I riktig, riktig gamle dager, den gang Skepsis var et blad, innrømmet man ofte i Skepsis’ beryktede Tøvsuger-spalte at Utvalget nok så alt for lite på TV. Det har ikke blitt mer siden den gang. Men det forhindret ikke at denne delen av det gamle utvalget plutselig ble oppmerksom på at Wahl, Hesselberg og andre er tilbake med nok en sesong av Folkeopplysningen.
Selvfølgelig hadde jeg fått med meg forvarslene, der det denne gang var de innbilt synske som fikk anledning til å ”stå frem” med den alternative advarselen mot den fryktinngytende inkvisisjonen. De er verdige arvtagere etter andre aktører med tvilsomt forhold til dokumentasjon av effekt som heller ikke satte pris på kritisk belysning.
Nå om dagen er det kanskje andre typer aktører som får fortjent kritisk belysning.
For eksempel er en gammel «favoritt», nemlig selvhjelpsbransjen, første tema. Når så episode nummer to tar for seg det tross alt velkjente temaet om «ekspertise» i finansmarkedet – jeg kan ikke helt huske første gang jeg leste om banankastende aper som utkonkurrerte aksjeguruer – med et lite sideblikk til hvor mye «vi» betaler for aktiv forvaltning av «Statens pensjonsfond utland», så er det unektelig mer mainstream-aktører som blir kikket litt tettere etter i kortene.
På samme måte som legemiddelindustri og tilbøyeligheten til å unndra ubeleilige forsøksresultat fra offentligheten, i god ånd etter Ben Goldacres Bad Pharma, var et av temaene i forrige sesong.
Dessverre kan man nok mistenke at den mest innflytelsesrike målgruppen for kritikken, både av første og andre episode, ikke er av dem det er enklest å nå. Det er det i alle fall meget gode observasjoner som tilsier.
Med målskiver som ligger mer i mainstream og deler flere både epistemiske regler og målsetninger, er der forøvrig også tilsvar som på noenlunde nyansert vis forsøker å si noe om kritikkens mulige grenser. Som totalt ukyndig (og ikke villig til å investere tiden nå) skal jeg ikke begi meg inn i noen vurdering av Nordnetbloggens innsigelser, men de var i første runde i det minste ikke uinteressante.
I likhet med programmet de kommenterer. Det lover godt, og det skal bli interessant å se mer av serien en dag jeg får tid.
Men som en liten betraktning til «the usual suspects», som er innom tilstrekkelig lenge så lang, så har akkurat den ”synske” delen et og annet problem, utover at Henning Hai Lee Yang i episode 2 fortsetter å … underprestere.
Årets versjon har en egen, og forsåvidt helt grei, vri på den typen ”Psychic Challenge” jeg i sin tid var med på. Denne gang er testen rettet mot dem som later som om de avdøde snakker med dem – som regel mot betaling. Det er unektelig en type påstand som burde avkreve ”nokså god” dokumentasjon, og der normal anstendighet, skamvett og evne til selvkritikk skulle tilsi at man besørget slik før man solgte sine tjenester.
Men også denne gang, har selve testen noen problemer.
Vel er det slik at det burde være en test som var i tråd med hva du kunne få dem som praktiserer i feltet til å være enige i at var rimelig. Det er tross alt, og definitivt i Houdinis ånd, en som har lovet å kontakte oss «på denne siden» om han kan, med et klart og forhåndserklært budskap. Det ligger tett på retorikken i manges konsultasjoner med «medier», at de både skal bevise og formidle den type kontakt, men det er ikke på dette nivået de aller fleste i praksis hevder å arbeide.
I stedet for det konkrete, spesifikke og klargjørende, hevder de gjerne at det kommuniseres i uklare setninger, bilder, følelser og (kombinasjoner av) andre ting som må tolkes. Resultatet er selvsagt at graden av forpliktelse er lav, om man møter kritiske innvendinger, men at testen (også denne gang) har nokså lav sjanse for å bli akseptert som en reell test av fenomenet.
Det er dermed (fortsatt) mer av en oppmerksomhetsskapende gimmick enn det er noe annet. Budskapet fra hinsiden er nok fortsatt konstruert på en lite intuitiv måte, men budskapene og informasjonen i programmene er – så langt, og med tillit til videre program – fortsatt utmerket skrudd sammen som folkeopplysning.
Vi lover ikke lenger noen «Ukens medieros», men dette er nok månedens eller årets (uten forkleinelse til Ingeborg Senneset, som er ny i gamet siden siden sist vi ga noen presseros).