fieldguidecropcircle.jpgJeg har, som innrømmet tidligere en viss sans for entusiastene og kunstnerne i Circlemakers. Da jeg ble klar over at de hadde begått en bok, var det ingen tvil om at det var noe for sommerferien.

Jeg tok ikke feil.

Etter en innledende runde lun satire — hvis noe slikt finnes — i form av fortelling om «croppies» og deres tolkninger i møtet med sirkelmakerne, gir boken en kort historikk om fenomenet, en liten guide til hvordan man kan lage ulike typer formasjoner i ulike typer materiale og noen intervju med sirkelmakere. De har egne perspektiver og refleksjoner underveis, koblet opp med stort sett relevante og fornuftige akademiske perspektiver.

Historikken har flere eksempler på tidlige sirkelrapporter i ulike medier, også i korn, enn jeg fikk med meg her. (Hvis jeg får tid og lyst skal jeg oppdatere og korrigere meg selv. Jeg har også fått atskillig mer interesse for det interaktive i kunstformen, og hvordan religion blir til i møtet, enn jeg hadde, men det blir nok en helt annen artikkel. Kanskje.) De gjengir kilder i en del detalj, og diskuterer dem på fornuftig vis. Min favoritt er nok det som angis å være et utdrag fra en dagbok skrevet på 1880-tallet, der kvinnen bak forteller at hun og kjæresten hadde laget sirkler for å ha et mykt og skjult leie «in their courting days».

Utdraget ble «funnet» i 2005 og de lager sirklene på et vis som ligner svært på Doug og Daves, så jeg vedder ikke mye på autentisiten…

I tillegg har forfatterne selvfølgelig mange år med egne erfaringer som sirkelmakere, og til denne rollen har det også vært helt vesentlig å pleie tett kontakt med det fortolkende publikum – croppies. Dermed har de også i perioder observert (og lest) det meste av hva som har foregått i de leirene, noe som gjenfortelles med stort sett «lun satire» eller et skjevt smil. Kostelig er det uansett.

For dem som måtte ønske å rette på det fryktelig dårlige tilbudet av gode figurer i Norge, er det også en egen seksjon av passe lengde viet til praktiske formål. Og det gjør vesentlig forskjell at de som skriver det har gjort det selv (mer enn) noen hundre ganger. Husk f.eks. noe vanntett! Det blir kaldt å gå i fuktig korn til omtrent midt på livet i flere timer. Du blir også sulten og trett, og mørket gjør at du ser og hører ting som ikke nødvendigvis er der. Alt sånt gjør planleggingen og presisjon i utstyr, markering og annet helt essensielt. Og selv da vil noe gjerne skjære seg. Da gjelder det å gjøre det meste utav det som er blitt – lag en symmetri utav det.

Ikke minst gjelder det å kjenne sitt materiale. Man kan lage sirkler (=alle mulige slags figurer/piktogrammer) i mange forskjellige medier, men raps, bygg og hvete oppfører seg på forskjellige vis, og det gjelder også å vite hvor i vekstsesongen de er og når de egner seg best til å lage figurer.

Avslutningsvis er den for mitt vedkommende kanskje mest interessante biten, nemlig sirkelmakernes refleksjon over sitt eget virke. Nå er mye av det de sier her kommet frem underveis, men det er uansett interessant med mer fortettet kommunikasjon om spekulasjonene og resepsjonens rolle i kunstnernes motivasjon. Sirkelfenomenet begynner bare i kornåkeren, men det reelle kunstverket er hele spillet av medier, «croppies», skeptikere, kunstnere og alt det andre rundt. Produksjonen har derfor som sin egen ethos å holde enkeltformasjoners skapere hemmelig, å kun ta ansvar for sirkler i det generelle, ikke det spesifikke. «Debunking» er en del av spillet, men ikke for produsentene, ettersom de ønsker å holde spillet av tolkninger i live.

Nå er ikke det siste spesielt vanskelig, som det fremkommer gang på gang i anekdotene de forteller: Nesten uansett hvor eklatant bevisene for det menneskelig produserte er, finnes det dem som vil finne en vei utenom for å holde mysteriet (dvs sin egen følelse av mystikk) i live.

Anbefales!

Rob Irving, John Lundberg m/ Rod Dickinson, Will Russel og redigert av Mark Pilkington
The Field Guide. The Art, History and Philosophy of Crop Circle Making.
Strange Attractor Press 2006, 266s.
ISBN 0954805429