De første rundene med eksamenssensur er unnagjort. Det er også de første par dagene med filming til den tidligere omtalte TV-serien.
Jeg skal ikke røpe for mye av innholdet ennå, men onsdag fikk vi stort sett på plass opplegget for et skjult budskap Norges angivelig mange synske skal få lov til å prøve å finne ut av: Et skjult budskap, gjemt i en låst, overvåket safe. Og mange fine forutsetninger for å hindre fusk. Det blir en god test.
Dagen etter var vi ute hos (den meget sympatiske) dyretolken Astrid Moe. Jeg har vært der før, og vi snakket om testing den gangen også.

Den gangen snakket hun litt mer om konkrete sykdommer hun hadde «fått vite fra dyrene», og de første idéene til testing bar preg av det. Når noen forteller at de får bekreftet sine utsagn av dyrlegens undersøkelser, virker det som en rimelig test.
Allerede første gang var det imidlertid et problem, nemlig at hun vektla at problemene kunne oppstå i etterkant. Eller handle om fortid. Nå viste det seg også at det kunne handle om «andre» i dyrets omgivelser, og ikke måtte tolkes helt bokstavelig. Da blir det hele noe mer komplisert. Hvis man kan tolke et utsagn både figurativt og bokstavlig, i fortid, nåtid eller fremtid, og gjelde et ukjent antall mulige aktører, blir det som å skyte i blinde med maskinpistol, se om et av skuddene har truffet en vegg (eller annen fast overflate), og så male en blink rundt kulehullet.
Vi ender nok dermed opp med noe som ligner mer en fattigmannsversjon av standard parapsykologisk oppsett for f.eks. remote viewing. Det hele blir i så fall basert på erfaringene fra en «vanlig» sesjon, noe vi ordnet til filmingen torsdag. (Uten å røpe for mye kan jeg vel si at den ikke rørte veldig ved mitt verdensbilde. Resultatet var så nær fullstendig bom man kan komme, og jeg lærte en del andre ting jeg har lyst til å kommentere, men ikke kommer til å gjøre – ennå.)
En slik sesjon involverer altså en angivelig telepatisk kommunikasjon med dyret, der resultatet kommer frem i en rekke tema og små fortellinger som tolken presenterer for eieren etterpå. I vår setting virket det ikke som eieren kjente seg (og/eller dyret) igjen i mer enn en bitteliten brøkdel av det som ble sagt, og det blir nok den typen test vi forsøksvis går for, etter at tolken var mindre positiv til enkle tester av symptom/lidelser hos dyr enn jeg oppfattet henne forrige gang. Så da velger vi nok fra en serie forskjellige dyr vi har bilde av (samme art og rase), bilde fordi hun ikke trenger se dyret (det behøver heller ikke være levende, og art spiller ingen rolle), og ber eier(ne) se på fortellingene og bedømme hvilket dyr hun har snakket med og hvor god «fit» det er i beretningen de får servert. (Det skal selvfølgelig blindes for alle parter.)
Det kan ikke bli så mange dyr, ettersom en sesjon kan ta en god del tid. Forhåpentlig får vi så mange tolker med at vi også kan bedømme intersubjektiv enighet og forskjell mellom fortellinger.
Litt etter tid og anledning kan jeg komme til å poste mer spesifikk «protokoll» senere. Forhåpentlig får vi diskutert den noe nærmere, siden dette er en løsning som mer tvinger seg frem av problemene med å få en helt enkelt, konkret tilbakemelding på et enkelt spørsmål.
Uansett er vi i gang med filming og videre planlegging av inntil seks program, og forhåpentlig noenlunde tilfredsstillende tester av en rekke angivelige fenomen. Det kommer til å ta enda mer tid fremover, sammen med skriveoppdrag (deriblant noen jeg hadde glemt) og annet, men det er muligens nøyaktig den slags som egner seg for enkel blogging. Spesielt hvis det er mulig å få meningsfylt feedback på forslag til tester.