og krydret med varierende grader av personlige anekdoter som faktisk nesten alltid er svært relevante.
Det vil si at vi får en blanding av anatomisk beskrivelse (kort), en opprulling av hvor det ser ut til å komme fra, og hvordan det har seg at vi mener å vite noe om det. Faghistorie, samtid og paleontologisk felt – med en del molekylærbiologi på fornuftige steder når det kaster best lys over feltet. Vi får hender, tenner, lemmer, hode, ører, øyne og nese i evolusjonært lys. Litt skulder kne og tå er vi også innom.
Og det er unektelig sammenhengende, belysende og interessant. Tar vi forordet på alvor spinner også boken delvis ut av en forelesningsrekke Shubin har holdt, og det er i så fall ytterst heldige studenter. En så godt integrert fremstilling – av noen verdens ting – er ikke enkelt. Og attpåtil klare å gjøre det engasjerende…
Det skal sies at Shubin nok er på si mitt aller mest engasjerende når han beskriver egne feltarbeid. Han er som en løssluppen Jørn Hurum når han forteller om ting i felt, mens han fort blir mer kjølig og poengtert når han skal innom mer abstrakte poeng – og faghistorien.
Noe av det kan skyldes at boken tydelig er ment å være kort. Når man ser hva Steven Jay Gould klarte å få ut av mange av de samme temaene i sine essay, er det unektelig ingen ting med stoffet som fordrer at det skulle bli tørrere. Og de få gangene Shubin bruker litt mer plass på det, er det tydelig at det heller ikke er noe i veien med entusiasmen og evnen til å formidle også dette engasjerende. Men når man må haste over poengene, blir de oftere litt mindre rike på de detaljene som bringer dem til live.
Slik sett kunne man unektelig ønske seg en litt lengre og roligere versjon av samme bok. En som kanskje ikke var fullt så didaktisk. Men til gjengjeld har vi altså en bok som er didaktisk, og som hjelper interesserte på vei videre med referanser til grundigere litteratur for hvert av de feltene han tar for seg.
Så kan man i forbifarten nevne at det åpenbart på ingen måte er ment som noe innlegg i debatt med kreasjonister, men at det er mengder av ting i boken som kan brukes i slike diskusjoner (ikke minst avslutningen) for dem som måtte føle livet er langt nok til å engasjere seg i slikt. Men først og fremst er det en enkelt fortalt, men kompleks bok om kompliserte emner, fortalt med den glødende interessen for eget fag og kjærligheten til vitenskap som prosess som gode formidlere klarer å bibringe.
Boken kom ut første gang i fjor, men paperback-utgaven fra i år har et oppdatert etterord.
Neil Shubin
Your Inner Fish
Penguin books 2009, 237s.
ISBN 978-0-141-02758-6