Påskelektyren kom for sent i år. Jeg hadde sett frem til late dager med bøker om rare dingser, menneskene som laget og brukte dem, og alt dertil hørende. Det ble ikke noe av, takket være en forsinket postforsendelse. Jeg skal slett ikke antyde hvem som kan ha skylden. Absolutt ikke.
Men i dag ramlet i det minste to av bøkene inn døren. Og én av dem har noe for enhver og litt til alle: Bob McCoys Quack! Tales of Medical Fraud from the Museum of Questionable Devices.
Boken tar for seg ulike dingser fra en periode som stort sett spenner over den første halvdelen av det 20.århundre. Den er gjennomillustrert med noe analytisk omtale og mye samtidig reklametekst som i detalj tegner og forteller om miraklene som vil oppstå når man bare innlemmer dette ofte ikke helt billige produktet i sin daglige kroppspleie eller til sin business.
For når jeg sier den har noe til alle, så har den også noe til og for alt: Fra fot til hår (eller mangel på det), fra hud til indre organer, fra det mest somatiske til det mest «psykiske». Her er radioaktive kurer for din mangel på energi og vitalitet og radiumvann for… absolutt alt.
I en nær totalt reguleringsfri periode var det ikke måte på hva slags oppfinnelser nye oppdagelser medførte, og hva de kunne helbrede lenge før noen hadde sjekket hverken det ene eller det andre. Ikke bare radioaktivitet, men også elektrisitet ble universalkur, med «elektrosjokk»-belter for økt energi, og tilpasning til underlivet for den som savnet energi i den delen av landskapet. Min favoritt er muligens den elektriske «hårbørsten» som skulle hjelpe oss tynnhårede med å gjenvinne ungdommens manke, men så har jeg knapt fått bladd i kapittelet «Sex ex machina» ennå. Og baksidens omtale av «Prostate Gland Warmer» høres… gresselig ut.
Bare for at Hastur skal forstå at dette er enda en bok han må ha, kan jeg også nevne de ulike typene automatiske skallemålere («psykografer») i beste frenologisk tradisjon. Blant annet med fyldig reklame fra en politietat som hadde brukt produktet for å sjekke om folk passet til yrket.
For etablerte institusjoner er godt nok representert i bruken, og Wilhelm Reich er ikke den eneste professoren som får omtale. American Medical Association førte en hard kamp mot tøv og juks, men det var slett ikke alle medlemmene som syntes det var like dårlige idéer.
Det går selvsagt en linje fra disse produktene og de overoptimistiske eller kyniske produksjonene av apparater som appelerte til offentlighetens vage kjennskap til «nyere vitenskap» den gang og nåtidens tilsvarende. Noen ganger er slektskapet nokså direkte, som fra Radionics til «kvantemedisin», andre ganger er det mer generelt.
Hvis noen tror det betyr at jeg har tenkt til å plage lesere med sånne linjer og en rekke produkter på ymse tidspunkt, så er det helt riktig. Men først skal jeg se litt nærmere på kontekstuelle og teoretiske analyser av hva slike fenomen kan bety. I blant annet den andre boken jeg fikk i dag, Carolyn de la Peñas The Body Electric. Og kanskje grave ørlite mer i historikk.
Quack! er nok mest for kjappe oppslag og ikke minst for humøret. Med så mange korte oppslag og fyldige reklametekster, er det nesten for en vitsebok å regne om man vil bruke den sånn. Som en forsmak kan man besøke The Museum of Questionable Devices online og ta en kikk.
Men boken er virkelig verdt prisen. Den bør finnes i ethvert hjem.
Bob McCoy
Quack! Tales of Medical Fraud from the Museum of Questionable Devices
Santa Monica Press 2000, 237s.
ISBN 1-891661-10-8
