posnerdream Jeg bekjenner gjerne at av alle former for konspirasjonsteorier, er konspirasjonsteorier rundt kjente personers dødsfall noe av det som interesserer meg minst. Og av de best kjente «assassination»-teoriene rundt en nokså viktig epoke i amerikansk konspirasjonskulturs historie, er det egentlig bare én jeg har brukt noe videre tid på: JFK. Det var virkelig mer enn nok. Men da jeg for n’te gang i sommer kom over gjenfortellinger av drapet på Martin Luther King jr., tenkte jeg i det minste å gi det noen få timer. Nærmere bestemt viet til en drøyt ti år gammel bok av en dyktig (og lite konspirasjonstroende) journalist: Gerald Posners Killing the Dream. James Earl Ray and the Assassination of Martin Luther King, Jr..

Det var et nokså greit valg. Posner skriver godt, hadde oversikt over det meste som var blitt skrevet den gang, de etterforskninger som var blitt gjort, de påstander som var blitt fremmet – og hadde erfaring med å ettergå dem som ikke allerede var ettergått. Og han er ikke lettbent. Det blir synlig også her.

Det er ikke ekstremt mye vi vet om James Earl Ray, men det meste av det er samlet og greit fortalt hos Posner. De første tingene som slår deg: Ray var uheldig med valg av advokater, foreldre og livsstil. Og generelt ikke av de heldigste mennesker i historien. Posner starter med perioden opp til drapet, den påfølgende jakten og rettssaken før han tar fatt på Rays biografi. Det er en grei gjennomgang, og du skal være lite ømskinnet for å ikke føle med James Earl Ray mot slutten av del 1. Når han først var blitt tatt, virker det som om det han fikk tak i av advokater kun var interessert i én eneste ting: Hva de kunne tjene på saken selv. Om han var uheldig med førstevalget fremstår andre og tredje gangs valg som verre og verre.

Både for Ray selv og for muligheten til å få et bedre kjennskap og en bedre avslutning på saken. For som de interesserte vet, og resten ikke, så tilsto James Earl Ray drapet i en høring i forkant av den planlagte rettssaken – som resultat, ser det ut til, av finansielt press fra advokaten. Deretter trakk han tilståelsen nokså umiddelbart etterpå.

Så starter jakten på svarene. Gjennom videre etterforskning, blant annet av House Select Committee on Assassinations. Over alt finner vi skyggen av tvil, først og fremst om én ting: Handlet Ray på egen hånd og eget initiativ? Det er mindre – selv om det er noe – tvil om at han faktisk både var på åstedet og avfyrte skuddet.

Posner gir heller ikke noe bastant svar. Det han gjør, er å følge opp og avklare hva som faktisk er funnet, hva som er uklart og hva som later til å være mer eller mindre frie fantasier (og forbløffende ofte nokså eklatant motivert av pengebegjær).

For eksempel blir det ofte malt et litt for forsiktig portrett av Ray som forbryter, hans forhold til raseskille og hans forhold til våpen. Posner graver opp og forteller i de detaljer som later til å være mulig de biografiske detaljene om livet hans, fra oppvekst til fengselsopphold og alt imellom, inkludert perioden før drapet (hvor Ray var på rømmen etter å ha stukket av fra en dom på 20 år).

Oppveksten var, for å si det mildt, ikke særlig omsorgsfull eller preget av velstand. Familien var lutfattig, begge foreldrene alvorlig alkoholiserte, og den viktigste og mest suksessrike entreprenørvirksomheten var kriminelle handlinger som tyveri og ran. Skolegang var … noe mangelfull den også. Til gjengjeld ble James Earl Ray godt skolert i familiær entreprenørvirksomhet (og hvordan takle dens konsekvenser – fengsel) av sin onkel, før han brøt opp og forsøkte seg på egen hånd med mer lovlige tiltak.

Og han klarte seg faktisk i lengre tid uten å ramle utenfor. Så gikk det imidlertid galt, gang på gang. Tyveri og ran, både på egen hånd og sammen med andre – hvor spesielt de siste førte til at han ble tatt akkurat litt for ofte. Og når han ble tatt, måtte han sone, og viste aldri den typen personlighet som gjorde at han slapp ut særlig tidlig. Psykologiske undersøkelser i fengsel antyder nokså sterke personlighetsavvik. Og rusmisbruk av ymse art.

Portrettet som kommer frem er mangelfullt, men uten å vise noe soleklart bilde av en som «må» være skyldig, blir det klart at Ray både var overbevist rasist (uten å være lidenskapelig), høyreradikalt ideologisk interessert og mer enn våpenkyndig nok. Men han var hverken noen erfaren morder eller noen åpenbar kandidat til hverken å begå eller til å leies til å begå den typen handling.

For å foregripe konklusjonen er det det første Posner ender opp med å argumentere for i epilogen. Det er vanskelig å gjøre den tentative konklusjonen rettferdighet uten å ha gått den lange veien for å komme dit, men resonnementet går som følger: Vi vet Ray kjøpte et våpen av samme type som ble brukt til å drepe King, det som ble liggende igjen i Memphis og som er antatt å være drapsvåpenet. Vi vet at han hadde fulgt med på Kings bevegelser, var hvor og hadde god anledning til å skyte der det nesten sikkert ble skutt fra, og vi vet at han hadde godt kjennskap til nokså hardnakkede rykter om en belønning på 50 000 dollar til den som drepte King. Og noe mer tentativt: ønsket om å sette virkelige spor etter seg.

