Det siste tiåret har sett en kraftig oppblomstring av akademiske analyser av konspirasjonskultur. En av dem som har vært verdt å lese fordi han har gjort seriøse forsøk på å fornye feltet, og uten å falle i alle de såkalt postmoderne fallgruvene, er Mark Fenster.
Jeg har kommentert noen punkter i hans virke her tidligere, men jeg tenkte å si noe kort om den reviderte utgaven av Conspiracy Theory, en bok som opprinnelig kom ut i 1999. Her er nemlig oppdatering, oppgradering og utvikling når det gjelder tydelighet og bredde. Og han har fått med seg 911-teorier i et eget kapittel.
For å ta det siste først, så tar han i kapp med det i nest siste kapittel, hvor han gir en introduksjon til truth-bevegelsen, til 911-kommisjonen og noen viktige tema. Det er, vel og merke, hverken en debunking eller en tilslutning, men en fortelling med tentativ analyse av ulike tema som viser seg med hans briller. Og det fungerer fint som en introduksjon til både offisiell hovedfortelling og konspiratorisk «counterknowledge» og dennes bakgrunn. Men dyptpløyende blir det ikke, hverken i presentasjon eller analyse.
Som i første ugave tar han utgangspunkt i Hofstadter-skolen i studiet av konspirasjonskultur, forteller hva han synes er galt med den, og prøver å ta med seg det han synes er viktig i en litt annen retning.
Denne retningen forsøker også å bevare noen innsikter fra de nokså relativistiske kulturstudie-analysene. For det første om i hvilken grad en kynisk, konspirasjonslignende tenkning gjennomsyrer all kultur og politisk tenkning i vår tid. Dermed er det ikke bare noe ytterliggående politisk i hans brukav begrepet, men noe langt mer alminnelig, noe som kan og i blant bør brukes for å presse frem åpne og demokratiske prosesser. Politikk i senmoderne samfunn er noe mer enn Hofstadters liberale og parlamentære opposisjon, det er spredt utover i alle former for praksiser og diskurser. Og populismens maktkynisme kan trekke i mange retninger.
Fenster gjør, som de fleste andre etterhvert, klart at populærkultur og mediekultur generelt er betydningsfullt i verdenskonstruksjoner og opposisjonelle praksiser. Nå utvidet med blikk på nyere produkter fra vårt årtusen. DaVinci-koden er på plass sammen med andre produkt, og Fenster gjør en grei jobb av dem.
Og en bedre jobb enn forrige gang. Det som først og fremst er nytt er ikke eksempler, men språk. Boken er gjennomarbeidet og om ikke direkte forenklet, så forfattet i et mer direkte og enkelt tilgjengelig språk. Det gir en klart bedre leseropplevelse. Han har forlatt mange av de første forsøkene sine på forklaring og overlatt dem til gode artikler og bøker som har kommet siden. Dermed blir fokuset klarere på betydning.
Samtidig har han også forsynt oss med en klar og poengtert diskusjon med og problematisering John Fiskes noe romantiske konsept om «counterknowledge». Fenster forsøker å ikke miste av syne de totalitære og anti-demokratiske sidene ved konspirasjonskultur selv når han ser hvordan det også kan ha en positiv press- og mobiliseringsfunksjon. Det kommer godt med når han ser Fiskes romantisering av populære afro-amerikanske teorier om at AIDS er hvit manns våpen i en fortsatt rasekrig for undertrykkelse nærmere i kortene. Hva innebærer det egentlig å forsake spørsmål om sannhetsgehalt og plausibilitet på alteret til det «politisk nyttige»? Og hvordan fungerer egentlig konspirasjonstenkning i politisk diskurs? Er det ikke i praksis mer marginaliserende?
Det siste virker oftest å være tilfelle, noe som også er synlig i Fensters eksempler på at avsløringer av maktmisbruk og kriminelle handlinger fra maktapparatet både blir skjøvet ut gjennom bevisst bruk av «konspirasjonsteori» som beskyldning, men også hvordan det fungerer på grunn av overdrevne påstander (ifht hva man hadde datagrunnlag for) og mobilisering av konspirasjonskulturelle referanser som sannsynliggjøring.
Jeg var ingen ubetinget fan av første utgave av Fensters bok, og har nok fortsatt en del kritiske merknader. Men jeg synes både nyansene er blitt tydeligere, argumentene klarere – og ikke minst er prosaen blitt det. Det er mer kraft og driv over store deler av boken, og jeg synes den har fått mer dybde. (Det kan også skyldes at jeg nok leser den på en annen måte enn jeg gjorde for ti år siden…)
Det er uansett en viktig bok, og det første av det litt større og mer generelle som er revidert etter 2001, som muligens har vært en liten vending mot flere nyanser i den faglige diskusjonen. Der folk som Peter Knight tidligere var nokså tydelige på at den gamle, politiske «paranoide stil» var død og utdatert, forsøker man i større grad å beholde de gode poengene fra 1960- og 1970-tallets analyser.
Fenster lykkes nokså godt i det, og får samtidig frem en del viktige og reelle problemer med dem.
Mark Fenster
Conspiracy Theory. Secrecy and Power in American Culture.
Minnesota University Press 2008. 371s. (2.rev.utg.)