I mine aller tidligste dager som Skepsis-medlem (og kontoransvarlig), hendte det rett som det var at temaet Anna Elisabeth Westerlund kom opp. Det skyldtes først og fremst et ivrig medlem som sendte utklipp fra all verdens ukeblader, slik at vi kunne orientere oss i spådommer alle andre glemte.
Noen burde finne frem igjen boksene med det materialet, nå som Aftenposten har gravd henne frem igjen, under tittelen «En helt spesiell hjerne».
Selv mimrer jeg lett om to småting fra vårt hefte Norske Tøvsugere, der Utvalget sterkt bifalt hennes evner i forbindelse med to spådommer: I 1990 kunne hun fortelle at 25% av jorda ville være utdødd innen år 2000. Og i 1992 kunne hun – formodentlig i forlengelse av denne katastrofen – fortelle at en ny mor Teresa var født i Trondheim.
La meg bare ta én anekdote til før vi ser på Aftenpostens anekdotiske «bevis»føring.
Fortellingen står Martin Ystenes for, hentet fra Sprøytvarsler-arkivet, nærmere bestemt mars 1997:

Tidligere i mars 1997 ble Allers dømt i en injuriesak i forbindelse med en spådom fra Anna Elisabeth Westerlund. Spåkvinnen hadde forutsagt økonomisk kriminalitet med kjente personer og arrestasjoner. Når året var omme var Allers så imponert over spådommens riktighet at de gjenga flere saker der de mente at spådommen om økonomisk kriminalitet stemte. Faktisk stolte de så mye på Anna Elisabeth Westerlund at de ikke sjekket om personene virkelig var skyldige. Det kostet Allers kr. 70.000.-. Det var det ingen som forutså.

Nei, det er gjerne ikke det.
Men det imponerende med de angivelig «supersynske» er ikke at de bommer og dikter like katastrofalt som alle andre i bransjen. Det sensasjonelle er tross alt hvordan de tilsynelatende kommer med klare og sterke treff innimellom. Problemet med historiene er at de uhyre sjelden er loggført så presist på så riktig tidspunkt at de er mulig å ettergå. De få gangene man kan gjøre det, later mirakelet til å fordufte.
Så vi får nøye oss med å se om det er så overbevisende at det ikke kan finnes alternative forklaringer.
Aftenposten ser ut til å ha lånt litt fra Wikipedia-artikkelen, når man ser på eksemplene. Og det er talende nok beskrevet til at man aner muligheten for «retrofitting: «opplysninger» som ikke gir noe spesielt der og da, men som i etterkant, når man har fasiten, kan tilpasses mange forskjellige steder.

Det var ikke alltid lett å tolke Anna Elisabeths beskrivelser. Tegningene hennes var umulig å skjønne dersom du ikke selv var til stede mens hun tegnet. Utfordringen var å se hva hun «så». Hun forklarte med streker. Det kunne være følelsen av vann, fjell, ledninger. Famlende kunne hun beskrive et hvitt hus, vaiere som gikk opp og ned, et vann, sier Trygve Hillestad.

Det høres ut som vanlig arbeidsmodus for noen og enhver i bransjen: Man peprer folk med «informasjon» som kanskje ikke passer noe sted helt presist, og som man derfor tilpasser den delen av påstandene som «passer» til etterpå. Og så sitter de igjen i minnet. «Det var da noe med et hvitt hus og vaiere…» – og irrelevante og gale opplysninger filtreres vekk.
En mer generell observasjon i forhold til dette temaet er at de som forholder seg til slik informasjon, stiller opp «ELLER»-kriterier for å tilegne noe kategorien treff: De delene som måtte passe sånn noenlunde beholdes, og gir bedømmelsen treff. I virkeligheten burde man nok i mye større grad bruke kriteriet «OG». Det holder liksom ikke om vi snakker om en mann, i femtiårene, ca.180cm med kort brunt hår, og det viser seg å være en mann i 50-årene, langt grått hår og 190cm. Når vi tegner bilde av en person eller et sted bør helst all informasjon, i det minste en helt overveiende del av informasjonen som blir gitt være pålitelig. Ellers vil vi belønne dem som bare kaster ut hauger med påstander, i visshet om at noe på et eller annet punkt nok vil være riktig. Akkurat som de innbilt synske gjør – hele tiden. (Man ser forøvrig ofte den samme tankefeilen i konspirasjonstenkning.)
Hvis vi går tilbake til eksempelet med Westerlund, så ser Aftenpostens journalist neste ut til å ha glemt beskrivelsen av modus operandi rett etter at den er beskrevet, for da kommer nesten umiddelbart følgende:

May Britt Jensen forsvant sporløst fra Haukeland sykehus 9. August i 1982. 22 åringen ble etterlyst i flere land og var savnet i åtte uker da bergenspolitiet kontaktet Anna Elisabeth Westerlund. Hun sa straks at hun trodde kvinnen var død. Hun tegnet opp en rute fra sykehuset, via Ulriken og til Svartediket.

