På en dag som denne kunne man velge å minnes nyss avdøde Sai Baba. I så fall kan man jo gjerne se omigjen en dokumentar som viser at tilhengere kan være vel så gode som forgudede ledere.

Bloggtittelen kunne vært relevant for slikt også, men den handler bare om at jeg fortsetter der jeg slapp i går, med en liten runde bokblogging med vag skepsisrelevans. Vi begynner med en gammel kjenning.


Øystein Sørensen: Drømmen om det fullkomne samfunn (Aschehoug 2010, 295s.)
Finnes det fellestrekk mellom stalinisme, fascisme, nazisme og radikal islamisme? Er de så sterke at det gir mening å snakke om en felles totalitær mentalitet, en familie av totalitære tenkesett, retoriske praksiser og – når anledningen byr seg – dertil hørende praktiske handlinger?

Godt og enkelt fortalt i det historiske, tydelig i språk, interessant i analyse, utvalg og sammenligning.

Anbefales? Ja, definitivt.


Notto Thelle: Prinsessens engler. (Pax 2010, 214s.)
En av Norges mest interessante dialogteologer inviterer til «en samtale om alternativ spiritualitet». Thelle er sympatisk, klarttenkende, forteller godt og enkelt, språket flyter og du farer fort gjennom.

Det er også fordi det mangler litt for mye motstand. Boken forsøker sjelden å samtale, men heller å få leseren frem til en slik en. Den blir dermed mer en litt faglig-teoretisk utdatert innføring i alternativreligionens historie. Mest interessant når han analyserer primærmateriale eller når han tillater seg å være kritisk teolog med tydelige standpunkt og argument.

Anbefales? Ikke egentlig. Listen over innføringsbøker som er bedre er veldig lang.


Torben Hammersholt & Caroline Schaffalitzky de Muckadell (red.): At kortlægge religion (Forlaget Univers 2011, 223s.)
Antologier som denne, om grunnlagsdiskusjoner i religionsforskningen, kan være interessante, men det er ikke alltid de klarer å være det. Samtalene som føres og innleggene som kommer er allerede fjorårets nyheter i fagmiljøene. Spørsmålet er dermed mer hvordan de klarer å formulere en debatt i forhold til mer eksterne lesere, og i hvilken grad bidrag og bidragsytere er valgt godt. Personlig synes jeg boken lykkes rimelig godt, men så er jeg da også medforfatter til én av artiklene, (enda) et oppgjør med faglige begrunnelser for «metodologisk agnostisisme» jeg slett ikke er videre misfornøyd med. Det er også tema for flere andre bidrag, så boken trekker i nokså samlende retning på noen punkter.

En rekke interessante bidrag fra andre, ikke minst Tim Jensens om å være «omstridt religionsforsker» i medielys, og kun ett som ikke helt fungerer. Ikke for vanskelig, ikke for lett.

Anbefales? Ja, for den som er interessert i sånt.


Tom Wolfe: The Electric Kool-Aid Acid Test (Farrar, Strauss & Giroux 1968/Bantam 1971, 224s.)
En gammel unnlatelsessynd på leselisten i påsken. Dette er (for meg) det manglende mellomleddet mellom Hunter Thompsons Hells Angels og fear and Loathing in Las Vegas. Ken Kesey and his Merry Pranksters er på tur for å frelse USA med og for LSD. Du får være med, og Wolfe forsøker å plassere oss i bussen. En klassiker på vei til filmen. En kultbok om psykedeliakult, rivende godt skrevet, om enn kanskje hakket for tilregnelig og streit for oss som leser etter at Hunter S. besøkte Kentucky Derby er den noen hakk mer tilregnelig og anvendelig som beskrivelse av hendelser.

Anbefales? Absolutt. For alle som er interessert i tiden, stedet og fenomenene som ble utløst av epoken. Og alle andre som bare vil ha en god leseropplevelse.

Da skulle jeg være noenlunde fri for backlog, og det blir rom for annet enn bokomtaler en stund.