Er vi alene i universet? Fokuset i boken Romvesener er på dem som er sikre på at vi ikke er det. Forestillinger om romvesener har variert i ulike miljøer til ulike tider. På 1950-tallet ble de ofte fremstilt som fredselskende vesener som kom til jorden for å hjelpe menneskene. Noen fortalte om møter med vakre, blonde vesener som ønsket åndelig vekst og fred for menneskeheten. Flere år senere hadde romvesenene forandret seg
til små grå aliens som kidnappet mennesker og utsatte dem for groteske undersøkelser og eksperimenter. I dette utdraget fra bokens innledning forteller forfatteren kort om problemet med å finne intelligent liv der ute.
Av Georg M. Rønnevig (publisert 07.07.2007)
I don’t think anyone could be more interested than I am in
whether we’re being visited.
Carl SaganDet sikreste tegn på at det finnes intelligent liv i rommet, er
at de ikke har tatt kontakt med oss.
Tigern (i Tommy og Tigern)
(Dette er et utdrag fra boken Romvesener).
Er vi alene i universet? Finnes det andre verdener enn vår egen? Dette spørsmålet er minst 2500 år gammelt. Fortsatt vet vi ikke svaret. Det finnes mange gjetninger om at universet rommer en mengde solsystemer med planeter som inneholder liv, til og med intelligent liv. Men dette er spekulasjoner.
Det er bare få år siden det ble bekreftet at det faktisk finnes andre solsystemer enn vårt eget – at andre soler (stjerner) også har planeter som går i bane rundt seg. De planetene som er oppdaget hittil er enorme. Etter hvert som stjernekikkertene blir enda kraftigere, håper man å oppdage mindre planeter i «passende» størrelse og i «riktig» avstand fra solen, slik at liv kan oppstå.
Forfatter og journalist i The Washington Post, Joel Achenbach, skriver at det på en måte er forventet av intelligente mennesker at de tror på liv i universet, ihvertfall i teorien. Selv om både forskere og folk flest mangler spesifikk kunnskap om liv utenfor jorden, gjør det seg gjeldende en slags «korrekt» holdning til spørsmålet. Det er liksom ikke helt sosialt akseptert å avvise muligheten for liv andre steder i universet.
Samtidig er det ikke helt stuerent å tro på UFOer. Når UFOer og romvesener diskuteres, vil det derfor nesten uunngåelig dukke opp en eller annen versjon av følgende setning: «Jo, jo, men du vet jo det at det ville være forferdelig arrogant av oss å tro at vi er de eneste intelligente vesenene i hele universet». Eller som en kan høre svært mange si: «Jeg tror ikke på UFOer, men jeg tror det finnes liv andre steder i universet. Universet er jo så enormt stort, det må jo finnes liv andre steder.»
Mange astronomer mener det samme.
Fermi-paradokset: Hvor er de?
Selv om vi ikke vet noe sikkert, fortsetter vi å lage fortellinger og ha meningsfylte samtaler om liv i universet. Noen bruker også logikk i tilnærmingen til spørsmålet.
Et berømt eksempel på dette kalles Fermi-paradokset. Fermi-paradokset kan være et nyttig verktøy å ha med seg når en tenker på intelligent, utenomjordisk liv. Historien sies å gå tilbake til en dag i 1950. Vitenskapsmann, fysiker og nobelprisvinner Enrico Fermi hadde lunsj sammen med sine kollegaer ved atomlaboratoriet i Los Alamos. Etter en stund begynte de å diskutere utenomjordiske sivilisasjoner. Nøyaktig hva som ble sagt er ikke kjent, men kjernen i historien er denne: Enrico Fermi mente at mennesker innen en million år antagelig ville bli i stand til å kolonisere galaksen og bosette seg på andre planeter.
