Det er ikke akkurat festlig forskning jeg forbinder med parapsykologi. Men det tilhører nå en gang skeptikeres gamle kjernefelt, så jeg forsøker innimellom å se hva som bedrives. Denne gangen var det imidlertid et uhell, siden jeg var mest interessert i forskning på folk som innbiller seg at de er synske. Og det handler den […]
Det er ikke akkurat festlig forskning jeg forbinder med parapsykologi. Men det tilhører nå en gang skeptikeres gamle kjernefelt, så jeg forsøker innimellom å se hva som bedrives.
Denne gangen var det imidlertid et uhell, siden jeg var mest interessert i forskning på folk som innbiller seg at de er synske. Og det handler den artikkelen jeg nettopp har blåst gjennom (Roe 1996) egentlig ikke om.
Det vil si: til å begynne med tar den opp noe som har med slikt å gjøre, nærmere bestemt en ganske kjent observasjon om de som livnærer seg av å gi konsultasjoner under påskudd av at de har spesielle evner.
Den kjente observasjonen er at ”psychic readers” er tilbøyelige til å falle inn i ganske stereotype mønstre. Det er et begrenset utvalg som går igjen i de fleste konsultasjoner, og de innbilt synske faller også inn i personlige vaner når det gjelder hvilke ting de vektlegger. Dette virker å være uavhengig av klienten.
Denne observasjonen finnes i mye populærvitenskapelig litteratur, i journalistiske betraktninger og hos skeptiske tryllekunstnere. Men det finnes også en doktorgradsavhandling i parapsykologi (Boerenkamp 1988) som konkluderer likeledes: De innbilt synske trekker veksler på et begrenset antall tema, og de formulerer seg på en måte som gjør at klienten må tolke seg selv inn i bildet. Utsagn er gjerne generelle, og klienten må ”føle etter” hvordan dette kan passe til deres liv.
På tross av at klientene ofte kan være klar over at formuleringene er generelle og kan passe på mange, gir de fleste uttrykk for at noen av elementene passet spesielt godt på dem.
De vanlige forklaringene på dette går i retning av ”Barnum-effekten”: tilbøyeligheten til å ta generelle utsagn og tolke dem som spesielt gyldige for sine egne liv. I psykologien kalles dette for Forer-effekten.
Forer-effekten kan ses i sammenheng med andre velkjente psykologiske mekanismer i hukommelse og sosialt samspill. Her er det med andre ord veletablerte forklaringer som for de fleste ser ut til å forklare det vi observerer fullt ut tilstrekkelig.
Men hva kan man gjøre hvis man er parapsykolog, og mener at det nok kan ha en overnaturlig forklaring?
Jo, man kan for eksempel påpeke det samme som psykologene: Når folk tolker seg inn i generelle utsagn som er gyldige for mange, så er det blant annet fordi folk stort sett lever ganske like liv, med stort sett de samme utfordringene, og på de samme tidspunkt i livet.
Dermed har vi (kanskje) forklart de innbilt synskes stereotype atferd: det er ikke fordi de ikke er synske. De oppfører seg stereotypt fordi klientene er stereotype.
Men hvorfor føler klientene seg spesielt godt igjen i det de får høre? Jo, foreslår den godeste Roe, det kan for eksempel være klientenes parapsykologiske evner som fører den innbilt synske i retning av de viktige temaene.
Så det setter han seg fore å teste, i et storslagent oppsett der (delvis) randomiserte, datastyrte utsagn spiller den innbilt synskes rolle, uten at klientene skal vite om det.
For de interesserte, kan det sies at resultatet er som forventet med et noenlunde gjennomført opplegg: Ingen signifikante resultat. Men i klassisk parapsykologisk tradisjon karakteriseres det insignifikante resultatet, unnskyld et studie som ”failed to achieve conventional significance”, som ”lovende” og ”further work is recommended”.
Det som imponerer meg er to ting: hvor vidunderlig far out man kan lete etter forklaringer, og at det faktisk er noen med myndighet som synes dette er en rimelig ting å bruke tid og penger på.
Boerenkamp, H. G. 1988. A Study of Paranormal Impressions of Psychics. Utrecht.
Roe, C. A. 1996. Clients’ Influence in the Selection of Elements of a Psychic Reading. The Journal of Parapsychology, vol.60, ss.43-69.