På mandag inviterer foreningen for de som tror at de er overfølsomme for elektrisitet til «konferanse». Folkeforviller Olle Johansson er det faglige alibi. Han slipper til i Aftenposten som det siste, sannhetens ord, etter at de i befippelsen har kommet til å fortelle om en kritisk rapport om angivelig el-overfølsomhet. Denne er forfattet av Gunnhild […]

På mandag inviterer foreningen for de som tror at de er overfølsomme for elektrisitet til «konferanse». Folkeforviller Olle Johansson er det faglige alibi. Han slipper til i Aftenposten som det siste, sannhetens ord, etter at de i befippelsen har kommet til å fortelle om en kritisk rapport om angivelig el-overfølsomhet. Denne er forfattet av Gunnhild Oftedal, som ifølge Aftenposten konkluderer med at det ikke

er påvist noen sammenheng mellom lavfrekvente felter og de symptomer personer beskriver når de bruker eller er i nærheten av kilder til elektromagnetiske felter. Oftedal har gjennomgått vitenskapelige studier fra en rekke land, og vurdert anbefalinger fra ulike ekspertgrupper. «En total vurdering av vitenskapelige studier gir derfor ikke støtte for at lavfrekvente felter har betydning for el-overfølsomhet», heter det i rapporten.
Den peker også på at symptomer og hvilke kilder som el-overfølsomme reagerer på, varierer fra person til person og at det er grunn til å anta at årsakene til helseplagene kan være forskjellige (som andre sykdommer, fysiske og psykososiale miljøfaktorer). «Vi ser også at symptombildet, kilder som utløser symptomene og forekomst, varierer fra land til land», lyder det i rapporten.

All ære til journalisten for i det minste å ha det med.
Oftedal har også en aldeles storartet kronikk i dagens Adresseavis sammen med professor Anders Johnsson. Her gis også i kortform en forklaring på hvor ødeleggende det kan være med folkelige teorier om helseskade.

Placebo har en «ond tvilling» kalt nocebo, og det ligner på forklaringen her:

Hvis en mistenker at at et symptom skyldes en sykdom, blir en mer oppmerksom på signaler fra kroppen. Personen merker symptom som de fleste ikke registrerer, og tolker det som en bekreftelse på sykdom. Ved å fokusere på kroppslig ubehag og tolke dette som sykdom blir symptomene også sterkere og mer plagsomme. Slik blir man fanget i en selvforsterkende ond sirkel.

Ingenting tyder som tidligere nevnt på at de kraftige helseplagene de som tror de er el-overfølsomme har, skyldes de årsaker de selv postulerer. Derimot er det en ikke ubetydelig fare for at teorien om «el-overfølsomhet» er en faktor i å produsere deres lidelse. Som Oftedal og Johnsson skriver:

Når el-overfølsomme blir testet med og uten svake elektromagnetiske felt og de vet når feltet er på, får de mye mer symptom med felt enn uten. Når de ikke vet hva de utsettes for, blir de like dårlige med og uten felt. (min utheving)

Kronikken finnes dessverre ikke online (ennå).
Tilbake til Aftenposten, som altså lar (så godt som) alt dette kjedelige og kompliserte faktastoffet ligge. På tross av at journalist Røed gir inntrykk av å ha lest Oftedals rapport, er artikkelen først og fremst en apologi for Sissel Halmøys FELO, som også får æren av å definere stoffet i «faktaboksen».
Underlig nok har ikke Røed et kritisk spørsmål å stille hverken Olle Johansson eller Halmøy. Og det siste burde vel vært nærliggende i og med VGs avsløring (det var vel ikke noen stor hemmelighet akkurat) om samrøret mellom Halmøys agering på vegne av Miljøvernforbundet og hennes eget firma:

Sissel Halmøy i Miljøvernforbundet driver og eier firmaet Softworks AS, som blant annet måler og kartlegger stråling. Softworks tar 1.800 kroner for EMF-måling (måling av elektromagnetiske felter) i bolighus, og 1.000 kroner timen for tilsvarende kartlegging og måling på arbeidsplasser.

Uten at jeg på noen måte trekker i tvil Halmøys plager, undrer jeg meg også med generalsekretær Per Morten Hoff i IKT-Norge, som stiller et åpenbart spørsmål:

– Det forundrer meg også at en person som er el-overfølsom oppsøker disse miljøene for å foreta målinger. Det blir å sammenligne med at en person med høysnue tar seg sommerjobb på et gårdsbruk under slåtten, sier Hoff til NTB.

Dessverre undrer jeg meg ikke alt for mye over hvorfor en norsk journalist i en av landets største «kvalitetsaviser» ikke klarer stille det spørsmålet. Istedet velger han å gi ordet til en av Nordens fremste panikkrapportører, som får anledning til å ta i på vanlig vis:

El-overfølsomhet er et krystallklart handicap. … El-overfølsomhet er bare en liten del av en større diskusjon, den om stråling. Hva den betyr for kreft, Alzheimers m.m. er foreløpig uvisst.

Nå pleier ellers Johansson ifølge svenske skeptikere å være klar på hva stråling «betyr for kreft, Alzheimers m.m.:

Avslutningsvis noteras att Olle Johansson hävdat att en lång rad sjukdomar, såsom cancer, blodtrycksproblem, astma, allergi och sömnstörningar, skulle kunna orsakas av elektromagnetiska fält. Han menar vidare att man kan få malignt melanom av tv- och radioutsändningar. Särskilt uppmärksammad blev Johansson för ett par år sedan när han hävdade att hjärnskador och speciellt galna kosjukan skulle kunna orsakas av mobiltelefoni (Aftonbladet 2001-03-12).

Slik sett er muligens utsagnene til Aftenposten om at det «er foreløpig uvisst» muligens et fremskritt?
Men hvis Oftedal og Johnsson har rett i den foreslåtte mekanismen for hvordan symptomforsterkning og helseplager oppstår, så er både Johansson, Halmøy og ikke minst formidlere som Lars-Ludvig Røed og andre imøtekommende journalister medskyldige i å spre lidelse. Ved å spre forestillingene og gi inntrykk av at de er godt belagt, er de med på å gi årsaksforklaringer og bidra til symptomforsterkninger. Det er faktisk langt fra likegyldig at man velger «panikkoppslagene» fremfor en nøkternt evaluerende linje.
(Oppmuntret av oppslag hos Skeptikeren)