Det er valgdag, men andre får kose seg med valget – i den grad de er i stand til det. Her på bloggen holder vi oss til betraktninger om (andre) begredelige ting. På fredag var vi f.eks. innom britisk terapeutjakt på satanister med morbid og pervers sans for fritidsaktiviteter. Og hva slike terapeuter er tilbøyelige til å påstå, og hva de kan gjøre med pasientene sine, med et fromt ønske om at de ikke tiltrekker seg alt for mange norske «traumebehandlere» til kursene sine.
Det er som likevel nevnt et lite problem. Det ser ut til at vi uansett importerer tilsvarende til å holde foredrag og kurs for norske terapeuter. For eksempel inviterte man så sent som i 2007 Colin Ross til å holde foredrag ved schizofreni-dagene i Stavanger.
Det ser ut til at Ross og hans meningsfeller står sterkt på deler av vestlandet, i likhet med hva som er tilfelle ved Modum bad, Viken og Betania Malvik. Men jeg foregriper ting. Det skulle handle mer om hvem Ross er, og hvorfor jeg synes det var en usedvanlig dårlig idé.
Ross er ingen hvemsomhelst innen feltet «dissosiativ identitetsforstyrrelse»/ multippel personlighetsforstyrrelse. Han var én av stifterne og senere president for det som først gikk under navnet International Society for the Study of Multiple Personality and Dissociation. Hvis vi ser på egenreklamen er Ross en konvensjonell akademiker og suksessrik kliniker, med både en lang rekke prestisjerike publikasjoner, verv og egen klinikk og forskningssenter.
Jeg for min del støtte på navnet i langt mindre flatterende omstendigheter. Det var gjennom boken Satanic Ritual Abuse: Principles of Treatment, som gir et tidsriktig bilde av hvor slett kunnskap og dårlig logikk man kunne slippe unna med i en angivelig akademisk publikasjon. Det er mulig det finnes slutningsfeil Ross ikke begikk i boken, men jeg kan ikke huske at han overså noen. Kunnskapen på felt som ikke hadde med en ideologisk tolkning av pasienter å gjøre var også alt annet enn patent. (Men mot hadde han. Han ba nemlig erkekritiker Elizabeth Loftus skrive forordet. Og trykket det sviende (om høflig formulerte) slaktet uten noen synlig revisjon.)
Som bokens undertittel forteller, var idéene hans om «Satanic Ritual Abuse» ikke rent teoretiske. Det var noe han hadde, og jeg velger ordene bevisst, utsatt pasientene for. De hadde forbindelse til et knippe relaterte teorier om blant annet hjernevask og programmert atferd gjennom kontinuerlig traumatisering som medførte systematisk hukommelsestap – og som måtte bringes frem og gjenskapes («gjenoppleves») i behandling.
Leser man Ross alene, ser det rosenrødt og utmerket ut. Leser man hva pårørende og enkelte pasienter har å si, er det ikke alltid like vakkert. Vi kommer til den slags litt senere.
La det egentlig være nok å si at Ross beveget seg fra å mene at satanister sto bak programmering av mennesker gjennom systematiske, grove overgrep, til å mene at CIA sto bak det samme. Pussig nok ser det ut til at pasientene hans skiftet oppfatning omtrent på samme tid som han selv gjorde det.
Senere har Ross utmerket seg ved å bli tildelt Pigasus-prisen for den akademiker «who said or did the silliest thing relating to parapsychology in the preceding twelve months».
Nærmere bestemt, som det heter i prisinnstillingen, for å påstå at han kan sende elektromagnetiske stråler ut fra øynene sine.
Det er klart at et slikt lysende talent bør instruere norske terapeuter.
Men jeg lovet å kaste et lite blikk på hva kritiske pårørende og pasienter har hatt å si om mer sentrale deler av hans virke.
En tidligere pasient, Roma Hart fra Manitoba, har blant annet vært noe lite tilfreds over at:
In October 1986 a University of Manitoba Student Psych. Services counselor, (also his student at the time), arranged for me to bring in an unemployment insurance medical form to get my claim extended based upon stress. After only fifteen minutes in Dr. Colin Ross’ office he diagnosed me as suffering from multiple personality disorder, he then put out his hand to welcome me to MPD therapy, I put out my hand with the unemployment insurance form in it, he signed it and my life was never the same again.
My family was destroyed from the inevitable false accusations of sexual and ritual abuse that follow a diagnosis of MPD. My parents, both teachers, took early retirement. My family disowned me. My 10 year-old daughter was placed in foster care and secluded from her entire family until she reached adulthood to «protect» her from «the Satanic cult» Dr. Colin Ross informed CFS my family was involved in.
I could not complete my university degree because of the MPD therapy. I lost my home, lost my career, lost all of my friends, and nearly lost my life several times.
Hun kan heller («selvsagt») ikke oppsøke sykehus uten å bli møtt med denne misvisende diagnosen. (En diagnose de fleste helt har sluttet å gi.) Det hører med til denne historien som så mange andre fra samme periode at tung og ikke helt utvilsom medisinering var del av «behandlingen».