Men hvis vi klarer det, da burde jo andre sivilisasjoner, forutsatt at de finnes, også være i stand til å gjøre det. Hvis galaksen vrimler av liv, hvorfor ser vi da ikke romvesener? Solen vår er bare middels gammel. Andre steder i universet finnes stjerner som er mye eldre enn vår. Melkeveien har eksistert i omtrent 10 milliarder år, og de gamle sivilisasjonene burde ha fullført jobben nå.
Fermi stilte derfor spørsmålet til kollegaene sine: «Hvor er de?»
Spørsmålet har virkelig appell. Med et så ufattelig stort univers, med milliarder på milliarder av galakser, er det ikke urimelig å tro at det finnes liv andre steder. Men hvorfor har vi da ikke sett dem? Hvorfor har vi ikke kontakt?
For noen er Fermi-paradokset en av de viktigste grunnene til ikke å tro på romvesener. Hvis de fantes hadde de vært her allerede. Nå finnes det selvsagt dem som tror at romvesenene finnes midt i blant oss. En del av dem vil vi møte i denne boken. For disse personene finnes det ikke noe egentlig paradoks. Problemet er likevel at vi mangler konkrete bevis. Vi hører ingen radio-signaler fra universet, vi ser ingen vrakdeler etter utbrukte romskip og vi finner ingen spor etter noen utenomjordisk picknik.
Burde vi ikke det?
De som opplever Fermi-paradokset som mest påtrengende, er nettopp de som tror det finnes liv der ute. Hvordan skal man forholde seg til fraværet av konkrete bevis når man har en fast overbevisning om at romvesener eksisterer?
Det er ved dette spørsmålet at mytene begynner å ta form. Man kommer opp med gjetninger og antagelser for å overvinne motsetningen, og gjetningene og antagelsene tar form av fortellinger og myter:
Kanskje har ikke de utenomjordiske sivilisasjonene overlevd lenge nok til å utvikle stjernereiser? Det kan tenkes at stjernereiser er altfor fysisk, energimessig og biologisk krevende, selv for de mest avanserte sivilisasjonene. Er ekspansjon, utnytting og kolonisering universelle impulser, eller er dette kun en menneskelig tilbøyelighet? Vil utenomjordiske sivilisasjoner oppføre seg som kolonimakter, eller er dette kun et «personlighetstrekk» ved europeiske og polynesiske sivilisasjoner?
Dette er bare et lite knippe av alle de spørsmål som melder seg i forbindelse med Fermi-paradokset. Nylig ble det gitt ut en bok av fysikeren Stephen Webb som gir hele 50 forskjellige løsninger på problemet.
Carl Sagan og Frank Drake
Det finnes to astronomer som i særlig grad har vært opptatt av spørsmålet om utenomjordisk liv, nemlig Carl Sagan og Frank Drake. Begge har gitt uttrykk for at de tror det finnes liv andre steder i universet. Begge har forsøkt å anvende vitenskapen for å oppdage slikt liv.
I løpet av sitt liv rakk Sagan å bli verdens kanskje mest kjente astronom. Som programleder for den populære TV-serien Cosmos, som også gikk på norske TV-skjermer tidlig på 1980-tallet, nådde han ut til over 500 millioner seere i 60 land. Han gjorde universet tilgjengelig for folk. Carl Sagan fikk mennesker til å undre seg over universets mysterium og uendelige skjønnhet. Han vant Pulitzer-prisen for bestselgeren The Dragons of Eden fra 1977 og publiserte en rekke bøker og artikler om universet, evolusjon og muligheten for utenomjordisk liv.
Sagan spilte en nøkkelrolle i frembringelsen av de første nærbildene av månene som sirkler rundt planeten Mars. Han var kjent som konsulent for NASA og hadde en ledende rolle i arbeidet med å sende ut romsondene Mariner, Viking, Voyager og Galileo.
Sagan ga aldri opp håpet om å finne tegn på utenomjordisk liv. Av denne grunn ble han svært populær. Han blir fortsatt bejublet av personer som mener at det må finnes liv andre steder i universet.
