Det foregår og utgis forskning om konspirasjonsteorier som aldri før. Men det var mer før enn jeg har vært klar over. Det måtte en forsker fra et helt annet felt inn for å vise meg eldre miljø jeg rett og slett bare har sett noen ytterst få bidrag fra. Men i litteraturlisten og diskusjonen til psykologen Jovan Byford, i den lille boken Conspiracy Theories. A Critical Introduction fant jeg et førtitalls referanser jeg ikke kjente. Det var verdt mer enn prisen alene.
Hva med boken som bok?
Vel, Byford gir for eksempel noen greie svar på Haralds spørsmål til denne posten om en lakmus-test for å se konspirasjonsteorier (spørsmål jeg begynte på et langt svar til, men aldri ble ferdig med fordi det er en artikkel i seg). Byford står som meg i tradisjonen etter Richard Hofstadter og fokuserer på retorikk, både stil og innhold. Og det er stort sett de samme tema vi begge behandler når vi snakker om «konspirasjonsteorienes anatomi», fra Hofstadter og fremover.
Men Byford gjør noen nye ting. Han forfølger for eksempel innledningsvis en debatt innen sosialfilosofi om konspirasjonstenkning (forøvrig en tilsvarende diskusjon som én jeg måtte stryke av plasshensyn fra en nylig utgitt artikkel), for å ta tak i hvordan man skal avgrense feltet «konspirasjonsteorier». Resultatet er ikke veldig uventet, og jeg underskriver stort sett på måten han arbeider på.
Det gjelder for det meste av boken. Vi er i det store og hele helt på linje. Der det skjærer seg litt for meg er den litt lettvinte og ikke helt overbevisende avfeiingen hans av personlighetspsykologiens relevans til fordel for en mer rent «kulturalistisk» gruppepsykologi og -sosiologi. Her blir påvirkningen fra Michael Billig (som jeg også har hatt stort utbytte av, men fra helt andre verk enn Byford vektlegger) kanskje litt for stor, men i det minste er argumentasjonen ikke helt overbevisende.
Det er likevel ikke dårlig det heller. Det minst overbevisende er når Byford går inn på mindre omfattende konspirasjonsteorier han åpenbart mangler geekens interesse for. (Jeg reagerte ikke så mye på at han gjorde Olof Palme til statsminister i Norge, men når han insisterte på at det var bred enighet om to skudd mot JFK, streiket det helt i geek-senteret i hjernen.)
Byfords mest genuine interesse for det empiriske virker å ligge i antisemittisk konspirasjonslore, dens tradering og ulike varianter. Her følger han også i Billigs (venstristiske) fotspor med interessante analyser av venstresidens bidrag til denne uspiselige folkloren.
Jeg så på den som en mulig introduksjonsbok for studentene. Den utfyller nok Barkuns A Culture of Conspiracy på enkelte punkt, men noen erstatning blir den aldri. Likevel, en klart og tydelig tenkt og fortalt bok. Kjapt lest, men ikke raskt glemt, interessant og faglig (neten helt) oppdatert.
Og en enda mer interessant litteraturliste, som garantert kommer til å koste meg vesentlig mer enn den drøye hundrelappen jeg betalte for boken.
Jovan Byford
Conspiracy Theories. A Critical Introduction
Palgrave Macmillan 2011, 179s.