For en høyreradikal rasist uten alt for mange skrupler, utsikt til penger, og som tenkte på seg selv som en kandidat til FBIs ti mest ettersøkte, var dét muligens tilstrekkelig mange motiv. Uten at Posner er krystallklar fremstår det som det klart mest sannsynlige etter en gjennomgang av materialet, historisk og saklig.

Det er først og fremst fordi det ikke fremstår noe klart alternativ lenger, etter at alle Rays mangslungne løgner har forkludret ethvert forsøk på å bruke hans egne ord til å klargjøre noe forløp, og etter at alle de ulike konspirasjonsteoretiske «avsløringene» som tas opp er blitt nokså kraftig demontert.

Det er for eksempel blitt gjort mye utav at Ray en periode brukte ulike alias som alle stemte på personer i samme region i Toronto, og som alle skulle være spesielt like Ray. Etter at det ble klart både at Ray hadde søkt tilflukt i Toronto tidligere, at flere kjente av ham hadde gjort det, at Ray hadde skaffet kart over området de relevante personene bodde i, sirklet rundt adressene, og at han forsøkte å skaffe seg kanadisk pass ved hjelp av navn på reelle personer – så virket det plutselig ikke så veldig imponerende lenger. Og når man fikk se bildene (Posner har tre av dem med), ble likhetene ellers ikke særlig slående.

At konspirasjonsteoretikere har diktet opp enda mer påfallende likheter – som ikke-eksisterende identiske arr – er mer som forventet. Og det er den typen diktning: oppdiktede hendelser, oppdiktede personer, misvisende forløpsfremstillinger, betalte (men akk så falske) vitnesbyrd, Posner gjentatte ganger kan fortell om. At det stort sett allerede her er gjenfortellinger – løgnene var ofte blitt avslørt allerede under tidligere etterforskning – er heller ingen overraskelse. Konspirasjonsteoretikeres «data» kan leve i generasjoner etter at det ble påvist at de var gale.

Eller, som jeg tror vi skal lese en del av de konkrete granskningene, her, at «data» kom fra fortellinger av enkeltpersoner med et noe fleksibelt grep om virkeligheten. Hvilket fremkommer gjennom et vell av anklager, påstander (og enkelte tilståelser) der det finnes akkurat litt for mange sprikende versjoner med én ting felles: Vesentlige påstander som lar seg sjekke er gale. Både i første forsøk og senere anledninger.

Gale påstander fra personer tidligere kjent under lignende tittel gjelder kanskje spesielt de konkrete anklagene mot enkeltpersoner som fremkom de siste par tiårene før boken ble utgitt. Posner får også tydelig frem hvor ødeleggende det har vært for sakesløse individer som har fått kobbelet etter seg. Uten at det later til å bry de «ærverdige» sannhetssøkerne (som bare tilfeldigvis har levd av slikt) noe videre.

Hvilket ikke er helt uten klangbunn for andre teorier heller.

Det er med andre ord lesverdig, nesten på tross av en komprimert form som iblant er overmåte informasjonsfylt. Boken leses også best som en parallelltekst: Dels foregår det et narrativ i hovedteksten, med masse referanser og enkelte kommentarer i sluttnoter. Men ikke minst er det en mengde fotnoter der de narrative detaljene gjøres relevante i forhold til ulike (konspirasjons)teorier om drapet.

Det er elegant gjort, men man spør seg om ikke det kunne vært enda bedre om forlaget hadde gitt Posner et halvår til, både til å integrere tekstene og til å fylle ut fortellingen. På langt nær alle tolkninger eller slutninger – om enn aldri så tentativt presentert – er like overbevisende argumentert for. Og det er ujevnheter i kildebruk og argumentasjonen for bruken av dem (med så mange dokumenterte veteranløgnere, må man eventuelt velge hva man skal tro, og det er ikke så lett) som kunne vært bedre reflektert og argumentert for. Men med et halvår til, ville trettiårsjubiléet gått uten boken og salget tapt seg…

På tross av svakheter, som det alltid er i alle fremstillinger, er det likevel grundig, reflektert og engasjerende.

Dermed har jeg i alle fall vært gjennom flere detaljer om også denne saken enn jeg noensinne har ønsket meg. Uten å ha noen alt for bastant oppfatning etterpå. Jeg ser ikke noen tungtveiende grunn til å tvile veldig sterkt på at Ray skjøt. Han kan ha planlagt det alene (slik han gjorde de fleste ranene sine) eller sammen med noen andre (f.eks. brødrene, foreslår Posner), men det er vanskelig å forestille seg at noen skulle komme på tanken om å leie ham til å gjøre sånt.

Mest sannsynlig virker det nok, inntil noen eventuelt skulle komme opp med mer solid kontraindikerende informasjon, at Ray handlet alene. Om enn kanskje med en idé om at han skulle tjene på det. Hvilket han på et vis gjorde: Nå blir han ikke glemt som bare enda en rusmisbrukende, fattig jævel som endte sitt liv som en mislykket karrierekriminell.

Gerald Posner
Killing the Dream. James Earl Ray and the Assassination of Martin Luther King, Jr.
Random House 1998, 446s.