Tidlig neste år kommer den meget interessante og tildels nyskapende antologien Contemporary Esotericism.
Det er gledelig, men det har ergret meg sånn passe en stund nå at den ikke kom sommeren som var.
Det siste har en en meget enkel årsak: et par viktige sider ved mitt eget bidrag i boken har føltes utdatert på et par viktige punkt helt siden Wouter Hanegraaffs bok Esotericism and the Academy. Rejected Knowledge in Western Culture kom ut i vårterminen i år. Blant de mange tema boken er innom finnes nemlig interessante og historiske svar på spørsmål jeg har forsøkt å angripe fra en mer systematisk (og tildels misforstått) vinkel, nemlig bakgrunnen for noen vanlige figurer i konspirasjonskulturell historieskrivning (og vekten på historieskrivning generelt).
Det konspirasjonskulturelle er knapt nok et bitema, noe Hanegraaff streifer innom i forbifarten. Hvis jeg skulle forsøkt å gjengi et enkelt motiv bak boken, kunne det hett noe sånt som å gi en historiografisk skildring av sentrale motiv i det som blir både «esoterisk diskurs» og diskurs om «esoterisme». Det er en ekstrem kortversjon for sånne som meg. For andre handler det kanskje litt mer om hvordan fortellingene om esoterisk kunnskap er blitt til og hvordan de har sett ut til ulike tider, hvilke kilder og hvilke kamper som har påvirket dem.
Det er også litt her min egen forskningsinteresse ved boken ligger, i hvordan det har seg at f.eks. så mange «religionshistoriemotiv» er delt mellom esoterisme og konspirasjonskultur. Hanegraaff feier innom tematikken som del av en mye bredere fortelling om bl.a. forholdet mellom kristendom og hedenskap, om etterspørselen etter «gammel visdom» og litt om bl.a. problem som oppstår for kristen teologi og filosofi når noen gjør den gamle visdommen litt for vis.
Et av de tidlige poengene er at det er en logisk, men langt fra alltid stor empirisk, forskjell om man innbiller seg at åndelig visdom åpenbares til alle tider, som en «philosophia perennis», eller om det er noen virkelig gamle kilder som så noe opprinnelig som senere er blitt forvansket prisca theologia. Det har vært vanlig å se «New Age» som uttrykk for perennialisme, men Hanegraaff viser at begge tilbøyeligheter er til stede i store deler av tidslinjen han undesøker, og at når man forfølger debatten om «de gamle vise», så ser man også utviklingen av forskjellige posisjoner som peker frem mot både kirkelig demonisering og selvbevisst, esoterisk organisering.
Så tildels handler boken også om forkjetringsprosesser. Ikke minst når den kommer opp mot nyere, opplysningsorienterte tider og «det okkulte» blir forkjetret som obskurantisme, men også mer bokstavelig, i mange og lange teologiske disputter. Hanegraaff viser også at viktige, tidligere historikker om esoterisme er preget av alt for grove forenklinger og antagelser som overhodet ikke holder mål. Her er mye forskning utført som demonterer effektivt de mest populære forestillinger om «hermetismen», noe Hanegraaff også gjør med senere forskningsskoler som likeledes er preget av bestemte posisjoner innenfor esoterismediskursen.
Blant annet. Det er veldig mye mer, i en spennende gjennomgang av kilder og forskning fra sånn ca. renessansen og fremover. Bare litteraturlisten over kilder og forskning på de ulike, spesifikke feltene er verdt prisen. Fortelling og analyse gir mye mer: dette er en viktig bok, en milepæl i den historiske esoterismeforskningen fra én av dens fremste proponenter.
Så får det heller være at jeg som nesten alltid ellers en sjelden gang lar meg (sterkt) irritere over Hanegraaffs teoretiske inkonsistenser og sprang fra det skarpt analytiske til etterplaprende sløvsinn. Det er tross alt sjelden og på et metanivå som ikke spiller noen rolle for kildebehandlingen. Resten er en leseropplevelse.
Wouter Hanegraaff
Esotericism and the Academy. Rejected Knowledge in Western Culture
Cambridge University Press 2012, 468s.