Eksorsisme er hett i Bergensområdet for tiden. Noen er redde for demoner, andre for demonutdrivere. Det går bekymringsmeldinger om mulige karismatisk-kristelige demonutdrivere i Os. De som får skråblikkene kjenner seg dårlig igjen. Hadde de bedrevet eksorsismer var de nok tilbøyelige til å si det også. Ryggmargsrefleksen om at uvant religiøsitet er farlige saker sitter løst i Norge, og det er ikke alltid den treffer videre godt.

Men saken har vært med på å utløse en gammel debatt på nytt. Forrige gang det virkelig var oppe i Norge, var under satanismepanikken. Nå skal det mindre til: Seniorprest Otto Odland vil ha eksorsistutdanning i Norge.

Nå er det liksom ikke min kirke, så hva den gjør er ikke min sak. Som ateistisk religionshistoriker med interesse for den slags er jeg mest nysgjerrig og burde være takknemlig for litt mer lokal empiri. Skeptikeren har nok litt andre synspunkt, blant annet er han udelt negativ til alt som kan virke legitimerende på den kjipere delen av landskapet, men selv som religionshistoriker er det et og annet å plukke på i Odlands korte utsagn.

For å ta skeptikerhatten på først, kan vi ta et (av forsåvidt mange) poeng jeg deler med mange teologer også. Odland sier at:

Vi må få dette inn i fastere, ordnede former, slik at vi kan kalle sykt for sykt og besatt for besatt, sier Otto Odland.

Nå er det ikke så lett å finne noe som i det hele tatt kan være gyldige kriterier for å kalle noen «besatt». Selv når man tar teologisk konvensjonelle og/eller folkelige kriterier kan det være vanskelig å teste på akseptabel måte. Og når man setter opp noenlunde fornuftige tester, blir det fryktelig få besatte igjen. Så få at det nok blant annet medvirker til at norske biskoper som Halvor Nordhaug ikke synes mistanker om besettelse hører hjemme i kirken, men heller i psykiatrien.

«Demonbesatt» er i det hele tatt et fenomen som passer til en radikal sosialkonstruktivistisk oppfatning: Klassen består av dem som tror de er besatt, eller dem andre har hatt makt til å stemple som besatt. Ellers er den tom.

Skeptikeren har også noen lette innvendinger når vi ser på et av de mer interessante elementene i intervjuet:

Utdanning av eksorsister er en løsning for å hindre at ting går for langt og for å hindre at dette slenges i hendene på nyreligiøse svermere. Det finnes fagfolk på feltet, og kirken må ta ansvar

Odland har rett i at det finnes besettelsestanker og eksorsismer «i hendene på nyreligiøse svermere», uansett om han med det skulle mene nykarismatikere eller det vi mer konvensjonelt kaller «nyreligiøse». I det siste tilfellet kalles det bare mye sjeldnere for «demoner». Det blir for konvensjonelt, så man kaller det heller «energier», «hefteånder» eller en haug andre ting. Utdanning i behandling av mennesker med problemer skorter det ofte på hos dem. Heller ikke karismatikere som mener at de har fått «nådegaver» er nødvendigvis spesielt belemret med den slags. Hvilket ikke er helt heldig.

Men det betyr ikke at det blir noe bedre av å utdanne «fagfolk» som ytterligere legitimerer og sprer forestillinger om demoner. Det er nemlig rart med det: Det er bare de som tror på demoner som mener seg besatt av den slags. (Andre med kroniske problemer kan være villige til å forsøke eksorsisme også, i nødstilfeller og som én av tusen ting.) Sjansen er med andre ord stor for at man vil spre problemer for å ha noe å løse, kanskje større enn at man faktisk finner noen god løsning for de menneskene som lider. Å sette igang et stort apparat som skal opplyse om og behandle en fiktiv årsak til genuine problemer virker som spill av tid. Annet enn som markedsføring for nok en aktør som vil bedrive en alternativ behandling.

Religionshistorikeren vil ellers kommentere det sosiologisk sett gale i Odlands påstand om at:

En demonbesatt kommer ikke til presten for å få sjelesorg. Det sier seg selv.

Hvis man utelukker dem som kommer til presten selv, blir det nok få pasienter. De som tror seg besatt er helst de som tror på demoner, og de tar kontakt med medtroende. Som for eksempel presten. Det fortelles også av mennesker som arbeider som eksorsister. Så lenge kirken ikke har makt til å stille diagnoser og kreve behandling for antagelser om besettelse er den også henvist til å ta nettopp de som kommer.

Og jeg håper inderlig ikke noen i Den norske kirke i fullt alvor mener de bør arbeide for å få en definisjons- og tvangsmakt som gjør at de kan bedrive noe annet enn sjelesorg for dem som selv ønsker det.