Andre varianter kommer fra pårørende til dem som ikke lenger er blant oss. Og som tildels har mye på hjertet. George Bergen fremførte for eksempel følgende vitnesbyrd for lovforsamlingen i Manitoba (i forbindelse med et søksmål som senere ble forkastet av ukjent årsak):
Dr. Colin Ross was the psychiatrist at the St. Boniface Hospital from 1986-1991. One of his first patients was my sister-in-law. She had anxiety problems. She went to see him at Ross’s clinic at the University of Manitoba. Seven months later, she committed suicide because she could not live with the false memories that Ross had implanted in her mind. Colin Ross had been charged twice in Manitoba. He has been charged in Dallas, Texas.
By the way, Ross was fired from the St. Boniface Hospital, and that was covered up by the hospital. The Government, at that time, was aware that Ross was fired, but, nevertheless, it was covered up. The public never heard about it.
Ross managed to get a licence in Dallas, Texas, began practicing there. Ultimately, he was charged again. The hospital where he worked was closed down, and Ross and a few other people, along with the hospital, settled out of court. Basically, a settlement out of court like that is really a guilty verdict. They settled for millions of dollars out of court in 1999. But the story of Colin Ross is a pretty bad one.
Søksmål og erstatninger i millionklassen (dollar) var ikke uvanlig da amerikanske rettsvesen møtte oppgjøret med dissosiasjonsterapeutenes verre utfall. De rammet også andre av ISSMP & Ds tidligere ledestjerner.
Bergen har senere hevdet at han kjenner til fire dødsfall (selvmord) ved Ross’ avdelinger som kan føres direkte tilbake på terapien. Hvilket altså åpenbart ikke er tilstrekkelig dokumentert, ettersom alle hans søksmål virker å være avvist. (Når jeg ikke ignorerer det fullt ut, er det fordi enkelte er i stand til ha rett uten noen gang å klare å få rett. Og jeg har for mange lignende varianter.)
Men tilbake til Ross kan man få flere fortellinger om pasientens erfaringer mer direkte. Blant annet – og ikke helt urelatert til utsagn om «millioner dollar» om enn år senere – bragte Dallas Observer fortellingen om Martha «Hurt»s (aka Martha Tyo) erfaringer som pasient hos Ross. I malende detaljer.
Jeg har vært gjennom så mange lignende de siste 15 årene at kvalmen har lagt seg en god del. For dere andre skal jeg utelate detaljer:
In a small, nondescript room in Charter Hospital in Plano, a disheveled, glassy-eyed woman rocks in a chair as she speaks in a little girl’s voice to her therapist. At this moment, 33-year-old Martha Hurt believes she is a 12-year-old girl named Mawsa, whose parents made her do unspeakable things.
In this therapy session, captured on videotape in February 1992, psychologist Stephen Ash asks Hurt to re-enact one of the times she murdered and mutilated a baby as part of a satanic cult ritual — one of several babies she supposedly gave birth to for the cult.
Studentene mine skal se video fra lignende sesjoner som artikkelen gjenforteller fra tape i innledningen. Det er ikke hyggelig.
Som artikkelen fortsetter, var det nok en gang ingen sekt, ingen baby, ikke noe drap. «Bare» en fortvilet pasient som var kommet til feil terapeut for ekteskapsproblemer og depresjon, hvor terapeuten hadde helt andre interesser:
Martha Hurt’s journey from depression to full-blown insanity is a case study in the damage done by specialists in multiple personality disorder and recovered memories — widespread and widely discredited fads that swept through the mental-health profession in the last two decades. Within months of her seeking their assistance, her therapists convinced her that she had suffered satanic ritual abuse so traumatizing that it caused her to splinter into more than a dozen separate personalities. […]
The sicker she got, the more isolated she became. Convinced her family was trying to draw her back into the murderous cult, she refused to have anything to do with them. She withdrew from her husband and children until they wanted nothing to do with her.
But slowly, painfully, Hurt came to believe that it was her therapy that had driven her mad.
«This is a cult about a cult,» she says. «…It was clear these doctors did to me exactly what they said my family did. They isolated me, fed me lies, and made me crazy.»
Det er en ikke helt ubetydelig side ved slik behandling.
Ironisk nok forteller artikkelen at Ross den gang var midt i prosessen med å skifte tolkning fra «satanister gjorde det» til en mer «mainstream» konspiranoid variant: «CIA gjorde det» (som i det minst har et skinn av plausibilitet). Hvorpå pasienter som Hurt/Tyo også skiftet til CIA-varianten. Som ifølge Ross hadde implantert over 200 personligheter i henne.
Historien er mye lenger og verre.
Enden på visa?
Hurt/Tyo fikk etter hva jeg kan se saken avgjort saken mot Ross ved forlik så sent som i 2003 – for en angivelig betydelig sum. Tatt i betraktning at andre summer i slike saker har vært over ti millioner dollar, betyr det litt.
Men selvfølgelig ikke så mye at noen i dertil egnede kretser mister tillit til at Colin Ross er riktig person til å opplyse norske terapeuter. Det har sikkert noe med strålene han sender ut av øynene å gjøre.