Torinokledets dokumenterte historie begynner midt på 1300-tallet, i den franske byen Lirey. (Noen mener at selv dette er for tidlig, men det er den best dokumenterte begynnelsen til kledet.) Siden det helst burde ha en proviniens om det skulle ha noen som helst sjanse til å være Jesu likklede, får vi spekulasjoner som dem om Edessa og en videre reise derfra, heller enn en fortelling om utviklingen av forestillinger, fremstillingsformer og annet som kunne inspirere kledet.

Selv en Edessa-bakgrunn ville selvsagt ikke være nok. Selv om man skulle akseptere alle gjetninger og forhåpningsfulle kildetolkninger kommer man hverken til Jerusalem eller til det første århundre.

Men siden man må det for at forhåndskonklusjonen skal bli oppfylt, får man ytterligere lag med «dokumentasjon» som skal knytte det til riktig tid og sted. Og vi får «vitenskapelige» varianter av den teologiske doktrinen om acheiropoieta, der ulike teorier om f.eks. energiladninger retorisk erstatter, samtidig som de påkaller, den teologiske tradisjonens «mirakuløs tilblivelse» for å knytte kledet til én bestemt skikkelse.

Det vil altså si at man må både knytte tøystykket til en helt bestemt epoke og bildet på det til ukjente prosesser for at den troende skal komme i mål med en pseudo-sekulær, «vitenskapelig» legitimering av trossannheter.

Jeg har ikke tenkt til å begi meg inn på temaet om produksjon. Jeg skal bare notere at det er foreslått og demonstrert en rekke teknikker som er mulige og tildels tidsriktige og som kan gi tilsvarende bilder med lignende, men ikke helt ut identiske karakteristika.

Så vi får nøye oss med bittelitt om hvor gammelt dette tøystykket kan være.

Et enkelt startpunkt er selve kledet slik det er produsert. Det er laget av lin, og vevd i fiskebeinsmønster av en type vi kjenner godt fra europeisk middelalder. Men hva med Midtøsten i det første århundret?

Som vanlig er meningene delte. En svært vanlig passasje å støte på rundt omkring online er følgende (fra Wikipedia-artikkelen):

According to textile expert Mechthild Flury-Lemberg of Hamburg, a seam in the cloth corresponds to a fabric found only at the fortress of Masada near the Dead Sea, which dated to the first century. The weaving pattern, 3:1 twill, is consistent with first-century Syrian design, according to the appraisal of Gilbert Raes of the Ghent Institute of Textile Technology in Belgium.

Men det var mer en oppfatning som ser ut til å handle mer om tilliten til dyktighet hos håndverkere enn om kjennskap til tilsvarende stoff. Bad Archeology oppsummerer slik:

Gilbert Raes’s analysis of the textile concluded that its twill (three-to-one herringbone) weave was common at many different periods but not in Palestine or Egypt in the first century CE, where tabby (plain) weave was usual, as seen on Egyptian mummy cloths and the wrappings of some of the Dead Sea scrolls

Hvilket ikke helt er den historien man får gjenfortalt hos tilhengere.

Vi kunne fått en bedre idé om tekstilets tidsriktighet og bruk om vi hadde en mengde likkleder fra epoken å se på. Men den slags har en tendens til å gå i oppløsning, så vi har bare sånt som dette funnet, der det likkledet besto av «a simple two-way weave, whereas the Turin Shroud used a more complex weave that the experts dated to a later period.»

Men vi behøver heldigvis ikke helt å stoppe der. Vi har en del kunnskap om tekstiler, og tekstilteknologi som vev fra denne perioden. Den kunnskapen fikk en av arkeologene bak funnet nevnt over til å kommentere at

The newfound shroud was something of a patchwork of simply woven linen and wool textiles, the study found. The Shroud of Turin, by contrast, is made of a single textile woven in a complex twill pattern, a type of cloth not known to have been available in the region until medieval times, Gibson said.

Han får svært tydelig støtte av en av de virkelige ekspertene på feltet, min kollega Lise Bender Jørgensen ved NTNU. Hun kommenterer generelt at fiskebensvev for lin nok ikke finnes for denne perioden i romerrikets historie. Derimot kunne man bruke den på ull, men det er to forskjellige typer fiber som ikke behandles likt. (Denne typen fiskebensvev virker det å være dårlig med støtte for i regionen i det hele tatt, uavhengig av material.) Det er dermed svært lite sannsynlig ut fra det arkeologene vet om materialer og teknologi fra perioden at kledet skulle stamme fra dette området og denne perioden, mens det vil passe aldeles utmerket med den perioden og den regionen det først blir kjent.

Og det passer også godt til den mest definitive testen som er foretatt av alder: 14C-dateringene som ble gjort i 1988. Tre forskjellige laboratorier gjorde forskjellige prøver av utvalg fra kledet, og alle trakk i samme retning: Tekstilet er fra en gang mellom 1260 og 1390.

Den slags kan selvfølgelig ikke godtas av de som vil tro kledet er genuint. Det har vært foreslått at prøvene som ble undersøkt var fra senere reparasjoner. Det forsøkte selvsagt de som plukket ut prøveområdene å unngå på beste vis, og under nøye overvåking av blant annet representasjon fra Vatikanets vitenskapsakademi. Men om en eventuell kontaminasjon skulle forskyve testresultatet til den senere datoen som ble funnet, sier kritikere, måtte store deler av prøven vært kontaminasjon:

if the main consideration is whether the shroud is 1st century AD or 13th century AD, the degree of contamination required to shift a 13th century date by 1300 years is very large (such a shift would require the addition of about 50% more material of «modern» carbon), and this quantity, or indeed any amount above a few per cent, can be totally ruled out. … Experiments we carried out at Oxford put an upper limit to any possible change of the date of about 5 years.

Fem år fra eller til flytter ikke kledets dato nevneverdig i forhold til den konklusjonen troende ønsker. Så da har jeg tross alt en viss sans for argumentet om at mirakuløse, guddommelige energier ved oppstandelsen endret kledet slik at det nå virker som om det bare er 7-800 år gammelt.

Det later i det minste ikke som om dette handler om vitenskap, men er åpen om at konklusjonen styres av trosvisshet.