Frykten for påvirkning man ikke kan beskytte seg mot gjennomsyrer konspirasjonskulturen. Litteraturviteren Timothy Melley kaller det for «agency panic», redselen for ikke å ha styring over egne handlinger. Som god poststrukturalistisk, psykoanalytisk inspirert litteraturviter antyder han at det handler om et hardt ytre som penetreres utenfra, og bruker bl.a. Timothy McVeighs påstander om tankekontroll via et analt implantat til å antyde en panisk, homofob, maskulin identitetskrise som kulturelt bakteppe. Det ville vært morsommere om det ikke var så lett å finne flere eksempler.

Men selv om frykten for ytre viljer som går til angrep på selvkontroll og kjernen av identitet er så gammel som demontro, har den en nokså konkret historie når den blir knyttet til massekonsum og markedsføring. Nærmere bestemt «avsløringen» av et forsøk utført av James McDonald Vicary i 1957, der «subliminal markedsføring» av Cola og popcorn førte til en økningi salg av Cola med 18,1% og popcorn med 57,7%. For en populasjon på 45 699 uvitende kinogjester.

Opplysningen skapte ikke bare oppslag, men noe nær panikk, inkludert kjempesalg for boken Hidden Persuaders og lovforbud mot å bruke subliminale budskap i reklame. Derfra gikk fortellingen selvsagt over i konspirasjonsloren, som eksempel på kraftfulle måter «de» invaderer bevisstheten på og dermed tar knekken på friheten. Subliminal overtalelse er blitt et element i mytologien rundt «mind control». Og selv over femti år etter er Vicarys «avsløring» velkjent. Fortsettelsen og vitenskapen er mindre så.

Det var ikke umiddelbart helt utenkelig at Vicary skulle snakke sant. Hjernen er i stand til å oppfatte budskap som ikke når opp til grensen for bevisst bearbeidelse. Vi har med andre ord evnen til «subliminal persepsjon», f.eks. ved at budskap eller signaliserende bilder vises for oss, men over for kort tid til at de registreres bevisst. Akkurat som Vicary fortalte han hadde gjort.

Forsøk viser også en avgrenset evne til påvirkning. Forsøk med andre produkt enn Cola viser at man kan påvirke mennesker som allerede søker å stille tørsten til å gå mer i retning av én type drikke. Og viser man f.eks. et sint ansikt vil en kunne påvirke folks følelser om egne idéer i negativ retning. Vi ser med andre ord en synlig (om moderat og kortvarig) priming-effekt.

Men effekten er moderat, og gjelder under visse omstendigheter. Og i etterpåklokskapens lys er det veldig langt unna å kunne forklare effekten Vicary fortalte så entusiastisk om.

Han ble overrasket over den negative mottagelsen, fortalte han. Selv hadde han håp om salg: han hadde nemlig en patentsøknad inne på teknikken for subliminal reklame. Det voldsomme medieoppbudet etter at han fortalte femti utvalgte journalister om forsøket kom derfor ikke helt etter ønske. I medieomtalen ble den nye teknikken omtalt som «innbrudd i personligheten», og Aldous Huxley så for seg en helt ny, dopfri teknologi herrefolket kunne bruke til å skape en «Brave New World» uten plagsomme mengder fri vilje.

Men det var noe som skurret for den som gikk grundigere til verks. Ikke bare gjorde allehånde nettverk egne forsøk med lyd og bilde; det gjorde også både CIA og uavhengige forskere. Og ingen av dem fikk resultater som var i nærheten av Vicarys. Hvilket på ingen måte hindret fremveksten av en livlig industri som solgte subliminal persepsjon og «utdanning» som mirakelmiddel.

Allerede etter kort tid ble også Vicary kommandert til å replikere eget forsøk: Først for US Psychological Corporation i 1957, deretter for Federal Communications Commissions i 1958. Siste gang med både journalister og kongressmedlemmer i salen.

Resultatet var begredelig. Det eneste som skjedde etter nok en popcorn-reklame var at senator Charles Potter spurte om noen solgte pølser.

Det ble verre.

Vicary henviste gjerne til patentsøknaden når ting ble vanskelig. Forespørsler til patentverket dengang og senere viste imidlertid hverken patensøknader eller patent. Så kom det verste. En journalist fra Motion Picture Daily kom på å stille det åpenbare spørsmålet: Hvilken kino var det egentlig han hadde foretatt forsøket i?

Derfra var steget kort. En telefon til kinoen viste at de ikke hadde registrert noe økt salg av hverken popcorn eller Cola det året forsøket skulle vært foretatt.

Det kunne vært slutten. Men psykologistudenten Stuart Rogers tok det enda lenger. Han leste artikkelen i Motion Picture Daily og tok kjøreturen til kinolokalet. Vicary hadde fortalt at han hadde vist reklamen for 45 699 uvitende gjester i en periode på seks uker. Men det ble umiddelbart klart for Rogers at den lille kinoen i Fort Lee, New Jersey ikke hadde noe i nærheten av kapasiteten til å ha så mange besøkende på så kort tid.

Så han spurte sjefen på kinoen, som hevdet seg fullstendig uvitende om noe forsøk i det hele tatt. Det hele var juks og bedrag.

Vicary innrømte senere at det hadde vært en bløff, selv om han alltid hevdet at det hadde vært foretatt forsøk, men at de hadde vært mindre og uten klare konklusjoner.

Det er over femti år siden. Etter det har vi hatt mer enn nok til å skille frykt og fantasi fra virkelighet. Subliminal påvirkning er så begrenset at det er praktisk uten betydning. Det virker ikke. Hverken dengang eller nå selger det noe videre av Cola, popcorn, eller noe som helst annet.

Men frykt og fantasi virker, og det selger bedre fortsatt bedre enn fantastiske fortellinger om juksemakere og menneskelig feilbarlighet – selv om de siste er fra virkeligheten.

(Og denne fortellingen er klippet sammen fra bl.a. Pratkanis: The Cargo-Cult Science of Subliminal Persuasion; Moore, Subliminal Perception: Facts and Fallacies; Lilienfeld et.al. 50 Great Myths of Popular Psychology; og Streatfeild: Brainwash. Anekdoter fra den siste.)