Men ifølge intervjuteksten var det ikke Westerlund, men de tilstedeværende som tolket «ruten» slik – naturlig nok gitt savnet-perioden. Død ved drukning er heller ingen urimelig slutning, og man kan tenke seg at flere hadde ytret den slags mistanker før. Vi har i så fall en situasjon der den «synske» får all hjelp til å generere «treff» ved hjelp av tolkernes velvillige assistanse, både ved tolkning der og da, ved å avgi mistanker, og senere ved «retrofitting». Likevel fant man altså ikke Jensen – bare klær.
Det er med andre ord ikke den mest imponerende saken i verden, og jeg har hørt flere Westerlund-fortellinger som er langt bedre enn dette. De skulle angivelig også være virkelig veldokumenterte, uten at noen har villet tilveiebringe slik dokumentasjon.
Så la oss ta en siste titt på den mest spektakulære saken av alle: TV-journalisten Cats Falck.
Det ser ut til å være hevet over tvil at Westerlund faktisk ble spurt, og at hun ga sin mening i saken. Aftenposten gjengir saken kort slik:

All leting hadde vært forgjeves, og de pårørendes slekt i Norge ba Anna Elisabeth Westerlund om hjelp. Et halvt år etter forsvinningen valgte Skoglund å be militære lete på et bestemt sted uten å informere sine sjefer.Tipset fra Westerlund førte til at to kvinner ble funnet omkommet i Hammarbykanalen i Stockholm. De to kvinnene var Cats Falck og hennes venninne Lena Gräns.

Hvis vi ser på Dagbladets dekning av saken noen år senere, da det en stund så ut som om Falck var blitt drept av Stasi, ikke død i en ulykke, ser den ikke så imponerende ut:

Jeg ba de militære lete der, bak ryggen på mine sjefer, sa Skoglund til Dagens Nyheter.
– Jeg tok en desperat, siste sjanse. Det bygde på et tips fra en synsk kvinne i Norge.
Nå forteller Mikkel Falck at den synske etter alt å dømme var Anna Elisabeth Westerlund, som den norske grenen av familien tok kontakt med på anmodning fra Cats’ mor.
– Hun var desperat etter å finne svar på hva som var skjedd. Da bilen ble funnet etter et drøyt halvår fikk vi vite at stedet stemte eksakt med det Anna Elisabeth Westerlund hadde «sett», sier han.

For det første er det ikke en gang avklart at tipset faktisk stammet fra Westerlund. Det er Mikkel Falck som sier dette, med forbehold som tyder på at han ikke er sikker, ikke etterforskningsleder Skoglund.
La oss likevel anta det var Westerlund. Da er det for det andre nesten rørende at synskes tema nummer en om forsvinninger, «i eller nær vann», er hovedtema. Mulighetene for retrofitting er store. Og når vi allerede har fått beskrivelsen av Westerlunds arbeidsmodus, med behovet for at de med kunnskaper om saken tolker utsagn og tegninger i mest mulig relevant retning, er det lite igjen av noe «eksakt» med noe noen har «sett».
Westerlund hevdet hun hjalp politiet i mange saker, og mente selv hun bidro til å finne både omkomne og oppklare forbrytelser. Som vi så i tilfellet med Allers over, var det ikke alltid så fryktelig pålitelig. Akkurat som med de mangeårige spådommene hennes om sin egen død i det året som kom.
Det året hun faktisk døde, fant vi ingen slike spådommer, men la oss nå si at hun til slutt fikk rett. Og da fikk hun viljen sin: hjernen ble donert til forskning.
Som viste at det var en helt alminnelig hjerne. Fra en fargerik, hjertevarm, sjakkentusiastisk og fantasifull dame, som etter hva jeg kan se ikke later til å ha vært mer synsk enn andre i bransjen.
Men det er ikke noe å skrive i A-magasinet om.
(Takk til heksa og Håvar Skaugen for tips)