I diskusjoner om alternativ ”medisin” løftes ofte argumentet om popularitet fram som et forsøk på å legitimere bruken av det. For ikke mange dager siden presenterte bl.a. Aftenposten at intet mindre enn ”halvparten av landets voksne befolkning i løpet av det siste året har konsultert en alternativ behandler”. Dette er tall vi kjenner igjen fra andre kanaler, og som kan spores tilbake til en undersøkelse utført for NIFAB i 2007.

”I 2006-07 hadde 48,7 % av befolkningen i Norge brukt en eller annen form for alternativ behandling. Sett i forhold til NAFKAMs undersøkelse fra 1997, var bruken på disse 10 årene økt nesten fem ganger. Økningen var størst blant menn og i aldersgruppen 15-24 år. «

I dag ble det imidlertid lagt fram nyere data fra Statistisk Sentralbyrås (SSB) siste Levekårsundersøkelse, gjennomført i 2008-2009, gjennom siste utgave av Samfunnsspeilet. Deres funn er langt mindre optimistiske (sett fra alternativ-tilhengernes ståsted, vel å merke!), selv om bruken har økt…

”Andelen av den voksne befolkningen som har benyttet alternativ behandling, har økt med godt over 50 prosent i løpet av en tiårsperiode. I 2008 hadde 16 prosent av oss vært hos utvalgte alternative behandlere”. (Min utheving)

Av de ulike behandlingsmetodene er massasje og akupunktur mest utbredt, de utgjør til sammen omtrent halvparten av bruken. Homøopati, healing og osteopati får de minste delene av kaka.

Skeptikernes periodevise prognoser om at økt bruk av alternative behandlingsmetoder stimulerer og forsterker irrasjonell tenkning og går på bekostning av vitenskapelig basert praksis blir heldigvis ikke helt bekreftet i denne rapporten:

”90 prosent av de som har benyttet alternativ behandling i 2008, hadde også vært til konsultasjon hos allmennlege, og 47 prosent hadde vært hos spesialist (se tabell 4).”

Det er dessuten få som velger alternativ behandling mot akutte sykdommer, eller som vurderer egen helse som dårlig eller meget dårlig. Forholdet til legen er også så å si på samme nivå. Flesteparten av de som hadde prøvd homøopati eller akupunktur oppga faktisk ”eget velvære” som årsak.

Hva kan denne store forskjellen i tallene fra SSB og NIFAB skyldes?

I begge tilfeller snakker vi om spørreundersøkelser, med selvrapporterte tall. Dette er i seg selv uunngåelig beheftet med feilkilder. De har heller ikke spurt de samme personene, men begge skal være representative for befolkningen, og inkluderer de samme aldersgruppene. SSB har imidlertid benyttet et mye større utvalg, noe som bidrar til å styrke generaliserbarheten.

Videre kan forskernes definisjoner av ”alternativ medisin” være forskjellig fra de spurte. Det ser ut til at SSB har valgt en noe snevrere definisjon på alternativ behandling enn NIFAB; sistnevnte inkluderer også naturterapi, psykoterapi og annet, mens begge har stilt spørsmålene likt: ” Har du i løpet av de siste 12 månedene vært til behandling hos…”. Deltakerne kan ha fortolket terapiformer som ”massasjeterapi” ulikt, og dersom NIFAB med ”naturterapi” involverer urtemedisiner og andre kosttilskudd kan nok en hel del ha benyttet dette uten å tenke på det som spesielt ”alternativt”…

Jeg kan foreløpig ikke annet enn synse om dette, men dere kan jo selv lese flere detaljer om SSBs undersøkelse her:http://www.ssb.no/emner/00/90/notat_200940/notat_200940.pdf og sammenlikne disse med NIFABs rapport:http://www.nifab.no/content/download/15907/88616/file/NIFAB%20NAFKAM%20rapport%20brukerunders%C3%B8kelse.pdf, og tolke tallene selv.