Blant UFO-interesserte har han en litt mer tvetydig rolle.
På den ene siden satte UFO-troende pris på Sagans interesse for liv andre steder, men på den annen side var det klart at Sagan ikke uten videre trodde på UFOer. Han var en skeptiker. Sagan insisterte på at man måtte ha en kritisk, vitenskapelig tilnærming til spørsmålet, og minnet de UFO-troende på at man fortsatt står uten sikre bevis for at kloden vår blir besøkt.
Mot slutten av sitt liv fikk han mer og mer avsmak for UFO-bevegelsen. I boken The Demon-Haunted World fra 1996 uttrykker han sterk bekymring over all moderne overtro, inkludert fortellinger om mennesker som hevder å ha vært bortført av UFO. Han mente at interessen for UFOer kanskje ikke stammer så mye fra en vitenskapelig nysgjerrighet, som fra utilfredsstilte religiøse behov.
Blant vitenskapsfolk var Sagan respektert og beundret for sin evne til å popularisere avansert vitenskap. Imidlertid fantes det også dem som mente at Sagan var en romantisk svermer og en drømmer. Han måtte tåle mye kritikk fra de som mente at vitenskapelig søken etter utenomjordisk liv var og er et fullstendig bortkastet arbeid.
Astronomen Frank Drake er ikke like berømt som Carl Sagan, men han har likevel en meget høy stjerne blant mange som interesserer seg for utenomjordisk liv. Han er en ledende autoritet på ulike metodiske forsøk på å fange opp utenomjordiske radiosignaler, et arbeid som pågår den dag i dag.
Drake var professor i astronomi ved Cornell University fra 1966 til 1984. Siden da har han vært professor i astronomi og astrofysikk ved Universitetet i Santa Cruz, California.
Frank Drake er kanskje mest kjent for en likning som har fått navn etter ham, nemlig Drake-likningen (the Drake Equation). I likhet med Fermi-paradokset, er Drake-likningen et av de konseptuelle verktøyene som svært mange har brukt i forsøk på å løse det utenomjordiske mysteriet.
Idéen oppsto i forbindelse med et møte i West Virginia i USA i 1961. En rekke astronomer, inkludert den unge, lovende Carl Sagan, ønsket å ha en seriøs konferanse om utenomjordisk intelligens. Hans kollega Frank Drake hadde behov for å organisere diskusjonen. Et av temaene man diskuterte var muligheten for å oppnå radiokontakt med fremmede sivilisasjoner. Frank Drake mente at tallet på utenomjordiske sivilisasjoner som sender radiobølger til oss kan uttrykkes i matematisk form. Han skrev ned en del symboler som gradvis utviklet seg til en berømt likning.
Gjengitt med ord er logikken i Drake-likningen denne:
Antall radio-sivilisasjoner i en galakse til enhver tid avhenger av, i riktig rekkefølge: antall stjerner i en galakse,den delen av disse stjernene som har planeter rundt seg, den delen av disse planetene som har et beboelig miljø, den delen av de beboelige planetene som faktisk har liv, den delen av disse planetene som virkelig har intelligent liv, den delen av disse igjen som bruker interstellar kommunikasjon og til slutt den gjennomsnittlige levetid til en kommunikativ sivilisasjon.
I 1961 var bare den første av disse faktorene, altså antall stjerner i vår galakse, melkeveien, noenlunde kjent. Tallet er anslagsvis 200 milliarder.
Det skulle enda gå to tiår før astronomer hadde solide beviser for at det i det hele tatt finnes planeter utenfor vårt eget solsystem. Frem til midten av 1990-tallet hadde dette vært ren gjetning.
Og slik forholder det seg desverre fortsatt med alle de andre faktorene.
