Jeg har fylt hodet mitt med forskning på moderne albino- og heksejakt i dag. Motbydelig og interessant. Så det føles adskillig mindre morbid å grave litt i svært mye eldre skjelettrester, eller i det minste nyheter om dem. I dag kan nemlig en lang rekke nyhetsbyråer og deres kunder melde at man har funnet levninger av døperen Johannes på en øy utenfor Bulgaria. Biter fra en «arm og et bein» for å være litt mer presis.

Det er et fint funn av både skrin og innhold, for all del. Og det er ikke det at jeg er tilbøyelig til å tro hverken skribenter eller arkeologer tror det er så veldig sannsynlig at disse beinrestene virkelig er den historiske døperen Johannes. Men da har de hoppet over en utmerket anledning til å få sagt noe om historie.

Det er som de fleste fort skjønner et par gode grunner til å forholde seg litt tilbakeholdent til tanken om at benrester i et skrin det står «døperen Johannes» på nødvendigvis betyr at innholdet står hundre prosent i stil. Man har nok adskillig større grunn til å tro det kan være den «sosialt konstruerte» døperen Johannes enn noe så kjedelig som den historiske skikkelsen. Catholic Encyclopaedia forteller litt om hvorfor: vi vet ikke når han døde, tradisjonene om hvor han ble begravet er sene og strider mot både skikk og noenlunde sunn sans i forhold til rettersted, og det finnes et litt for stort antall steder som gjør krav på litt for mye av skjelettet.

Fordi han var så populær, og fordi benbiter man kunne være enige om var fra en helgen var viktigere enn at de var fra en helgen har det lenge vært mange kandidater:

The honour paid so early and in so many places to the relics of St. John the Baptist, the zeal with which many churches have maintained at all times their ill-founded claims to some of his relics, the numberless churches, abbeys, towns, and religious families placed under his patronage, the frequency of his name among Christian people, all attest the antiquity and widespread diffusion of the devotion to the Precursor.

En liten liste over konkurrerende versjoner av f.eks. mannens høyre hånd finner du her.

Sjansen for at noen av dem er genuine? Vel…

I lenken over finner du også følgende lille bemerkning:

In 1881 The New York Times claimed that: The inmates of two rival French monasteries used to exhibit, the one the skull of John the Baptist ‘when he was a boy’, the other his cranium ‘after he had become a man’.

Hm. Hvordan får vi den til å gå opp…

Nå kan den ene absurditeten gjerne virke like sannsynlig som den andre, og når man kan ha f.eks. x antall varianter av Jesu forhud og argumentere med at kun tre av dem kan være ekte, kan dette virke like plausibelt. Jeg for min del har vondt for å svelge historien over helt ukritisk. Fullt så håpløse i logikk er det vanskelig å se for seg både klosterledelse og bønder, derimot er det ikke vanskelig å gjenkjenne en kjent trope i anti-katolsk propaganda om overtroiskhet og lettlurthet i en grad som selv den tregeste leser gjenkjenner.

Men det er en strålende historie, nesten for god til å sjekkes. Og hadde jeg ikke sett den før, ville jeg kanskje latt være. Jeg likte nemlig den mer presise versjonen av vandrehistorien bedre: «I katedralen i Köln oppbevarte man en hodeskalle som skal ha tilhørt Johannes Døperen. Som tolvåring.»

Dessverre kom jeg til å sjekke den litt for nærme. Ikke dukket den opp i hverken katolske eller direkte ukristelige oversikter over relikvier fra en kirke som ellers er veldig stolt av å ha hodeskaller. Av det som heeelt sikkert er de tre vise menn, riktignok. Ikke Johannes døperen som vel ellers ville vært verd å nevne, om enn ikke nødvendigvis en skalle fra han var tolv.

Utenfor diverse religionskritiske hjemmesider (og min første kilde) viste det seg være vanskelig å finne akkurat dette fantastiske relikviet dokumentert så mange andre steder enn i følgende fortelling:

«In the cathedral at Cologne, I saw the skull of John the Baptist at the age of twelve». «Really?’ Adso exclaimed, amazed. Then, seized by doubt, he added, «But the Baptist was executed at a more advanced age!». «The other skull must be in another treasury,» William said, with a grave face.

«William» er William Baskerville fra Rosens navn. Som riktignok er full av historisk korrekte detaljer, men som tross alt er en roman.