En del hjernemyter gjør seg veldig godt i fortellingsform. Når helten har en psykogen amnesi kan vi sendes ut på oppdagelsesreisen om hvem og hva vedkommende egentlig er. En variant er den eksplisitt spaltede, «multiple» personligheten med hukommelsestap mellom personlighetene.

Begge skaper spenning. Bland inn litt halvmystifiserte prosesser for ekstern kontroll av én delpersonlighet, og du har en sentral fortellingslinje blant de mange om tankekontroll, frihet, politikk og identitet David Seed behandler i Brainwashing. The Fictions of Mind Control. Det er en historisk gjennomgang av film og romaner fra 2.verdenskrig til i dag, der historiske og politiske hendelser og debatter utgjør en vesentlig del av bakteppet.

At temaet «hjernevask» er seiglivet i populærkulturen ser vi så sent som i énspillerdelen til Call of Duty: Black Ops. Der er også et ikke uvesentlig element i intrigen spørsmålet om hjernevask og planlagt kontroll av psyken (spoiler alert).

Den godeste Viktor Reznov viser seg nemlig etterhvert å ha vært død gjennom mesteparten av perioden spillet foregår: Det er vår helt Mason som har fått spaltet personligheten i det spillutviklerne avslutningsvis lar karakterene kalle en «russisk vri på MK-ULTRA». Forøvrig fra en periode der det nok ville vært mest «naturlig» med hjernevask til en Manchuriansk kandidat som taleform.

Det er en herlig historisk vri i kommunikasjonen som nok handler mest om hva man tror spillere vil forstå best – hvilket tyder på at «Manchuriansk kandidat» er ute og MK-ULTRA inne når det gjelder gjenkjennelse. «Black Ops» gir slik sett enda en populærkulturell vri på et tema som David Seed på forbilledlig komplekst vis nærmer seg i denne boken. Først og fremst ved hjelp av korte verksanalyser som alle blir satt i sammenheng med sin epoke. Men det innebærer også at faktiske hendelser, sosiale endringsprosesser, etterretningsrapporter, offentlige debatter og annet som har både påvirket og blitt påvirket av populærkulturen blir del av den historiske fortellingen Seed legger frem.

Det er en imponerende mengde og bredde i materialet. Seed starter ikke engang med litteraturen etter 2.verdenskrig. Først gir han et fascinerende blikk på noen sentrale litterære forgjengere for 1984 og deres bakgrunn og rolle, fra Yevgeny Zamyatins dystopiske We (1924) via Brave New World (1932) til Darkness at Noon (1940). Det er et mer enn velkomment gjensyn med noen klassikere, det er også et sammenlignende blikk under en tematisering som gir noe av bakteppet for resepsjon av «hjernevask» i senere årtier.

Ytterligere forvandlinger og deres bakgrunn kommer i egne kapitler om dystopier og ulike versjoner av fortellinger om «robotifiserte» mennesker og ekstern kontroll i menneskefiendtlige samfunn, Korea-krigen og kaldkrigshendelser, og fremveksten av ulike former for motkultur. Seed gir til gode et eget kapittel om The Manchurian Candidate og et like utmerket kapittel om William Burroughs varierende bearbeidelser av denne typen tema.

Noe som later til å være gjennomgående i det aller, aller meste av litteraturen er at den ser ut til å ha et lett «magisk» forhold til hjernevask. Innledningsvis sier Seed noe om hvordan litteraturen kan konstruere hjernevask i forhold til hvem som gjør hva, hvordan for å oppnå hvilke mål. I kildene hans er det tydelig at disse prosessene har et lavt detaljeringsnivå og der de i utgangspunktet har mistanker mot bl.a. tidlig behaviorisme, mangler de etterhvert i hovedsak teorier om hvilke mekanismer som skulle ha hvilken effekt. Det er flashbacks og korte hint, hvor det viktigste er at det får en ønsket litterær effekt, og kan knyttes til (for å banalisere) en bestemt kritikk av samfunnet og individets muligheter til autonomi og kunnskap.

Men det strekker seg også videre. Seed behandler et mylder av kildelitteratur og filmatiske bearbeidelser frem til cyberpunk og senere, og klarer å sortere ut noen noenlunde tydelige og alltid interessante tråder om hva slags visjoner og debatter «hjernevask»-tematikken innarbeides i og hvordan.

Boken er en meget inspirerende kilde for en religionshistoriker: Vi religionsvitere har nemlig hatt en tendens til å være litt vel nærsynte. De fleste av oss har tenkt på «hjernevask» som noe som er relevant for «sekt-kontroversene» på 1970- og 1980-tallet, og selv de mest fremsynte har trukket linjene primært til Korea-krigen og ulike tvilsomme eksperiment på 1950- og 1960-tallet. For oss bør det være ekstremt nyttig å se hvordan Seed følger tematikken gjennom kultur og samfunnsliv på en mye bredere skala. Ikke bare kaster det et annet lys over den alminnelige resepsjonen av den slags teorier om religiøs omvendelse, det gir også nye idéer å følge opp videre, om kilder både til religiøs innovasjon og om dens motstandere.

Og Seed har noen utmerkede idéer om hjernevask som litterært tema om verden rundt oss og i oss som han gir noen betraktninger om hvordan vi kan studere på meningsfylt vis. Jeg er meget fornøyd med å ha oppdaget boken, men hvorfor har jeg ikke sett den før?

David Seed
Brainwashing. The Fictions of Mind Control
Kent State University Press 2004, 325s.