Forskjellige personer har gjettet og satt inn forskjellige tall i regnestykket. På den måten har de kommet opp med vidt forskjellige anslag på hvor mange sivilisasjoner det finnes der ute, og som vi kan tenkes å oppnå radiokontakt med. Frank Drake regnet ut at det kunne være cirka 10 000 slike sivilisasjoner i melkeveien. Carl Sagan derimot, fikk Drake til å ligne en pessimist. Sagan regnet ut (eller regnet med!) at en million sivilisasjoner ventet på å bli oppdaget på denne måten.
En million planeter med intelligente, kommuniserende organismer! I Carl Sagans univers var avanserte sivilisasjoner simpelthen ikke noe uvanlig. Det var rett og slett det man burde forvente.
Sagan tenkte slik: En planet har potensiale for liv. Liv oppstår og utvikler seg til komplekse organismer. Komplekse organismer blir til astronomer og romfarere. Han estimerte at en ny sivilisasjon ble til i vår galakse hvert tiår.
Carl Sagan og Frank Drake ga forskjellige anslag, men de var enige om én ting: Hvis astronomer noengang fanger opp et radiosignal, vil kilden komme fra en sivilisasjon som er langt mer avansert enn vår egen. Vi vil bli ydmyket som aldri før! Enhver følelse av at vi er spesielle i universet, at vi mennesker er unike i en kosmisk sammenheng, vil bli borte på et øyeblikk.
Sagan og Drake var samstemte: Dette må vi prøve. Vi må forsøke å få radiokontakt med romvesener.
I 1975 er tiden endelig kommet for det store eksperimentet. Carl Sagan og Frank Drake reiser til Puerto Rico. Her skal de gjennomføre et eksperiment som aldri før er blitt gjort i vitenskapens historie. Planen er å rette et gigantisk radioteleskop mot Andromedagalaksen, mot den store tåken i Triangulum og mot et par andre galakser og lytte etter signaler fra fremmede sivilisasjoner. Ulike forsøk på å fange opp radiosignaler fra verdensrommet har pågått siden begynnelsen av 1960-tallet, men utstyret de nå skal bruke er mer avansert og kan brukes på nye måter.
De to kollegaene fikser seg rom ved stranden i Guajacata, Puerto Rico. Oppspilte som de er, blir det ikke mye
søvn den første natten. De står opp klokken 04.00 som planlagt. Uten frokost eller kaffe, men fulle av forventninger, begynner de den lange kjøreturen innover på øya.
Ingen behøver å minne Carl Sagan om hvor viktig denne dagen kan bli. Han har brukt store deler av livet sitt til å tenke, reflektere og forelese om utenomjordisk liv. Helt siden han var barn, har han hatt et brennende ønske om å få konkrete beviser for at det finnes liv andre steder enn på vår egen klode. Dette ønsket er drivkraften i mye av hans arbeid. Men Sagan ønsker så inderlig å få konkrete beviser.
Både Sagan og Drake har grublet over Fermi-paradokset og gått gjennom logikken i Drake-ligningen gang på gang. Kan dette bli dagen de har ventet på? Tenk hvis de får inn et signal fra en totalt ukjent rase av avanserte biologiske vesener! Det mest utrolige av alt er at de kan gjøre oppdagelsen innen få timer. Kjøreturen nærmer seg slutten, og de vil snart være fremme ved radioteleskopet. De kan stille inn mottakeren, peke, lytte og finne. Kanskje vil de oppdage en utenomjordisk sivilisasjon før lunsj.
Sagan og Drake kommer frem til Arecibo klokken 06.00. Radioteleskopet som står foran dem er som tatt rett ut av en science fiction-roman. Allerede i 1959 hadde det amerikanske luftforsvaret og astronomer ved Cornell University lett etter et sted å bygge og sette opp en tallerkenformet mottaker, med en diameter på tusen fot. Offisielt skulle den studere månen og planetene. Av den grunn var det gunstig at den var på Puerto Rico, som ligger nær ekvator. Men den skulle også tjene militære formål, nemlig å skanne den øvre atmosfæren for å se etter mulige forstyrrelser forårsaket av atomprøvesprengninger.
