Flere univers enn bjørnebær?

Dessverre er det ikke til å komme fra at en av de store forkjempere for vitenskap og vett i vår tid, Martin Gardner, nylig gikk bort. Vi antar derfor at det ikke er helt uten interesse å benytte anledningen til å gjengi en lettere bearbeidet anmeldelse  (opprinnelig trykket i Humanist i 2004) av en av hans siste bøker. 

Femti år etter mesterstykket Fads and Fallacies in the name of science, som på mange måter ga støtet til den moderne skeptikerbevegelsen, er den snart 90-årige nestoren ute med en samling som igjen dokumenterer hans usannsynlige spekter av interesser. Som vanlig tas vi med på en stimulerende reise, enten vi snakker om naturvitenskap, matematikk, religion, litteratur eller det rene pølsevev. 

Det gjør godt å se at det ikke bare er Arne Næss som kan slå fra seg langt ute i pensjonsalderen. 

Are Universes Thicker Than Blackberries? – Discourses on Gödel, Magic Hexagrams, Little Red Riding Hood, and other Mathematical and Pseudoscience Topics (2003) er en en i beste forstand fargerik demonstrasjon av bredden i Gardners engasjement. 

Selv om de 31 kapitlene er hentet fra svært ulike steder, som hans faste spalte Notes of a Fringe Watcher (nå avsluttet) i  The Skeptical Inquirer (SI), bokanmeldelser og et leksikon om det paranormale, møter vi overalt pedagogen, polemikeren og poeten Gardner. Han går ikke av veien for å være kontroversiell eller spiss. Det virker tvert i mot nesten som en metode.

Gardner starter i kjent stil med et friskt oppgjør, denne gang med forestillingen om at det finnes et uendelig antall univers – noe som selvsagt vil medføre at de hadde vært enda mer alminnelige enn bjørnebær.

Vi aner engasjementet når vi leser at ”Den nakne sannhet er at det ikke finnes det minste snev av troverdige bevis for at det eksisterer flere univers enn det ene vi befinner oss i. Ingen av teoriene om multivers har så langt ført til noen prediksjon som kan testes. Mitt syn som legmann er at alle er vidløftige fantasier” (side 9). 

Gardners klare avvisning av reelle multiunivers førte ikke uventet til indignerte leserinnlegg i SI, og hans svar på dette er også tatt med.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at også andre av artiklene har møtt reaksjoner. For Gardner feier som alltid over flere hellige kuer, enten de er religiøse eller rasjonalistiske. Det gir uvante perspektiver når han hardnakket hevder at vitenskapsfilosofen Karl Popper (1902-1994) bare omformulerte sunn fornuft i et språk som nå er gått av moten, og at hans krav om at gode teorier må kunne falsifiseres ikke innebar noe nytt.

Årsaken til dette er ikke at Gardner er blitt noe senil med årene. Han argumenter godt for seg, men man kan ikke dy seg for å tenke at han setter det hele litt mye på spissen fordi han synes å oppleve at hans egen læremester og favorittfilosof Rudolf Carnap (1891-1970) ufortjent er kommet i skyggen av Popper.

For å rette opp dette behandler han dem i hvert sitt kapittel, det ene bastant skeptisk til Popper, det andre tilsvarende positivt til Carnap.

Tross alderen tar Gardner spenstige sprang mellom temaer og faglig dybde. Vi ser dette enten han behandler mantematikeren Gödel, sekskanter, Lille Rødhette eller induksjonsbevis. Og alt uten at selv rimelig uinnvidde faller av lasset.

At Gardner ikke så lett lar seg sette i bås, ser vi også av hans fascinasjon for den slagferdige katolske forfatteren G.K. Chesterton (1874-1936), som – kanskje paradoksalt nok for mange – var alt fra skeptiker til salmedikter, for ikke å si krimforfatter og karikaturtegner. Dette betyr ikke at Gardner går av veien for å sette Chesterton på plass der denne er for uvitenskapelig, noe han gjorde allerede i Fads & Fallacies.

Likevel har Gardner fått annotere flere av hans bøker, og skrevet en rekke forord. Denne gangen dreier det seg om introduksjonen til en nyutgivelse av The Man Who was Thursday.

Gardner åpner med å kalle boka et ”mesterverk… [som] kretser om de dypeste av alle teologiske mysterier: viljens frihet og eksistensen av massiv ondskap. De to mysteriene henger tett sammen” (side 125). Det fortsetter med at Gardner med nebb og klør forsvarer at vi har ekte fri vilje, med alt hva dette medfører av ansvar og verdighet, og at vi altså ikke er uavvendelige styrt av arv og miljø. ”Hvis vår adferd var fullt ut determinert av hvordan våre hjerner er formet av arv og miljø, ville vi være rene automater uten noe mer fri vilje eller selvbevissthet – to navn for det samme – enn en støvsuger”.

Det sier ikke lite om Gardner at hans innledning til en fabelroman fra 1908 om anarkister har innsiktsfulle henvisninger til alt fra Augustin til Einstein.

Gardner skriver så spenstig at man fristes til å trekke fram noe fra hver eneste side. Selv om det er vanskelig å være enig hele veien, leverer han et frittalende festfyrverkeri som det er vanskelig ikke å la seg oppildne av, i hvert fall om man skulle være interessert i virkeligheten.

Den eneste alvorlige innvendingen mot boka – som leseopplevelse – er at flere av kapitlene kan oppleves litt korte. Det minste er to siders ros av Ian Stewarts matematiske fantasyfortelling Flatterland (Perseus, 2001), mens det lengste (Eyeless Vision) er en 18 siders behandling av påstanden om evnen til blindsyn man kan finne i alternativkretser. Med hans bakgrunn som amatørtryllekunstner avslører Gardner lett tricksene selverklærte medier bruker for å kunne se selv om de (tilsynelatende) har bind for øynene.

Gardners evne til å engasjere så mye at vi stadig ønsker han skrev enda mer, og det om enda mer, kan oppfattes som en klar styrke, men dessverre også som et uttrykk for at han tross alt kan ha for mange interesser.

Selv om det nok finnes enda flere bjørnebær.