Her i Trondheim finnes én og annen som er opptatt av en viss fotballkamp i kveld, av ulike årsaker. Og mens noen av oss benker oss i forskjellig grad av den gru og glede som er fotballfansens skjebne er det gode, mediale grunner til å tro at spillere og andre involverer seg i mer eller mindre klassisk overtroiske ritualer som forberedelse.

For, alternative behandlinger tilside, hvem har vel ikke hørt om smått absurde ritual fra både fans og spillere.

Bronislaw Malinowsky noterte i sine feltarbeid og en tilbøyelighet til at magiske ritual i hverdagens praksis ofte hang sammen med større usikkerhet om foretagendet. Andre har generalisert det han observerte til andre former for overtroisk atferd: usikkerhet om utfall og usikkerhet om effekt av egen fysisk aktørvirksomhet virker promoterende. Et godt stykke utover den ekstra konsentrasjonen ritualisering kan gi.

Også innenfor idrett, fotball inkludert.

Det er et komplisert felt også innenfor idrett, så det er ikke de eneste hypotesene. Uten at det nødvendigvis er slik at ulike hypoteser alltid konkurrerer med hverandre. Vi har f.eks. Skinners klassiske observasjoner og Ellen Langers om «illusion of control» som utfyller hverandre og Malinowsky fint.

Hvilket vi tildels kan se her, hvor man fant at

superstitious behavior will be most pronounced when (a) uncertainty is either high or moderate; (b) importance of succeeding is high; and (c) a person perceives success as dependent on external factors, rather than as being under his or her own control.

Er det fullt så enkelt? Jeg er gjerne tilbøyelig til å tro dét. For å holde oss til fotball fant Marc Mounicot at

A significant relationship was not found between superstition endorsement and pre-game anxiety for the group sampled. Superstitious practices were found to be significantly negatively related to age (r = -.23), teenagers being significantly higher in superstition scores than both professional and varsity groups (H(2,98) = 6.72, p < .05). Although superstition endorsement was not different between the genders at the same levels of play, both under 15 boys and girls were more superstitious than university women. Professional players exhibited significantly more state self-confidence than the teenage group (t(66) = 2.03, p < .05). The under 15 boys were significantly more cognitively anxious than the professional athletes (T(45) = -2.52, p < .05).

Hvilket vel likevel skulle tilsi at jo mer man føler at utfallet er under egen kontroll, og jo eldre og mer sikker man er, desto mindre overtroisk atferd.

Det er åpenbart en lang rekke kulturelle forskjeller (artikler om fotball og Afrika ser f.eks. ut til å ha noe mer enn interessant å si her), men ellers er det visst ikke fullt så enkelt som ovennevnte analyser kanskje antyder:

All indications are that superstition, in a variety of forms, is very common in sport although not always as obvious as some of the incidents described in sports columns might suggest. There are problems in investigating the subject and very little scientific research has been conducted. It appears that superstitions are natural psychological mechanisms helping the athlete to cope with the stress of the competitive situation and to perform at his best under pressure.

Hvilket høres ut som en krysning mellom Malinowsky og Mary Douglas, men det kan skyldes i at jeg er midt i et supporterritual for å styrke kampånd og den viktige, telepatiske kontakten med lag og dommer («det er f*** ikke offside!!») før kampen. Så riktig resultat er noenlunde garantert.

Bank i bordet…