Frank Drake har regnet ut at den tallerkenformede mottakerdisken kan romme 357 millioner bokser med cornflakes. Utstyret ligner mest av alt på noe som hører hjemme i en James Bond-film. De bestemmer seg for ikke å lete i Andromedagalaksen først, ettersom dette innebærer en del vanskelig manøvrering av teleskopet. Denne galaksen strekker seg over tre grader på himmelen, seks ganger mer enn størrelsen på fullmånen slik vi ser den. I ørkenen eller på en fjelltopp er galaksen synlig ved det blotte øyet, men den kan være vanskelig å oppdage fordi objekter på stjernehimmelen langt, langt borte er lettere å se når du ikke ser direkte på dem. Mennesker har sett Andromedagalaksen siden tidenes morgen, men først tidlig i det tyvende århundre skjønte man sånn noenlunde hva man så.
I stedet for Andromedagalaksen velger de to å rette teleskopet mot M33, den store Nebula i Triangulum, som er en annen spiralgalakse som ikke er fullt så stor, men lettere å studere med teleskopet i Arecibo. Teleskopet har nytt utstyr som gjør det mulig å skanne 1008 frekvenser samtidig. Det finnes ennå ikke dataprogrammer som kan avgjøre hva som bare er støy og hva som kan være et intelligent signal. Av den grunn prøver Drake og Sagan å finne ut dette selv ved å se på en dataskjerm. De kobler til utstyretog stirrer ivrig på skjermen.
Skjermen viser en mengde prikker. Dataene strømmer på. I begynnelsen er der ingenting, bare en masse tilfeldige prikker.
Fremdeles ingenting.
De ser på skjermen. Det har gått flere minutter. Alt de ser er støy. Ingen signaler, bare støy.
Etter en time inn i eksperimentet legger Drake merke til at Sagan har begynt å krype sammen i stolen. Etter to timer har han sunket dypere. Sagan har ikke gjort mye praktisk SETI-arbeid tidligere (SETI= Search for Extraterrestrial Intelligence, det vil si: søking etter utenomjordisk intelligens). Han har bare skrevet mye om det, diskutert og forelest om temaet og snakket om det på TV.
Etter et par dager stirrer Carl Sagan ut av vinduet. Han er ikke lenger i stand til å se på skjermen, som fortsatt er en romvesen-fri sone.
Etter fem dager gir de opp. Eksperimentet er over. De har ikke funnet noe. Sagan går inn i en bølgedal og er deprimert og forvirret i en uke. Han kan ikke forstå hva som har skjedd. Har de brukt feil frekvenser? Hvorfor har de ikke mottatt signaler?
21 år senere, i 1996, ble Carl Sagan intervjuet av journalisten Joel Achenbach. Sagan kunne fortsatt ikke forestille seg at det ikke skulle være en eneste sivilisasjon blant milliarder av stjerner. Achenbach spurte Sagan om mulige forklaringer på stjernenes taushet. Sagan så på journalisten og svarte:
«En mulighet er at de ikke er interessert i å kommunisere med oss. En annen mulighet er at ingen har teknologien som kreves for å kunne kringkaste over intergalaktiske avstander. Hvis du skal kringkaste i alle retninger til alle nærliggende galakser, kreves det store mengder energi. En annen mulighet er at romvesenene bruker en annen form for teknologi til å kommunisere med, fordi de ikke ønsker å kontakte oss på dette stadiet. Kanskje de bare ønsker å kommunisere med sivilisasjoner som har klart å unngå selvdestruktiv adferd, og som har eksistert lenge nok til å finne opp Zeta-bølger.»
Sagan forklarte journalisten at han ikke hadde den fjerneste anelse om hva Zeta-bølger var, men han var helt sikker på at de var mye bedre enn radiobølger.
