I det siste har det vært en forbløffende mengde med mennesker som har stått frem med problemer de angir må skyldes el-overfølsomhet og/eller trådløse nettverk. Det gjelder ikke bare her i landet, men også i andre europeiske land og over dammen. Vi legger spesielt merke til det i Trondheim, ettersom det har vært oppslag på […]

I det siste har det vært en forbløffende mengde med mennesker som har stått frem med problemer de angir må skyldes el-overfølsomhet og/eller trådløse nettverk. Det gjelder ikke bare her i landet, men også i andre europeiske land og over dammen.
Vi legger spesielt merke til det i Trondheim, ettersom det har vært oppslag på oppslag i lokalpressen, der Miljøvernforbundets kampanje for å få forbudt trådløse nettverk har fått stor oppmerksomhet. Og vi har samtidig hatt (minst) en undersøkelse som viser at strålingen er langt under det som er av grenseverdier.
Med tanke på de nær utelukkende negative funnene i eksponeringsstudier var enkelte av oss ikke så engstelige i utgangspunktet.
Men jeg har stusset litt på dette fenomenet, og tenkt på om ikke det ligner andre runder med epidemisk frykt. Det ser nemlig ut til å ta seg kraftig opp med antall rammede når man får økt oppmerksomhet på at dette kan være årsak til problemer.
Jeg ønsker ikke være slem mot mennesker som utvilsomt lider, selv om årsaken neppe er den de har bestemt seg for. Likevel går en av mine assosiasjoner til den store «frontrutehull-epidemien» i Seattle.

Aldri hørt om den, sier du? Vel det er i det minste en skeptikerklassiker som er verd å bringe videre.
Og det er mest derfor jeg trekker den frem, nå som jeg om sider har funnet den igjen. (Etter ikke å ha beskjeftiget meg med ryktepanikker på lenge, hadde jeg klart å miste alle gode referanser.) I korte trekk starter det slik:

On April 15, 1954, Bellingham, Seattle and other Washington communities are in the grip of a strange phenomenon — tiny holes, pits, and dings have seemingly appeared in the windshields of cars at an unprecedented rate. Initially thought to be the work of vandals, the pitting rate grows so quickly that panicked residents soon suspect everything from cosmic rays to sand-flea eggs to fallout from H-bomb tests. By the next day, pleas are sent to government officials asking for help in solving what would become known as the Seattle Windshield Pitting Epidemic.

Siden jeg er opptatt med andre ting resten av dagen, vil jeg anbefale å lese resten av den instruktive historien her.