Gudmund Hernes er en retoriker av rang og av ypperste klasse, og er en av de få som kan ydmyke en motstander ved å selv fremstå smartere. Han er en av de som virkelig har fått pepper av Eia. Hernes har fått skylda for den katastrofen som Reform 94 sies å ha blitt. Det er i og for seg noe man kan snakke seg bort fra, Hernes var ikke alene om den. Men Eia hevder at Hernes og sosiologene sto bak tankefeilen som veltet hele lasset. Hernes svarer. Det er fornøyelig hvordan han behendig og med deilig retorikk unngår å nevne elefanten i rommet.
Hernes bruker samme retoriske grep som resten av gjengen: Eia bruker Autoriteter fra Utlandet for å rakke ned på noen få, marginale norske forskere. Men, øh, Videnskab, Hernes. Videnskab er ifølge Richard Feynman troen på at autoritetene ikke alltid har rett. Poenget til Eia er ikke å vise at det finnes norske forskere som er dumme og utenlandske forskere som er smarte. Poenget hans er å vise at norske autorieter uten kjenneskap til relevant empirisk forskning tar avgjørelser som har konsekvenser for oss. De norske autorietene får det til fordi deres påstander ikke blir trukket i tvil – og vi har sett hvordan de reagerer når man gjør det – ikke med å vise til empiriske studier, men ved personangrep og mistenkeliggjøring. Amerikaneren Plomin og nordmannen Kennair er ikke forskere i elfenbenstårn som Lorentzen og Egeland – de har publisert, de har stukket ut hodene sine i det akademiske miljøet og latt sine funn bli gjenstand for kritikk.
Hernes begår nok en gang den samme tabben som Dag Herbjørnsrud gjør i Ny Tid i går: Fokuserer man på biologi, fokuserer man på det dømte og uforanderlige. Men, sier retorikeren Hernes, vi løper fortere og blir høyere og mange ting har forandret seg. Følgelig kan ikke gener ha så stor betydning. Men, øh, liksom:
At et trekk er arvelig sier ikke noe om hvor lett det er å endre. Gener vet ikke hvor arvelige de er. Arvbarheten av et trekk får konsekvenser avhengig av hvor vanskelig det gitte trekket er å endre, men arvbarheten i seg selv sier ingenting om dette.
Fra Hernes:
Det han har presentert så langt, tyder på at han heller ikke fikk med seg noen enkle fakta om samfunnet, altså sosiologien. Hadde han vært en Toyota, ville han nå vært tilbakekalt. For det er ikke genene som har gjort ham slik.
Den hadde jeg strøket til eksamen. For jo, det er genene som har gjort Eia som han er – i et komplekst samspill med miljøet.
Fra Hernes:
Men Eia er og forblir en særs begavet humorist. I det siste programmet vil han avsløre at han har drevet ap med oss alle. At han lykkes er ikke rart – vi har jo 99 prosent av genene til felles med apene.
Den skulle jeg likt å se. At en mer nyansert og fremfor alt mer vitenskapelig (ikke mer i tråd med Autoritetene, Hernes. Mer vitenskapeilig) framstilling enn Hernes sin skulle være en køpenickiade? Hernes har vært politiker for lenge.
Elefanten i rommet:
Ja, Hernes. Vi løper fortere og hopper lengre og er høyere og har andre sykdsomsbilder nå enn før, og det har blant annet med at genene våre får andre uttrykk i endrede miljøer. Dette er ikke på noen måte et argument mot Eias syn. Eias syn, som Hernes ikke på noen måte argumenterer mot, kan enkelt illustreres på følgende måte:
Hva ville skje dersom 1940-generasjonen av nordmenn på mirakuløst vis ble gjenfødt på 80-tallet? Jo, du ville funnet stort sett de samme menneskene på seierspallene i OL i Vancouver i 2010 som i OL i Grenoble i 1968.
De ville vært høyere, de ville hoppet og sprunget lenger og løpt fortere, og de ville hatt en annen sykdomshistorie, og rekkefølgen ville ikke vært lik – men de genene som ga gode idrettsutøvere til OL i Grenoble ville vært de samme genene som ga gode idrettsutøvere i Vancouver. Jeg ville ikke veddet på hvem som vant – noen av heltene fra 1968 ville ha hatt andre unike opplevelser, likeså med noen som ikke ble helter i 1968. Men at minst 50% av navnene som gikk igjen i overskriftene ville vært de samme, kunne jeg veddet en ikke ubetydelig sum på.
🙂