Sagan nevnte også dyrehage-hypotesen. I TV-serien Star Trek: The Next Generation er det en regel om at romskipene og deres mannskap ikke skal forstyrre unge, utviklende sivilisasjoner. Dette betyr at romvesenene er her og at de studerer oss, men at de har slik enorme teknologiske kunnskaper at de klarer å skjule seg for oss. Achenbach spurte Sagan hvordan det er mulig at romvesener er her og studerer oss, uten at vi får øye på dem? Sagan svarte: «Jeg er ikke en avansert nok livsform til å kunne svare på det.»
Carl Sagan følte seg sikker på at vi har søsken blant stjernene. For ham ga det simpelthen mening. I 1985 ga han ut science fiction-romanen Contact. I filmen med samme navn fra 1997, spiller Jodie Foster astronomen som hele livet har ønsket å fange opp et intelligent radiosignal fra verdensrommet. I romanen skjer det som Sagan aldri fikk oppleve i virkeligheten: Vi oppnår kontakt.
Kanskje Sagan forsto at han måtte vende seg til fiksjonens verden for å oppleve det han selv brant så sterkt for? I en alder av 61 år var Sagan syk og døende. Han ønsket så sterkt å få leve lenge nok til å være til stede den dagen menneskene oppnår kontakt med romvesener, men på sitt dødsleie i 1996 kunne han fortsatt ikke svare på Fermis spørsmål: Hvor er de?
De virkelige romvesenene
Carl Sagan overså eller nektet å forholde seg til en annen mulighet: Kanskje er vi alene. Helt alene. Kanskje er vi særingene i universet, et eksempel på hva som kan skje når kjemi avler biologi? Det er faktisk mulig at vi mennesker er noen helt enestående skapninger i kosmos.
En annen mulighet er at vi ikke er alene, men at vi heller ikke vil klare å finne noen som vi kan ha meningsfull kontakt med. Kanskje er romvesenene kjedelige, deprimerte og uten fantasi. Eller kanskje de er slimete, ekle og blærete maneter. Romvesenene kan tenkes å dominere en hel galakse uten at de noen gang setter sine føtter (hvis det er føtter de har) i en annen galakse. De kan se så merkelige ut at vi kanskje ikke vil være i stand til å gjenkjenne dem som romvesener hvis vi ser dem. Noen har foreslått at de dyrene som vi omgir oss med til daglig, og som vi kaller katter, egentlig er romvesener…
Romvesener eksisterer i et uklart felt mellom vitenskap og mytologi. Det vil si, de hører riktignok først og fremst hjemme i mytologien, men i vitenskapelig sammenheng er de ikke fullstendig utenkelige. En kan si at de er sannsynlige i en kosmisk sammenheng. De romvesenene som derimot gjemmer seg under sengen din, må nok betraktes som eksemplarer av en høyst usannsynlig art.
Det er ikke få timer mennesker har brukt på å tenke og gruble over hva som vil skje hvis vi en dag skulle oppnå kontakt med romvesener. Noen påstår at de allerede har en slik kontakt. En del av dem vil vi møte i denne boken. For enkelte har idéen om utenomjordisk liv blitt en besettelse og en usunn hobby som har avskåret dem fra meningsfull kontakt med de virkelige romvesenene, de vi med sikkerhet vet eksisterer – oss mennesker.
Dette er noe vi ofte glemmer i alt snakket om det finnes romvesener eller ikke. Vi er romvesener. Vi hører til på den tredje planeten i rekken av planeter som kretser rundt en middels stor stjerne vi kaller solen. Kloden vår beveger seg rundt solen i en hastighet av 107 000 km/t! Men også solen vår beveger seg. Faktisk forflytter hele solsystemet seg i en ufattelig hastighet, på en gren av galaksen vi kaller Melkeveien.
Finnes det liv i universet? Ja, i det minste på vår egen planet.
(Georg Rønnevig er religionshistoriker og jobber i UNE. Boken Romvesener kan du bestille her).