Det finnes ingen snarvei til vekttap. Som vi har sett hjelper det ikke med hypnose, og Håvard Mossiges avsminkede «slankepillereklame» oppsummerer det meste om pilletryllerier.
Og i forrige uke kunne vi altså lese at det ikke spiller noen rolle hva slags diett man følger heller, fra en studie og et tema gjesteblogger Erik Arnesen her ser nærmere på:
Ikke før har vi gitt opp nyttårsforsettene, så kommer bikinisesongen stadig nærmere, noe som selvsagt gir en ny vår for stadig nye motedietter og mirakelløsninger. Noen foretrekker piller, mens andre heller satser på større eller mindre omveltninger av kostholdet. Og det er selvsagt ikke lett å velge, når den ene supermaten eller næringsstoffet etter den andre fremheves – eller forbys.
Debatten om lavkarbo- vs. lavfettsdietter har vart i flere tiår, og karakteriseres kanskje best av motpoler som bl.a Atkins og Ornish, med henholdsvis svært fettrike og svært fettfattige dietter. Noe forteller meg at diskusjonen ikke vil avta med det første, men en fersk studie kan kanskje bidra til å rette fokuset mer mot det som virkelig betyr noe.
Den så langt største randomiserte kontrollerte studien av ulike dietter ble publisert i New England Journal of Medicine torsdag i forrige uke.
811 personer med overvekt eller fedme (gjennomsnittlig BMI var på 33), i alderen 30-70 år, deltok i denne studien, og 645 av disse ble fulgt opp over to år. I motsetning til mange andre studier på vektreduksjon, var menn relativt godt representert (36 %).
Alle ble bedt om å redusere kaloriinntaket, men samtidig holde seg til én av fire typer kosthold, med ulik fordeling av makronæringsstoffene.
Diettene var sammensatt slik:
– 20 % fett, 15 % protein, 65 % karbohydrat (lite fett, moderat protein)
– 20 % fett, 25 % protein, 55 % karbohydrat (lite fett, mye protein)
– 40 % fett, 15 % protein, 45 % karbohydrat (mye fett, moderat protein)
– 40 % fett, 25 % protein, 35 % karbohydrat (mye fett, mye protein)
De ble dessuten oppfordret til å spise mindre mettet fett, spise mer fiber og fullkornsvarer, redusere kaloriinntaket, og dessuten ha 90 minutters moderat trening i uken.
Resultatet var traust og kjedelig, i hvert fall for store deler av slankeindustriens del: Alle gikk ned like mye i vekt, både på kort og lang sikt.
Alle gruppene gikk ned gjennomsnittlig ca. 6,5 kg etter 6 måneder (forskjellen mellom gruppene var mindre enn ½ kg), og alle begynte å gå opp i vekt igjen etter 12 måneder. Etter to år var det ingen forskjeller mellom gruppene, verken mht kroppsvekt eller midjeomkrets, og andre kliniske markører på metabolsk syndrom (blodtrykk, kolesterol, m.m.).
(Art.figur, http://content.nejm.org/content/vol360/issue9/images/large/05f1.jpeg)
De gode nyhetene er altså: Vektnedgang avhenger ikke av karbohydrater eller fett i seg selv – det er det totale kostholdet og kaloriene som avgjør. Termodynamikkens lover er med andre ord fortsatt aktuelle.
De dårlige nyhetene er imidlertid at resultatene ikke kommer av seg selv, i hvert fall ikke hos denne gruppen.
Bare 15 % klarte å redusere vekta med minst 10 % etter 2 år. De fleste hadde også problemer med å holde seg til anbefalingene – de som ble anbefalt å spise 20 % fett spiste i realiteten rundt 26 %, og forskjellen i proteininntaket mellom de på høy- og lavproteindietter endte på rundt 1,4 % etter 2 år.
En vektnedgang på 6 kg i løpet av 6 mnd tilsvarer en kalorireduksjon på ca 250 kalorier om dagen. Deltakerne i denne studien rapporterte å spise mye mindre enn dette, men det er lite forbausende tatt i betraktning at matinntaket var selvrapportert. Underrapportering forekommer i alle grupper, til og med blant ernæringsfysiologier (Champagne et al. 2002), men særlig blant overvektige (Lichtman et al. 1992; Heitmann & Lissner 1995).
For den som vil se mer optimistisk på det, er er et vekttap på rundt 6,5 kg uansett absolutt verdifullt for en person med fedme. Et varig vekttap på rundt 3-5 kg kan bl.a. redusere risikoen for type 2-diabetes med opptil 60 % (Knowler et al 2002).
I denne nye studien fant man også at jo flere gruppemøter de deltok i, jo større vekttap oppnådde de: de som deltok på minst 2/3 av møtene gikk ned totalt ca 9 kg.
Ekstra betryggende er det å vite at det samme har vært vist i flere andre store studier og metaanalyser (Foster et al 2003 ; Brinkworth et al 2004; Ebbeling et al 2007; Dansinger et al 2005; Nordmann et al 2006; Pirozzo et al 2002).
Moralen er:
Færre kalorier er det som fører til vekttap, og den beste dietten vil alltid være den man klarer å holde seg til!
