Minner er feilbarlige. Vi overser og feiltolker ting, vi tilpasser minnet etter interesser og stemning. Og vi fordreier og tilpasser minne i forhold til skjema, blant annet fortellingsgenre. Vi er ikke noen av oss, perfekte øyenvitner, selv om noen er veldig mye bedre andre. Jeg vet ikke hvilken gruppe Cato Schiøtz tilhører, men det kan nok virke som han har forsømt seg litt når det gjelder hva vitnepsykologi kan fortelle. (Litt kort om det finner du f.eks. i denne bokanmeldelsen.)
For gradvis å avslutte disse blogginnleggene med fokus på personlighetstrekk, tro på og opplevelser av «det paranormale» i denne runden, tenkte jeg å ta en liten tur innom en artikkel av Chris French og Krissy Wilson: «Incredible Memories—How Accurate are Reports of Anomalous Events?»
Temaet følger naturlig på de funn som allerede, uansett hvor tentativt, er presentert her og her:

Paranormal belief and the tendency to report ostensibly paranormal experiences have been shown to be correlated with a number of psychological variables which themselves correlate with susceptibility to false memories, including dissociativity, absorption, fantasy proneness, hypnotic susceptibility, and reports of childhood trauma. This suggests that at least some reports of ostensibly paranormal experiences may be based upon false memories.

Så henger dette sammen på en slik måte at troende er mer tilbøyelige til å feilerindre i en retning som stemmer med tro?
French og Wilson mener tydelig at forskningen peker i den retning, men som ventet at det ikke er helt radikale skiller.
I seanser brukes suggesjoner (f.eks. verbal manipulasjon) om hva som foregår på en måte som er egnet til å fordreie minnet. Forfatterne forteller om en studie av Wiseman og co at troende var klart mer påvirkelig av slike suggesjoner enn ikke-troende – så lenge suggesjonene sammenfalt med troen.
Men man skal ikke overdrive forskjellene. I en studie av metallbøying – ikke skjeer denne gang, men nøkler – viste det seg at både troende og ikke-troende var like tilbøyelige til å bli påvirket av «skjebøyerens» påstand om at nøkkelen fortsatte å bøye seg etter at den ble lagt på bordet – og til å glemme at dette i det hele tatt hadde blitt foreslått av den som bøyde nøkkelen. I et senere forsøk av French og Wilson var derimot troende mer tilbøyelige til å gå med på suggesjonen enn ikke troende.
Saken hadde kanskje stilt seg noe annerledes for både troende og ikke om deltagerne hadde visst at skjebøyeren var tryllekunstner og at seansene var bevisst fake, med enkel manipulasjon. Da stiller man med andre forventninger og et litt annet blikk.
Man skal heller ikke være for sikker på tolkningen om at dette påvirket minnet direkte. Det er flere muligheter:

It is possible that the verbal suggestion affected either the perception of the event or the observer’s memory of the event or both. It is even possible that neither of these explanations is correct and that instead the participants were influenced by the demand characteristics of the situation, i.e., they were simply giving the responses that they believed the investigators wanted to receive.

Her gjenstår med andre ord forskning som gjør det mulig å skille mellom ulike forklaringsformer. Det forsøker de.
Det å kommed med påvirkende utsagn underveis – et veldig vanlig trekk ved alle mulige former for «synsk» virksomhet – er imidlertid slett ikke den eneste måten å påvirke minnet på. Et robust funn fra vitnepsykologi er at minnet også er høyst påvirkelige for «informasjon» vi mottar i etterkant av hendelsen. Så French satte seg fore å se hvordan informasjon gitt i etterkant av en «reading» påvirket utenforståendes minne om treffrate. De tapet en fake sesjon, og viste to versjoner av slutten: I den ene versjonen blir informasjonen gitt korrekt («hun sa Sheila, og min mor heter Sheila»), og i den andre gitt feilaktig («hun sa at min mor heter Sheila»), og videoene ble vist for to forskjellige grupper som begge besto av både troende og ikke-troende. Den ene gruppen fikk se versjon en, den andre versjon to av slutten.
Troende husket, mot forventet, informasjonen oftere galt uavhengig av hvilken versjon de så. Ikke-troende var nøyaktigere når de ikke var i misinformasjonsgruppen, men husket like galt når de var i den gruppen som fikk feil oppsummering.
Så langt har vi forholdt oss til enkeltindivid. Men i mange sammenhenger blir det angitt at en lang rekke mennesker har observert det samme, og det må vel borge for nøyaktighet? Ja, jo – det kan bedre saken. Men vi har også et fenomen som vi kaller «minnekonformitet» (pdf),

the phenomenon whereby the testimony of one eyewitness directly influences the testimony provided by a second eyewitness

Da er vi tildels tilbake til tryllekunstneren (som spiller paranormal trollmann) som forteller at: «se, den fortsetter å bøye seg». Hvis man plantet en «stooge» som kommenterte – «jammen bøyer den seg», eller «nei, det gjør den ikke» så påvirket det resten av deltagerne i den retning utsagnet gikk.
(Hvilket kan forklare hvorfor man ikke skal spørre en skeptiker hva man nettopp så – et skeptisk blikk vil fort ødelegge for mystikken mediet eller den synske prøver å skape. Og en av de ting som kjennetegner prosessen er gjerne en form for oppsummering og befesting i minnet av hva som har foregått.)
Hva så med såkalt falske minner, altså selvbiografiske minner om hendelser som ikke har funnet sted, og paranormale opplevelser?
Det finnes som sagt noen gode grunner til å tro at det kan være en forskjell på troende og ikke-troende her, hvis det er riktig at paranormalt troende scorer høyere på skalaene for «dissociativity, fantasy proneness, tendency to hallucinate, and absorption». Disse er nemlig korrelert med tilbøyeligheten mot å danne falske minner. Og det går en mulig forbindelse andre veien også: Vi er nemlig mer tilbøyelige til å danne falske minner om de omhandler noe vi allerede holder for plausibelt, ikke bare generelt, men som noe som kan ha skjedd oss. Da blir det lettere å tolke «thoughts and fantasies about the event as actual memories», noe som igjen selvsagt underlettes av levende fantasi og sterk absorpsjon.
Dessverre har ikke French og Wilson testet dette direkte på minner om paranormale opplevelser, utover forsøk som nevnt over. Det de imidlertid gjorde var å sette tilbøyeligheten til å danne falske minner om egen biografi knyttet til hendelser opp mot paranormale overbevisninger. Som de ventet fant de en klar sammenheng: troende var mer tilbøyelige til å konstruere falske minner,

supporting the hypothesis that believers in the paranormal may be more susceptible to even non-paranormal false memories than non-believers.

De har senere replikert funnet.
I likhet med det meste andre jeg har gjennomgått er ikke dette etter min mening ting man bør trekke for klare konklusjoner av. Det er interessant og antyder sammenhenger som er klart plausible, men det trengs utvilsomt mer og bedre forskning fra flere team.
Men jeg tviler ikke et øyeblikk på at vitnepsykologi tilbyr viktige hypoteser, verktøy og innsikter i forhold til å forstå og forklare rapporter om paranormale hendelser.
C. French & K. Wilson. Incredible Memories—How Accurate are Reports of Anomalous Events? European Journal of Parapsychology, Volume 21.2, Special Issue, ss. 166–181